Adoptere bort..

[Gjest Anonym akkurat i dag.. håper på svar..]

Hei!

Jeg er ei jente på 21 år som er gravid..

Av personlige grunner føler jeg at jeg ikke klarer å ta vare på dette barnet, og har derfor tenkt gjennom adopsjon.. Ville ikke ta abort..

Er det noen andre her inne som har adoptert bort barnet sitt..?

Hvor skal jeg henvende meg..?

Og vet dere om barnet mitt vil bli adoptert av en norsk familie..? Vil så gjerne at hun skal bo her i Norge..

Men det får kanskje ikke jeg lov å bestemme....

Trenger sårt noen råd, alt av interesse... regner ikke med å finne noen her som skal adoptere bort barnet sitt, men jeg prøver allikavel..

Jeg er forresten snart 6 mnd på vei...

Hilsen ei jente på 21 år, og lillepia i magen..

[Gjest scarlett o`mia]

Hei du!

Ja, det bør være gode sjanser for at barnet ditt kan få vokse opp i Norge. Har selv en eldre slektning som er adoptert innenlands i Norge til vår familie. Du bør aller først kontakte barnevernet i din hjemkommune/bydel, og snakke med dem for løpet videre. P.s: Synes det er tøft av deg å bære frem barnet fremfor å ta abort!

Det er ikke et enkeltt valg du står ovenfor, men som jeg forstår deg er dette noe du har bestemt deg for og er sikker på at er det rette for deg i din situasjon. Vil bare ønske deg riktig, riktig lykke til!

Klapp på skulderen,

scarlett o`mia

[trompet]

Hei du!

Ja, det bør være gode sjanser for at barnet ditt kan få vokse opp i Norge. Har selv en eldre slektning som er adoptert innenlands i Norge til vår familie. Du bør aller først kontakte barnevernet i din hjemkommune/bydel, og snakke med dem for løpet videre. P.s: Synes det er tøft av deg å bære frem barnet fremfor å ta abort!

Det er ikke et enkeltt valg du står ovenfor, men som jeg forstår deg er dette noe du har bestemt deg for og er sikker på at er det rette for deg i din situasjon. Vil bare ønske deg riktig, riktig lykke til!

Klapp på skulderen,

scarlett o`mia

Du kan bestemme om du vil ha en åpen adopsjon , dvs at du får vite hvem barnet skal adpteres til. Vet at det kan bestemmes et eller to besøk hos barnet i året . ta kontakt med barnevernet , de hjelper deg tryggt videre i prosessen.

Åpen adopsjon er å foretrekke for de fleste men ikke for alle.

Det er jo forskjellige livsituasjoner som avgjør dette.

[gullfisk]

http://www.bufdir.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=1458

Her er det litt informasjon om dette. Jeg vil tro lege eller helsestasjon er et sted å begynne for å bli henvist videre?

[Gjest Anonym i dag også..]

Du kan bestemme om du vil ha en åpen adopsjon , dvs at du får vite hvem barnet skal adpteres til. Vet at det kan bestemmes et eller to besøk hos barnet i året . ta kontakt med barnevernet , de hjelper deg tryggt videre i prosessen.

Åpen adopsjon er å foretrekke for de fleste men ikke for alle.

Det er jo forskjellige livsituasjoner som avgjør dette.

Takk for svar..

Skal ta dette opp med lege..men gruer meg litt.. føler meg helt mislykka når jeg skal fortelle at jeg ikke vil ha denne jenta..

Vil jo ha henne..på en måte.. men jeg er ikke i stand til å ta vare på henne..og ønsker henne et godt hjem..

Det er jo bra man kan få velge om man vil ha åpen adopsjon eller ikke..

Men er litt usikker på det... blir det ikke litt vondere å skal møte barnet av og til, uten å få være en del av det..? tenkte særlig på det hvis jeg en gang får litt mer orden på livet mitt og sånn... Er jo redd for at jeg vil ønske barnet tilbake da..

Men jeg har vel ikke noe makt til å få barnet tilbake da?

Vil ikke ha det altså. Er bare redd for å angre, og bli altfor egoistisk en gang..og så ødelegge for andre....hvis dere skjønner..

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare meg..

Dette kommer til å bli tøft..men er glad jeg ikke valgte bort barnet..

Jeg vet at hun vil komme til gode foreldre, og de vil elske henne like mye som de ville hvis de hadde vært de biologiske foreldrene..

Er det noen her som har adoptert før..? Hvordan er det å få et barn i armene som man da skal være foreldre til..? er det vanskelig, eller blir det helt naturlig..? Hvis dere skjønner.

Lurer også på om ungen blir adoptert bort med en gang..altså når hun er nyfødt....

Kommer ikke til å klare å skal ha henne noen dager\måneder, for å så gi henne bort..

[snø]

Takk for svar..

Skal ta dette opp med lege..men gruer meg litt.. føler meg helt mislykka når jeg skal fortelle at jeg ikke vil ha denne jenta..

Vil jo ha henne..på en måte.. men jeg er ikke i stand til å ta vare på henne..og ønsker henne et godt hjem..

Det er jo bra man kan få velge om man vil ha åpen adopsjon eller ikke..

Men er litt usikker på det... blir det ikke litt vondere å skal møte barnet av og til, uten å få være en del av det..? tenkte særlig på det hvis jeg en gang får litt mer orden på livet mitt og sånn... Er jo redd for at jeg vil ønske barnet tilbake da..

Men jeg har vel ikke noe makt til å få barnet tilbake da?

Vil ikke ha det altså. Er bare redd for å angre, og bli altfor egoistisk en gang..og så ødelegge for andre....hvis dere skjønner..

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare meg..

Dette kommer til å bli tøft..men er glad jeg ikke valgte bort barnet..

Jeg vet at hun vil komme til gode foreldre, og de vil elske henne like mye som de ville hvis de hadde vært de biologiske foreldrene..

Er det noen her som har adoptert før..? Hvordan er det å få et barn i armene som man da skal være foreldre til..? er det vanskelig, eller blir det helt naturlig..? Hvis dere skjønner.

Lurer også på om ungen blir adoptert bort med en gang..altså når hun er nyfødt....

Kommer ikke til å klare å skal ha henne noen dager\måneder, for å så gi henne bort..

Hei,

jeg vet om ei som adopterte bort barnet sitt, og som hadde som forutsetning at moren (altså barnets mormor) skulle få rapporter om hvordan det gikk med barnet. Hun ville selv ikke vite, men ønsket at noen hun stolte på skulle få vite hvordan det gikk med barnet. Vet ikke om det er mulig for deg?

Ellers forstår jeg godt alle tankene du har, og synes det er flott at du likevel heller vil adoptere bort barnet, enn å ta abort.

Likevel, selv om du føler nå at du ikke kan ta vare på et barn, så finnes det mange som kan hjelpe deg til å klare det. Før du bestemmer deg 100% så synes jeg du skal ta kontakt med feks

http://www.aan.no/

Det finnes også mødrehjem hvor en kan bo og få hjelp til å være mor.

Bruk månende fram til fødselen til å undersøke hvilke muligheter du har, både mht til å beholde barnet selv og mht å adoptere det bort.

Lykke til, uansett hva du velger :-)

Og PS! Jeg har adoptert, og det å få barnet mitt i armene er det største som har hendt meg! Hun er det beste som har hendt oss, og i dag priser vi oss lykkelige over alle tilfeldighetene som førte oss sammen. Samtidig er det sårt å tenke på at vår lykke er basert på en annen kvinnes ulykke. Ved spesielle anlendninger, som feks Bella sin bursdag, går tankene våre til hennes biologiske mor. Vi håper at vi en gang i framtiden får møte henne, og vise henne hvilken utrolig jente hun ga liv til.

Beste hilsen fra

[hjertebarnet]

Først vil jeg rose deg fordi du høres ut som en både moden og modig jente, som ønsker det beste for ditt barn. Du har valgt å bære fram barnet ditt, og du velger nå å ta konsekvensen av din livssituasjon (hvordan den enn er) og sørge for at barnet ditt får det godt.

Du må være forberedt på at du vil bli stilt mange spørsmål fra de etatene det gjelder, og kanskje til og med overtalelser til å beholde barnet ditt, bo på mødrehjem osv. Så det er viktig at du bruker tid på å tenke gjennom at dette er det du virkelig vil. Hvis det er det, så stå fast ved din avgjørelse.

Det er svært mange familier i Norge som ønsker å adoptere et barn, så at norske barn blir adoptert til utlandet har jeg aldri hørt om at man gjør.

Såvidt jeg vet er det også slik at du kan komme med noen ønsker når det gjelder hva slags hjem barnet ditt skal komme til, og så vil de prøve å følge det så langt det lar seg gjøre (feks en norsk familie, en reliøs familie, bosatt på landet osv).

Men dette vil de helt sikkert kunne svare deg på om du kontakter BUFetat.

Jeg ønsker deg lykke til i livet ditt, og sender deg varme klemmer!

[hjertebarnet]

Takk for svar..

Skal ta dette opp med lege..men gruer meg litt.. føler meg helt mislykka når jeg skal fortelle at jeg ikke vil ha denne jenta..

Vil jo ha henne..på en måte.. men jeg er ikke i stand til å ta vare på henne..og ønsker henne et godt hjem..

Det er jo bra man kan få velge om man vil ha åpen adopsjon eller ikke..

Men er litt usikker på det... blir det ikke litt vondere å skal møte barnet av og til, uten å få være en del av det..? tenkte særlig på det hvis jeg en gang får litt mer orden på livet mitt og sånn... Er jo redd for at jeg vil ønske barnet tilbake da..

Men jeg har vel ikke noe makt til å få barnet tilbake da?

Vil ikke ha det altså. Er bare redd for å angre, og bli altfor egoistisk en gang..og så ødelegge for andre....hvis dere skjønner..

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare meg..

Dette kommer til å bli tøft..men er glad jeg ikke valgte bort barnet..

Jeg vet at hun vil komme til gode foreldre, og de vil elske henne like mye som de ville hvis de hadde vært de biologiske foreldrene..

Er det noen her som har adoptert før..? Hvordan er det å få et barn i armene som man da skal være foreldre til..? er det vanskelig, eller blir det helt naturlig..? Hvis dere skjønner.

Lurer også på om ungen blir adoptert bort med en gang..altså når hun er nyfødt....

Kommer ikke til å klare å skal ha henne noen dager\måneder, for å så gi henne bort..

Jeg har svart deg høyere opp, men ville bare svare på noe du skriver her også:

"Er det noen her som har adoptert før..? Hvordan er det å få et barn i armene som man da skal være foreldre til..?"

Jeg har opplevd det å bli mor (gjennom adopsjon) og det er det største som har hendt meg! Det tror jeg er en vanlig opplevelse. Husk vi som adopterer har ønsket oss barn i årevis, og endelig går det i oppfyllelse! Barnet vil bli inderlig elsket, som ens eget, det behøver du ikke være det minste i tvil om! Husk at din sorg blir en annens store glede! (slik jeg også ofte tenker på, i ydmykhet, at min glede er en annen kvinnes sorg).

"Lurer også på om ungen blir adoptert bort med en gang..altså når hun er nyfødt.... Kommer ikke til å klare å skal ha henne noen dager\måneder, for å så gi henne bort.. "

Jeg tror det vanlige er, dersom adopsjon er bestemt på forhånd, at de tar barnet samme dag det blir født. Dette kan du snakke med dem om som skal hjelpe deg i prosessen. Jeg tror nok man er klar over, som du, at det vil bli enda vanskeligere om du venter.

Jeg vil nok likevel råde deg til å både se barnet ditt og holde henne litt, og hviske henne et lykke til i livet. Det tror jeg vil være viktig for din egen prosess. Ta et foto av henne også, det kan være viktig for deg siden.

Jeg tror det vil kunne være veldig fint for barnet ditt dersom du skriver et lite brev til henne som hun får med seg (som hennes nye foreldre kan ta vare på til hun blir større). Der du skriver at du er glad i henne, ønsker henne et godt liv, og forklarer henne noe av grunnen for ditt valg. Dette vet jeg at mange barn adoptert fra utlandet savner, fordi de ofte aldri får vite noe, og kan gå og lure på hvorfor de ble gitt bort, og om biologisk mor var glad i dem. Jeg skulle ønske flere barn hadde fått med seg et slikt brev fra sin biologiske mor....

[trompet]

Jeg har svart deg høyere opp, men ville bare svare på noe du skriver her også:

"Er det noen her som har adoptert før..? Hvordan er det å få et barn i armene som man da skal være foreldre til..?"

Jeg har opplevd det å bli mor (gjennom adopsjon) og det er det største som har hendt meg! Det tror jeg er en vanlig opplevelse. Husk vi som adopterer har ønsket oss barn i årevis, og endelig går det i oppfyllelse! Barnet vil bli inderlig elsket, som ens eget, det behøver du ikke være det minste i tvil om! Husk at din sorg blir en annens store glede! (slik jeg også ofte tenker på, i ydmykhet, at min glede er en annen kvinnes sorg).

"Lurer også på om ungen blir adoptert bort med en gang..altså når hun er nyfødt.... Kommer ikke til å klare å skal ha henne noen dager\måneder, for å så gi henne bort.. "

Jeg tror det vanlige er, dersom adopsjon er bestemt på forhånd, at de tar barnet samme dag det blir født. Dette kan du snakke med dem om som skal hjelpe deg i prosessen. Jeg tror nok man er klar over, som du, at det vil bli enda vanskeligere om du venter.

Jeg vil nok likevel råde deg til å både se barnet ditt og holde henne litt, og hviske henne et lykke til i livet. Det tror jeg vil være viktig for din egen prosess. Ta et foto av henne også, det kan være viktig for deg siden.

Jeg tror det vil kunne være veldig fint for barnet ditt dersom du skriver et lite brev til henne som hun får med seg (som hennes nye foreldre kan ta vare på til hun blir større). Der du skriver at du er glad i henne, ønsker henne et godt liv, og forklarer henne noe av grunnen for ditt valg. Dette vet jeg at mange barn adoptert fra utlandet savner, fordi de ofte aldri får vite noe, og kan gå og lure på hvorfor de ble gitt bort, og om biologisk mor var glad i dem. Jeg skulle ønske flere barn hadde fått med seg et slikt brev fra sin biologiske mor....

Har erfaring med at biologisk mor får å har krav på 8 ukers angrefrist , fra barnet er født.

det for at mor skal komme seg litt å få det litt på avstand før ev. adopsjon blir iverksatt.

Inn til da er barnet å regne som fosterbarn hos foreldrene om de har fått omsorgen fra dag en , eller at barnet blir plassert i beredskapshjem inntil "karantenetiden"er over.Så det må ikke være en endelig avgjørelse fra dag en.Uansett så vil du få all den informasjonen du vil ha når du kontakter barnevernet, de jobber IKKE bare for å ta fra foreldre barn men de hjelper til og alltid for barnas beste. Så ta kontakt med dem , der vil du få hjelp i din situasjon.Hvis de mener at det er ditt barns beste å bli hos deg vil de jo selvfølgelig gi deg all støtte du trenger. men ikke tvinge deg til å beholde barnet om du ønsker noe annet.

[Gjest SA-mamma]

Amatea er en org. som diver med rådgiving for gravide.Du kon være anonym hvis du vil.

Gå til www.amatea.no der finner du info om organisasjonen.

Ønsker deg lykke til !