Hva er et traume?

[Gjest None]

Skulle gjerne hatt svar på hva som må til for å kalle noe for traumatisk? Hva er et traume?

[Gjest Snoopy83]

Det er ettervirkningene av uhyggelige opplevelser.

Ved posttraumatisk stressyndrom må opplevelsen ha vært av livstruende karakter.

[firebird1365380441]

Det er ettervirkningene av uhyggelige opplevelser.

Ved posttraumatisk stressyndrom må opplevelsen ha vært av livstruende karakter.

Feks en bilulykke som var svært alvorlig eller voldtekt,voldtektsforsøk,seksuelle overgrep....det og mye, mye mere.Alt som måtte ha fortonet seg som en situasjon der vedkommende følte at h*ns og /eller andres liv var i fare....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Traume betyr skade.

Altså en brått oppstått hendelse som skader noen enten fysisk og/eller psykisk.

F.eks kan en bilulykke gi både et fysisk og et psykisk traume.

For at et psykisk traume skal være så stort at det kan kvalifisere som utgangspunkt for posttraumatisk stresslidelse, PTSD, må det være livstruende. Det må altså være av størrelsen mordforsøk, ran, voldtekt osv.

[Gjest this is a signature]

Feks en bilulykke som var svært alvorlig eller voldtekt,voldtektsforsøk,seksuelle overgrep....det og mye, mye mere.Alt som måtte ha fortonet seg som en situasjon der vedkommende følte at h*ns og /eller andres liv var i fare....

Hvordan vet man om man har opplevd et traume eller ikke?

Hva om man har fortrengt det?

Kan dette dukke opp i voksen alder?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvordan vet man om man har opplevd et traume eller ikke?

Hva om man har fortrengt det?

Kan dette dukke opp i voksen alder?

Det er min bestemte mening at "traumer som en ikke vet om", skal en la ligge.

[Gjest Smarte-Petter]

Det er min bestemte mening at "traumer som en ikke vet om", skal en la ligge.

Om de er problematiske, så vil de jo dukke opp før eller senere likevel...

[bugge -jenta]

Det er ettervirkningene av uhyggelige opplevelser.

Ved posttraumatisk stressyndrom må opplevelsen ha vært av livstruende karakter.

Jeg synes likevel det er litt interessant når man i psykiatrien bruker begreper som livstruende karakter, om det er nok at mennesket opplevde det som livstruende, eller om det faktisk var livstruende. Det finnes ikke alltid en objektiv sannhet rundt slike ting.

Det er hva vi selv opplever som sannhet som former oss, og den kan selvsagt forandres i en del tilfeller. Men jeg synes psykiatrien skal være varsomme med å definere hva som er et traume eller ikke. Det avhenger blant annet av hva vedkommende har opplevd før også i en del tilfeller.

[Gjest Snoopy83]

Jeg synes likevel det er litt interessant når man i psykiatrien bruker begreper som livstruende karakter, om det er nok at mennesket opplevde det som livstruende, eller om det faktisk var livstruende. Det finnes ikke alltid en objektiv sannhet rundt slike ting.

Det er hva vi selv opplever som sannhet som former oss, og den kan selvsagt forandres i en del tilfeller. Men jeg synes psykiatrien skal være varsomme med å definere hva som er et traume eller ikke. Det avhenger blant annet av hva vedkommende har opplevd før også i en del tilfeller.

Joa, du har rett i det. Det er bare en ide de har, at om du føler det var livstruende mens det ikke var det (objektivt sett), så kaller de det angst ellerno istedet for traume.

For da var det "angsten som hadde skyld i at det eskalerte og man ble dårlig, ikke noen fæl opplevelse".

Og disse to tilfellene mener de bør behandles forskjellig.

Selv om det i mange tilfeller nok må bli vanskelig å skille

Ja, jeg tror det er slik!

[Gjest this is a signature]

Det er min bestemte mening at "traumer som en ikke vet om", skal en la ligge.

Hva mener du med det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva mener du med det?

Med det mener jeg at dersom en ikke husker et traume, men "bestemmer seg for" at det sannsynligvis er et, står en i stor fare for å konstruere minner som ikke har rot i virkeligheten.

Det andre er at jeg aldri har sett at det har kommet noe godt ut av det når noen går på jakt etter ubevisste traumer.

[Gjest this is a signature]

Med det mener jeg at dersom en ikke husker et traume, men "bestemmer seg for" at det sannsynligvis er et, står en i stor fare for å konstruere minner som ikke har rot i virkeligheten.

Det andre er at jeg aldri har sett at det har kommet noe godt ut av det når noen går på jakt etter ubevisste traumer.

Så sett at man _tror_ man har blitt seksuelt misbrukt som liten, så kan det være at man dikter det opp?

Hvis man tror at man har hatt et slikt traume?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så sett at man _tror_ man har blitt seksuelt misbrukt som liten, så kan det være at man dikter det opp?

Hvis man tror at man har hatt et slikt traume?

Det kan skje i verste fall.

Eller en "tror2 det er en annen misbruker enn det egentlig er...

..eller en "tror" at det har skjedd på en annen måte enn det egentlig har skjedd..

..eller

De fleste av de tilfellene jeg har vært i kontakt med har ikke hatt nytte av slike spekulasjoner.

Noen har endt opp som "terapi-narkomane".

[Gjest this is a signature]

Det kan skje i verste fall.

Eller en "tror2 det er en annen misbruker enn det egentlig er...

..eller en "tror" at det har skjedd på en annen måte enn det egentlig har skjedd..

..eller

De fleste av de tilfellene jeg har vært i kontakt med har ikke hatt nytte av slike spekulasjoner.

Noen har endt opp som "terapi-narkomane".

Skjønner ikke helt hva du mener når du skriver eksemplene dine..Mener du at det ofte bare er spekulasjoner som ikke kommer av noen ting?

Ingen røyk uten ild, vel?

[frosken]

Skjønner ikke helt hva du mener når du skriver eksemplene dine..Mener du at det ofte bare er spekulasjoner som ikke kommer av noen ting?

Ingen røyk uten ild, vel?

Ilden trenger ikke være et traume, men f.eks. en psykolog som gang på gang ber deg kjenne godt etter om du ikke kan huske noe som har skjedd... Eller at du blir fortalt at dine symptomer tyder på at du er blitt seksuelt misbrukt, og du gjennom samtaler rundt hva som kanskje kan ha skjedd etterhvert konstruerer bilder som stemmer med dine symptomer (men ikke nødvendigvis med virkeligheten).

Jeg har en bekjent som med stor kraft ble fortalt at hun måtte ha blitt misbrukt og at det nok var hennes far som var den skyldige. Hun ble også fortalt at hun måtte fortelle dette til sin familie... Ingen i hennes familie var i stand til å forestille seg at noe hadde skjedd, og selv hadde hun ikke konkrete minner om overgrep, men det oppsto mye vanskeligheter i familien som følge av disse spekulasjonene. Etter noen år skiftet hun terapeut, og denne terapeuten mente at de fleste av hennes plager skyldtes feilaktig behandling fra den forrige psykologen. Hun ble tilnærmet symptomfri etter relativt kort tid hos ny terapeut.

[Gjest traume?]

Det kan skje i verste fall.

Eller en "tror2 det er en annen misbruker enn det egentlig er...

..eller en "tror" at det har skjedd på en annen måte enn det egentlig har skjedd..

..eller

De fleste av de tilfellene jeg har vært i kontakt med har ikke hatt nytte av slike spekulasjoner.

Noen har endt opp som "terapi-narkomane".

Det er enkelte ting jeg ikke klarer å snakke om i terapien. Ting jeg heller ikke klarer å tenke på. Jeg har ikke noe veldig konkret minne av det som har skjedd, husker bare bruddstykker. Angsten slår til med full styrke når jeg i tankene nærmer meg situasjonen. Jeg vet at det faktisk har skjedd en del vanskelige ting som jeg ikke klarer huske, er til dels blitt konfrontert med det av foreldrene mine. Psykologen min mener at mye av angsten og de andre problemene mine skyldes denne "mørke flekken" i min fortid. Er det helt på jordet? Har det ingen verdi å prøve å sette ord på det som skjedde/følelsene det fremkalte?

[frosken]

Det er enkelte ting jeg ikke klarer å snakke om i terapien. Ting jeg heller ikke klarer å tenke på. Jeg har ikke noe veldig konkret minne av det som har skjedd, husker bare bruddstykker. Angsten slår til med full styrke når jeg i tankene nærmer meg situasjonen. Jeg vet at det faktisk har skjedd en del vanskelige ting som jeg ikke klarer huske, er til dels blitt konfrontert med det av foreldrene mine. Psykologen min mener at mye av angsten og de andre problemene mine skyldes denne "mørke flekken" i min fortid. Er det helt på jordet? Har det ingen verdi å prøve å sette ord på det som skjedde/følelsene det fremkalte?

Det har alltid verdi i terapi å forsøke å være nærmest mulig seg selv og å tørre å sette ord på de følelser som er der. Kanskje ikke så viktig i første omgang å være så opptatt av hva som har fremkalt disse følelsene; derimot er det viktig å være modig nok til å snakke om det som er der nå.