Ubevisst overdrivelse av psykisk sykelighet

[Gjest Snoopy83]

Så nettopp på Mythbusters. De skulle sjekke om de edderkoppene med de lange benene er farlige for mennesker (vet ikke om det er samme type man finner i Norge, men liknet veldig).

Adam sa han hadde litt araknafobi, altså edderskrekk. Men likevel så turte han jo putte armen sin ned i røret der 40 eller noe edderkopper ventet, og de kravlet rundt på armen hans, før til slutt en kopp beit han.

Han virket ganske rolig under hele seansen, selv om han lagde morsomme "uæææ, jeg er redd og dette var ekkelt" - grimaser.

Dette innlegget er ikke skrevet i kritikk av en artig host for et fett program, jeg lurer bare på hva dette egentlig er for noe.

Man enten later som man er redd, av en eller annen uviss grunn, fordi man er littegrann redd (noe de aller aller fleste er for edderkopper tror jeg), eller så tror man at man er redd. Det er på en måte som man VIL være redd, fordi man føler seg vel med å ha denne attributten. Dette kan være noe man er bevisst eller man trenger ikke være det bevisst.

Er dette fenomenet vanlig å finne blant pasientene innen psykiatrien?

Er det mange som er syke fordi de føler seg konfortable med å være en som er syk, å ha denne rollen?

Jeg mener ikke at helt friske personer kan få en diagnose på denne måten, men jeg mener at folk som har LITT problemer, men ikke egentlig nok til å få noen diagnose, får en diagnose, pga fenomenet jeg snakket om?

Nå mener ikke jeg at om dette stemmer, så skal de kastes ut av psykiatrien. For meg høres det heller ut som de trengs å kureres for denne egenskapen, dvs at de er syke fordi de underbevisst vil være syke. I tillegg til småproblemene deres.

[Gjest LucySky]

Kanskje litt på siden, dette, men likevel: Min oldemor, som jeg såvidt husker, sa, da moren min klagde over plager i overgangsalderen: "Overgangsalder? Hm!! Det hadde mi'kje i Lillesand!"

Hun var oppvokst i Lillesand rundt århundreskiftet (det forrige) og noe slags slike plager hadde de altså på ingen måte vedkjent seg.

Nå er til og med ubehag rett før mensen opphøyd til mye omtalt "psykisk plage".

Det er veldig mye som avhenger av hva som er "inne" i tida.

Jeg er for (har sjøl gått i langvarig terapi) behandling for psykiske plager som hemmer deg for mye i hverdagen.

Men jeg blir etterhvert mer og mer oppgitt og irritert over alle merkelappene som vanlige plager livet medfører.

Psykisk sorg og smerte, angst og uro, å være sjenert, å bekymre seg om hva andre tenker - dette er jo en del av livet, da. Noen - som jeg ble og blir - plages mer, og da må man gjøre noe med det.

That's it for mitt vedkommende.