67 days...

[_broken_]

I løpet av de siste 67 dagene så har jeg mistet en av mine bestevenninner. Hun døde brått og plutselig. Sovnet inn i en alder av 30...

Typen min, som jeg skulle gifte meg med neste sommer har dumpet meg. Han fikk ikke jobb i NOrge og måtte dra tilbake til NEderland. Da han dro elsket han meg og trodde på forholdet. (Sa han) 22 dager etter han dro nedover dumper han meg i en mail... Grunnene han gir for det er ting jeg aldri har hørt om, ting han aldri har nevnt. Men som tydeligvis er så store og vonde at han føler han må ut av forholdet. Nå har han kuttet all kommunikasjon, så jeg har ikke snakket med han på lenge. Han har mest sannsynlig ny tlf og ny email, så jeg er effektivt kutta ut...

Og på lørdag så døde bestefaren min... Nå orker jeg ikke mer. Når er det lov til og slippe taket? Når er det lov til og slutte og kjempe??

[maire]

Tro det eller ei, men all sorg blir annerledes med tiden til hjelp. Sier ikke at den forsvinner, men det vil bli mulig å leve videre selv med tap av de man er mest glad i.

Det kjennes sikkert ikke sånn for deg nå. Kanskje føler du det omtrent som å puste piggtråd. I alle fall gjorde jeg det da jeg for noen år siden i løpet av noen korte sommeruker mistet den nærmeste familien min.

Ta en dag av gangen. Så blir kanskje _broken_ til "hel" igjen.

[Bitis Gabonica]

Det var mye vondt på alt for kort tid! Mistet selv min aller nærmeste venninne i januar, og bestefar for en drøy mnd siden. Så jeg føler med deg!

Men i sorgen tror jeg ikke på å gi opp. Derimot tror jeg på å ta en pustepause. Prøve å gjøre noe positivt, noe man liker, rett og slett ta vare på seg selv. Ta seg tid til å komme igjennom. Sier ikke at det er spesielt lett, men noe som hjelper meg er å være sammen med gode venner. Kjøre full åpenhet er faktisk lov. Ta i mot den støtte venner tilbyr kan også lette mye. Det å være sammen med felles venner til den som er gått bort betyr også veldig veldig mye for meg i alle fall. Så sitter vi ikke ensom i sorgen. Synes det kan være godt å dele på gode minner. Å gå alene i alt det vonde er aldri bra. Sorggrupper er også en mulighet, hvor man kan dele tanker og erfaringer med likesinnede - samt få støtte og hjelp. Jeg tror slike grupper drives kommunalt, men det er jeg dessverre ikke sikker på. Kanskje de kjenner til slike tilbud hos fastlegen din eller sosialkontoret om du skulle lure.

Ønsker deg alt godt, og sender en stor klem!