jeg trenger sårt et råd!

[Gjest]

Hei, jeg er så i villrede. Mamge rundt meg nå har det vondt og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det når jeg også har det vondt, men min smerte med overgrepet virker så mye mindre..Jeg vil så gjerne være der for andre og er det også, men jeg vet ikke hvor mye jeg kan si om min smerte til dem akkurat nå.

[Gjest Timari]

vanskelig dette. spesielt slik jeg tolker innlegget. Samtidig er det jo klart du ikke skal glemme deg selv oppi dette her. Du har også en sorg/et traume å bearbeide.

klarer du å sette noen grenser for andre? Mulig at det vil virke provoserende for andre som er i en krise å høre at du også er i en krise. Så jeg synes at du skal vente litt med å si det. ikke misforstå meg, du SKAL ta hensyn til deg selv og du skal ikke føle at du ikke har noen problemer i forhold til dem, men folk som er i en krise kan reagere på måter som de kanskje ikke ville vedkjent seg senere.

jeg tenker at hvis jeg hadde opplevd en stor krise i livet mitt, feks mistet flere familiemedlemmer i en krise og en venn kom og fortalte meg at hun også slet pga et overgrep så hadde jeg blitt provosert og umiddelbart tenkt at dette ikke kunne sammenliknes. derfor tenker jeg at du skal være forsiktig med å nevne dine traumer hvis det er snakk om dødsfall eller andre traumatiske ting.

Har du andre som du kan dele ansvaret med overfor dem det gjelder?. Selvfølgelig kan du bidra litt men du skal ikke slite deg ut og heller ikke gjøre alt alene.

Du kan forøvrig se mitt innlegg lenger ned om dårlig samvittighet kanskje det kan hjelpe deg. vet at svaret mitt kanskje ikke ga så fryktelig mye

mvh

[Gjest Timari]

jeg må bare presisere at jeg tolket innlegget ditt som det var en akutt krise som rammet flere mennesker som feks ulykke og død. Men kanskje tenkte du på andre kriser som flere mennesker hadde gjennom livet. Må nesten vite litt mer om hva slags kriser du tenkte på så svaret mitt passer bedre til spørsmålet mitt

[marlenexxx27]

Skal noen andre fortelle deg hvor mye smerte du kan dele med dem? Hvorfor det? Hva vet vel vi om det?

På den ene siden må man jo kunne fortelle andre hvordan man har det. På den andre siden kan "smertedeling" skje på en så høyfrekvent og intens og plagsom måte at andre blir helt shpoink av å måtte høre på det.

Du kan jo selv spørre folkene dine hvor mye smertedeling de er klar for akkurat nå.

[Gjest]

vanskelig dette. spesielt slik jeg tolker innlegget. Samtidig er det jo klart du ikke skal glemme deg selv oppi dette her. Du har også en sorg/et traume å bearbeide.

klarer du å sette noen grenser for andre? Mulig at det vil virke provoserende for andre som er i en krise å høre at du også er i en krise. Så jeg synes at du skal vente litt med å si det. ikke misforstå meg, du SKAL ta hensyn til deg selv og du skal ikke føle at du ikke har noen problemer i forhold til dem, men folk som er i en krise kan reagere på måter som de kanskje ikke ville vedkjent seg senere.

jeg tenker at hvis jeg hadde opplevd en stor krise i livet mitt, feks mistet flere familiemedlemmer i en krise og en venn kom og fortalte meg at hun også slet pga et overgrep så hadde jeg blitt provosert og umiddelbart tenkt at dette ikke kunne sammenliknes. derfor tenker jeg at du skal være forsiktig med å nevne dine traumer hvis det er snakk om dødsfall eller andre traumatiske ting.

Har du andre som du kan dele ansvaret med overfor dem det gjelder?. Selvfølgelig kan du bidra litt men du skal ikke slite deg ut og heller ikke gjøre alt alene.

Du kan forøvrig se mitt innlegg lenger ned om dårlig samvittighet kanskje det kan hjelpe deg. vet at svaret mitt kanskje ikke ga så fryktelig mye

mvh

hei og takk for svar.

Det er en prof. hjelper av meg som selv har opplevd noe trist i familien. Jeg vet han er kapabel til å takle forskjellige ting ved livet. Jeg bare håper at jeg kan tro at jeg kan komme med mine ting selv om han har opplevd noe trist i egen familie. Familien hans er også nær meg så det går innpå meg på flere måter.

[frosken]

Du beskriver situasjonen såpass diffust at det er vanskelig å gi noen tilbakemelding på det du skriver.

Ser av et svar lenger nede i tråden at det muligens er en behandler du er bekymret for fordi du kjenner til at vedkommende har opplevd vanskelige ting selv nylig. I såfall har vedkommende selv ansvar for å finne måter å ivareta seg på. Dersom du går i behandling hos vedkommende, så skal du bruke dine terapitimer ut i fra dine behov - terapeuten tåler dine følelser selv om han kan slite med ting privat.

Vet ikke om min kommentar dekker din situasjon, hvis ikke kan du bare se bort fra det jeg har skrevet:-)

[Gjest]

Du beskriver situasjonen såpass diffust at det er vanskelig å gi noen tilbakemelding på det du skriver.

Ser av et svar lenger nede i tråden at det muligens er en behandler du er bekymret for fordi du kjenner til at vedkommende har opplevd vanskelige ting selv nylig. I såfall har vedkommende selv ansvar for å finne måter å ivareta seg på. Dersom du går i behandling hos vedkommende, så skal du bruke dine terapitimer ut i fra dine behov - terapeuten tåler dine følelser selv om han kan slite med ting privat.

Vet ikke om min kommentar dekker din situasjon, hvis ikke kan du bare se bort fra det jeg har skrevet:-)

Det er nok sant det du skriver. Føler meg så alene om ting nå.Takk for godt svar!

[Gjest en mamma i nord]

hei og takk for svar.

Det er en prof. hjelper av meg som selv har opplevd noe trist i familien. Jeg vet han er kapabel til å takle forskjellige ting ved livet. Jeg bare håper at jeg kan tro at jeg kan komme med mine ting selv om han har opplevd noe trist i egen familie. Familien hans er også nær meg så det går innpå meg på flere måter.

Det er jo sånn at selv de som sitter og tar mot smerte fra oss er helt vanlige mennesker som opplever sorg og vanskeligheter i sine liv.

Det blir kanskje vanskelig for deg fordi du vet hva som har skjedd, men det er jo sånn, for mange at når vi går til våre behandlere, så vet vi ikke om det har skjedd noe trist i livene deres nylig. (jeg vet det ihvertfall ikke)

Vi må da tro at om det hadde vært noe, så ville de kanskje avlyst timen om de ikke kunne klare i en periode å ta i mot andres smerte.

Om vi skal tenke på dette hele tiden, så vil jo sansynligvis behandlingen forringes av det, det er deres ansvar.

Men jeg mener ikke med dette at vi ikke skal vise medmenneskelighet. Det skal vi selvsagt, men de må trekke sine egne grenser.