Problemer med å take at andre er bedre

[Gjest wait]

Hei,

Har problemer med å forholde meg til andre som jeg tror er bedre enn meg. Det gjelder folk som virker smartere og folk som er i bedre form fysisk. Jeg måler meg liksom opp mot andre hele tiden, det er slitsomt så blir ikke det jeg gjør noe gøy.

På trening f.eks. dersom det er noen som det virker som er bedre enn meg, og det er det jo altid, så blir ikke det noe artig å trene mer. Det verste er alikevel de som var dårligere enn meg, men som har blitt bedre enn meg. Samme med folk som virker smarte, hvordan forholde seg til dem. Det som skjer er at jeg forsker å distansiere meg selv, finne andre områder jeg kansje er bedre og tenke på det, eller rett og slett holde meg unna de menneske. Det er jo ikke noen bra løsning.

En annen ting er at jeg synes at det er vanskelig å forholde meg til andres suksess, det er fælt å si det men det er nesten så en håper at de mislykkes, ikke veldig men bare litt. Noen som har det slik, eller ikke minst har noen forslag til hvordan angripe problemet?

Det er jo alltid folk som er smartere og sterkere og mer trent og alt mulig mer enn meg. I en bok leste jeg at det var vinn/tap tankegang. I motsetning til vinn/vinn. Noen som har klart å gå ifra en slik vinn/tap tankegang til en vinn/vinn?

Tror at det er ødeleggende for meg selv å tenke slik, for da mister jeg jo f.eks. motivsjonen til å trene mer eller å lese mer, og da blir jeg jo ikke bedre heller.

[Gjest Lurer jeg på også]

Oi, det der skulle jeg virkelig ønske at NHD kunne svare på. For akkurat det samme lurer jeg på.Hva kan vi gjøre for å slippe å ha det sånn? (Og det er faktisk så flaut at jeg ikke tør si det til psykologen min en gang. Men han vet at jeg føler meg underlegen omtrent alle andre, da)

[Gjest rosa73]

Dette må jo henge sammen med lav selvfølelse? Man ønsker å bli "sett" og respektert som menneske og det blir vanskelig når det stadig er andre som vinner kampen om oppmerksomheten? Eller...?

[Gjest this is a signature]

Jeg kjenner meg igjen ift. å forholde meg til folk som jeg føler (les_føler) er smartere enn meg.

Jeg er i ganske bra fysisk form, og blåser i om folk er bedre enn meg. Synes jeg gjør det helt greit. Jeg trener jo alene på treningstudio hvor jeg ikke kjenner noen, så da bryr jeg meg ikke egentlig.

Men når jeg møter/prater med smarte/oppegående mennesker, får jeg veldig lett mindreverdighetskomplerkser (noe det ser ut til at du også gjør).

Jeg har lett for å få mindreverdighetskomplekser, rett og slett.

Jeg har ikke noe råd til deg hva du skal gjøre, ville bare meddele at jeg plages med noe av det samme.

[Gjest this is a signature]

Når jeg snakker med intelligente mennesker, får jeg veldig prestasjonsangst for det jeg sier. Jeg føler at jeg må være på deres nivå, at jeg hele tiden må si noe intelligent, eller på en inteligent måte. Så ofte bare låser det seg, eller jeg bare "jatter" med, på en måte.

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne ta meg selv for det jeg er, og bare være meg selv hele tiden. Gud, så mye enklere ting hadde vært da...

[Gjest fysj for en følelse]

Skjønner deg godt! Jeg føler meg også mindre verd enn de som er bedre enn meg. Liker best å konkurrere med meg selv, jogge f.eks. Jeg jogger gjerne alene og er stolt over min framgang. Men sammen med min søster blir det bare pyton. Hvorfor i #¤£££££%&¤#& skal hun alltid være bedre enn meg?? Det irriterer meg, og jeg tror hun starter ut med tanke på at hun skal vise tjukkasen hvordan man skal jogge!

[Gjest Timari]

Du nevner et velkjent problem. Vet ikke om du har hørt sangen til Alf Prøysen om søskenbarnet på Gjøvik som alltid var først ute med alle ting og alltid var beste?. Dette søskenbarnet har vi alle i oss. Jeg har flere av dem.

Husk at du ikke kjenner alle mennesker så godt som de du sammenlikner deg med. Kanskje de ikke er så spesielt opptatt av at de er flinke til det og det, men skulle ønske at de kunne noe helt annet? Når man kommer under huden på mennesker så oppdager man nesten alltid at ikke alt er helt topp. Men vi mennesker er usikre vesener og fremhever heller det vi er flinke til, en det vi ikke kan. Jeg snakker heller om mine språkstudier som jeg har interesse og evne til, og unngår temaer som idrett (var dårlig i gym på skolen og badminton som jeg begynte med var en fadese ).

Min teori er vel at du har blitt litt for fokusert på hva menneskene kan og hvilke resultater de har, istedenfor hvilke egenskaper de besitter?.

Defor synes jeg du skal begynne å tenke litt på egenskaper til personene i stedenfor. Feks hvem er det jeg liker? Hvem har jeg lyst til å bli bedre kjent med. har kjent mange gjennom årene som jeg har misunnt fordi de enten var veldig flinke i idrett eller fag. Men ville jeg ha byttet liv med dem? En av dem virket faktisk ganske så kjedelig. Det er ikke alltid de flinkeste menneskene som man blir mest glad i. Har en veninne som ikke er faglig sterk,hun er klønete men hun er svært tålmodig, flink til å argumentere kommer overrens med nesten nesten alle hun møter, og har et livsmot og et livssyn som jeg beundrer, spesielt med tanke på hva hun har opplevd i livet. (har strevd flere år med kreft) Og så er jeg litt misunnelig på familien hennes som hun har et så godt forhold til. Pluss at hun har en imponerende evne til å ta en dag av gangen og ikke bekymre seg hjel som jeg har en tendens til å gjøre

En annen veninne har ikke tatt noe særlig utdannelse i det hele tatt, men jeg er imponert over visdommen hennes og hva hun kan om ulike ting. Selv om jeg studerer på universitetet på fjerde året så er det fortsatt mye jeg ikke kan. forferdelig mye for jeg si. Vi har alle noe å lære av hverandre.

Så prøv å bruk menneskene som du møter som modeller istedenfor konkurrenter. Tenk hvor mye kunnskap du kan få om du "låner" litt fra alle disse her. Ikke bare tenke prestasjoner men også egenskaper. Å være flink til mye betyr ikke nødvendigvis at man er godt likt. Jeg vet at det er en klisje men " det er det indre som teller".