NHD - Noen gode råd for jenta mi?

[TRISTIAN]

Jeg har nå fått andre problemer å stri med enn bare mine egne...og dette river meg opp fra innsiden, og får meg til å føle meg temmelig utilstrekkelig og tafatt.

Det har seg sånn at min datter , som blir 15 til sommeren, i senere tid har havnet i en vanskelig situasjon på skolen der hun bor. Som følge av noen..man kan vel tildels kalle det uheldige hendelser,hvor venninnene hennes enten har byttet skole eller flyttet - finner hun seg nå nærmest venneløs på skolen, og har lett for å bli gående alene på skolen i friminuttene. Dette har pågått i vel ett år før det kom frem i lyset, og vi har prøvd å lære henne at det går an å snakke om det, og at det ikke er noe å skamme seg over.

Åpenheten rundt dette har hun i den senere tid tilegnet seg, og dette fører jo selvsagt til episoder som ellers kanskje hadde gått oss hus forbi. Blant annet episoder hun oppfatter som regelrett " utfrysing" når hun forsøker å få kontakt med andre elever på skolen. Nå og da har hun kommet hjem i raseri kl. 11 om formiddagen...altså skulket skolen og gått hjem. Selv om dette selvfølgelig ikke er bra, ser vi det som en tillits-erklæring at hun faktisk kommer HJEM og agerer det ut, istedenfor å skulke skolen og søke tilflukt andre steder alene med tankene sine.

Hun har jevnlige samtaler med en såkalt miljø-terapeut på skolen, men gir klart uttrykk for at dette ikke hjelper allverdens....hun må tidvis nærmest "tvinges" til å gå på skolen, og sier selv at hun akter å gå ferdig dette året, også enten flytte eller bytte skole. Noe som kanskje er et fornuftig alternativ til å bli på denne skolen og nærmest " gro fast" i følelsen av å være en "outsider" som hun selv sier hun føler seg som.

Jeg kjenner bare dette alt for godt igjen, og det gir meg nærmest hjertesorg å vite at den "lille" jenta mi nå går rundt og sliter med disse følelsene.

Det må nevnes at hun ellers er en skoleflink jente med topp-karakterer og ambisjoner om å bli journalist, lærer eller forfatter ( eller alt på èn gang...:-) , samt at hun fungerer helt normalt sosialt sammen med familie, andre venner og i situasjoner med nye mennesker i andre sammenhenger utenfor skolen. Selvfølgelig har hun sine små " særheter" , men ikke noe mer enn at det gir henne personlighet, og dèt bør vel være "tillat" i et normalt samfunn? Hun stiller muligens litt sterke krav til venninnene sine når det gjelder grad av åndelig kontakt. jeg har inntrykk av at hun må "inn under huden" på enkeltmennesker for å få tilstrekkelig nærhet, nærmest søker en sjelevenn i alle mennesker....og har lett for å trekke seg unna når hun finner "barrierer", noe som igjen kan gjøre det vanskelig for henne i store , sosiale sammenhenger hvor signalene er mange...? -men dette er bare MIN oppfatning....er igrunn ikke sikker på om jeg skjønner noe som helst...:-/

Vil også ta med at det er historier fra samme skolen som har "løst seg" ved at elever rett og slett har byttet skole, eller flyttet...kan det være en "klikk"-mentalitet blant jentene på akkurat denne skolen som er mer ugjennomtrengelig enn vanlig?

Tanken er nærliggende, og jeg håper jo selvfølgelig at problemet kan løses ved å flytte, men hva hvis det IKKE gjør det...og historien gjentar seg...?

Jeg vet ikke min arme råd, og håper derfor at noen har erfaringer fra lignende situasjoner og noen gode råd til en nærmest desperat pappa....?

Dette gjør VONDT.

På forhånd takk for all hjelp.

[dog1365380703]

Hei

Har du snakket med lærerne om dette? I dagens samfunn er det et stort press på at man skal være perfekt. Og dette er en trend lererene som har ansvar for elevene burde tatt opp jevnlig.

Et par kilo for mye...uten mobiltelefon...litt beskjeden...Det skal så lite til.

Et barn har meget vanskelig for å fortelle hvis det blir mobbet også. Og lererene er ikke så flink som de burde heller.

Da datteren min ble litt mobbet tok læreren affere øyeblikkelig og ringte samtlige foreldre til mobberne...så gikk det over.

Lykke til

[frosken]

La henne bytte skole og se om det løser problemene.

Men dersom hun fortsetter å slite, så hadde jeg tatt en prat med fastlegen med tanke på om hun kan være "arvelig belastet" for depresjon mm.

[TRISTIAN]

Hei

Har du snakket med lærerne om dette? I dagens samfunn er det et stort press på at man skal være perfekt. Og dette er en trend lererene som har ansvar for elevene burde tatt opp jevnlig.

Et par kilo for mye...uten mobiltelefon...litt beskjeden...Det skal så lite til.

Et barn har meget vanskelig for å fortelle hvis det blir mobbet også. Og lererene er ikke så flink som de burde heller.

Da datteren min ble litt mobbet tok læreren affere øyeblikkelig og ringte samtlige foreldre til mobberne...så gikk det over.

Lykke til

Vi har hatt samtaler med lærerne på skolen, men dette har igrunn ikke gjort store nytten. Dette dreier seg ikke om fysisk aktiv mobbing, kun en form for "diskrè" utfrysing som gjør det vanskelig for lærerne å sette fingeren på noe eller finne "syndebukker". Denne skolen har såkalte "mobbeteam" sammensatt av de eldste elevene på skolen, som ville observert og evt. "slått ned" på dette med en gang.

(forhåpentligvis , ihvertfall). ( På den annen side "tvinger" vel disse mobbeteamene evt. mobbere til bruke mer diskrè metoder....altså utfrysing.....?)

Min datter har heller ikke noen form for fysiske "skavanker" som kan gi grunnlag for evt. mobbing. Hun er en helt normalt pen jente , med normal kroppsbygning for alderen.

Et tema som har vært oppe er misunnelse. Hennes karakterer og interesse for det litterære er visstnok viden kjent blant elevene på skolen, og hennes historier ( stiler ) - har blitt brukt som grunnlag for skuespill og lignende på skolen.

Det er vel en teoretisk mulighet for at noe av svaret og grunnlaget for den "globale" utfrysningen kan ligge akkurat her....?

Understreker at jenta mi bor 10 mil unna,og at det derfor er begrenset hvor godt jeg i praksis klarer å følge opp dette.

Jeg har sagt hun kan flytte hit til meg, og fullføre dette året på sin " gamle" skole, men det vil hun ikke. Hun er sta og tøff, men likevel sårbar i den situasjonen hun er. Jeg antar hun vil være hjemme fordi hun trenger rammen av trygghet en familie skaper i hjemmet, og ikke anser en alene-pappa med tildels krevende arbeid som noen god "støttespiller" i hverdagen...noe som igjen vitner om hennes forståelse og sosiale intelligens.

Jeg tror nemlig heller ikke at jeg ville ha strukket til på lang sikt...men hvem vet..?

[TRISTIAN]

La henne bytte skole og se om det løser problemene.

Men dersom hun fortsetter å slite, så hadde jeg tatt en prat med fastlegen med tanke på om hun kan være "arvelig belastet" for depresjon mm.

Tanken er allerede tenkt....mønsteret ligner på mitt, og hun er jo helt klart en " grubler", men jeg tror jeg ville ha kjent igjen en generell depresjon i den tiden jeg har hatt anledning til å være sammen med henne. Frykter vel heller at situasjonen hun er i skal " låse" henne fast i en depressiv tilstand som det blir vanskeligere å komme ut av på sikt.

Sånn sett er det nok fornuftig å bytte skole, og håpe det beste....?

[Gjest koma]

Jeg vil bare si at jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i datteren din.

Jeg ble frosset ut på videregående. Mange mislikte nok at jeg hadde såpass gode karakterer, det var nok en del av problemet.

Løsningen for meg ble til slutt å bytte skole. Det hadde jeg veldig god erfaring med. Burde bare gjort det mye før, så hadde kanskje ikke selvbildet og psyken blitt fullt så nedbrutt.Fikk venner med en gang på den nye skolen, men hadde vanskeligheter med å stole på dem og å være meg selv. Noe jeg fremdeles sliter med i vennskap.Føler meg aldri bra nok/verdig nok/interessant nok til at noen skulle ville være sammen med meg.

Flott at du tar din datters problemer på alvor. Du virker som en god far! Lykke,lykke til.

[Gjest koma]

Tanken er allerede tenkt....mønsteret ligner på mitt, og hun er jo helt klart en " grubler", men jeg tror jeg ville ha kjent igjen en generell depresjon i den tiden jeg har hatt anledning til å være sammen med henne. Frykter vel heller at situasjonen hun er i skal " låse" henne fast i en depressiv tilstand som det blir vanskeligere å komme ut av på sikt.

Sånn sett er det nok fornuftig å bytte skole, og håpe det beste....?

Har hun det så vondt der hun går nå, har hun ingenting å tape, men alt å vinne på å bytte skole.

[Gjest tjohooo]

Vi har hatt samtaler med lærerne på skolen, men dette har igrunn ikke gjort store nytten. Dette dreier seg ikke om fysisk aktiv mobbing, kun en form for "diskrè" utfrysing som gjør det vanskelig for lærerne å sette fingeren på noe eller finne "syndebukker". Denne skolen har såkalte "mobbeteam" sammensatt av de eldste elevene på skolen, som ville observert og evt. "slått ned" på dette med en gang.

(forhåpentligvis , ihvertfall). ( På den annen side "tvinger" vel disse mobbeteamene evt. mobbere til bruke mer diskrè metoder....altså utfrysing.....?)

Min datter har heller ikke noen form for fysiske "skavanker" som kan gi grunnlag for evt. mobbing. Hun er en helt normalt pen jente , med normal kroppsbygning for alderen.

Et tema som har vært oppe er misunnelse. Hennes karakterer og interesse for det litterære er visstnok viden kjent blant elevene på skolen, og hennes historier ( stiler ) - har blitt brukt som grunnlag for skuespill og lignende på skolen.

Det er vel en teoretisk mulighet for at noe av svaret og grunnlaget for den "globale" utfrysningen kan ligge akkurat her....?

Understreker at jenta mi bor 10 mil unna,og at det derfor er begrenset hvor godt jeg i praksis klarer å følge opp dette.

Jeg har sagt hun kan flytte hit til meg, og fullføre dette året på sin " gamle" skole, men det vil hun ikke. Hun er sta og tøff, men likevel sårbar i den situasjonen hun er. Jeg antar hun vil være hjemme fordi hun trenger rammen av trygghet en familie skaper i hjemmet, og ikke anser en alene-pappa med tildels krevende arbeid som noen god "støttespiller" i hverdagen...noe som igjen vitner om hennes forståelse og sosiale intelligens.

Jeg tror nemlig heller ikke at jeg ville ha strukket til på lang sikt...men hvem vet..?

Jeg bet meg merke i det du sa om at hun prøver å komme "under huden" på alle.

Mange vil reagere med å distansere seg, rett og slett fordi det er ubehagelig og for mange unaturlig. Hvis hennes måte å knytte seg til andre mennesker på er sånn at hun aldri kommer nært nok dem, vil det nok ikke bli bedre av at hun bytter skole.