NEINEINEINEI

[Alill1365380691]

Jeg vil ikke mer,er så sliten av å kjempe,sliten av å føle meg ensom,redd og trist,lei av livet.Dager som dette gjør det enda verre! Dette skal bli den siste hellig/høytidsdagen jeg opplever!

[Gjest svaksterk]

Jeg håper du mener siste i form av at du kan droppe dem. Du kan gå i marka, skogen.... du kan se på det som en vanlig dag....

Hvis ikke vil jeg råde deg til å ringe mental helse før du gjør noe annet. Eller søke hjelp. Dette er vel er rop om hjelp regner jeg med?

Måten du får hjelp på er å kontakte noen i det virkelige liv...ringe noen, si hvordan du har det.

Det kommer ikke noe godt ut av å søke hjelp på en destruktiv måte...

Ring noen du...

Hilsen

[Alill1365380691]

Jeg håper du mener siste i form av at du kan droppe dem. Du kan gå i marka, skogen.... du kan se på det som en vanlig dag....

Hvis ikke vil jeg råde deg til å ringe mental helse før du gjør noe annet. Eller søke hjelp. Dette er vel er rop om hjelp regner jeg med?

Måten du får hjelp på er å kontakte noen i det virkelige liv...ringe noen, si hvordan du har det.

Det kommer ikke noe godt ut av å søke hjelp på en destruktiv måte...

Ring noen du...

Hilsen

Har ikke feiret sånne dager på lenge....Er bare så utslitt.Og det hjelper aldri å ringe sånne telefoner....Vil ha hjelp samtidig som jeg ikke vil ha hjelp.....

[Gjest svaksterk]

Har ikke feiret sånne dager på lenge....Er bare så utslitt.Og det hjelper aldri å ringe sånne telefoner....Vil ha hjelp samtidig som jeg ikke vil ha hjelp.....

Vil ha og ikke vil ha. Skjønner det.

Du må ta et valg. Et lurt valg vil kanskje være å søke hjelp?

Hvis du er virkelig virkelig sliten, trenger du å hvile. Hvordan kan du få hvile?

Tørre å be om hjelp er skummelt, men også voksent og modent. Man ber om det man trenger. Så kan man få det bedre. Det er det som er å ta ansvar for sitt eget liv. Hva trenger jeg liksom...

Hvorfor er du sliten og hvordan kan du få det bedre?

Jeg har ihvertfall bestemt meg for at hvis jeg faller like dypt neste gang som det jeg var i januar, februar, mars, så skal jeg be om innleggelse. Få hvile litt. Redde meg fra meg selv liksom. Det er for meg å ta ansvar for seg selv. Respektere seg selv.

Styrke er å tørre vise at man er svak.

Gir deg en klem hvis du vil ha.

Hilsen

[Alill1365380691]

Vil ha og ikke vil ha. Skjønner det.

Du må ta et valg. Et lurt valg vil kanskje være å søke hjelp?

Hvis du er virkelig virkelig sliten, trenger du å hvile. Hvordan kan du få hvile?

Tørre å be om hjelp er skummelt, men også voksent og modent. Man ber om det man trenger. Så kan man få det bedre. Det er det som er å ta ansvar for sitt eget liv. Hva trenger jeg liksom...

Hvorfor er du sliten og hvordan kan du få det bedre?

Jeg har ihvertfall bestemt meg for at hvis jeg faller like dypt neste gang som det jeg var i januar, februar, mars, så skal jeg be om innleggelse. Få hvile litt. Redde meg fra meg selv liksom. Det er for meg å ta ansvar for seg selv. Respektere seg selv.

Styrke er å tørre vise at man er svak.

Gir deg en klem hvis du vil ha.

Hilsen

Tusen takk for svar! Desverre så har jeg så mye dårlige erfaringer med psykiatrien at innleggelse ikke hjelper meg! Har vært inne veldig lenge og følte ikke at det var til noen hjelp.Men man kan jo håpe at morgendagen blir litt lettere.Når stresset har lagt seg og det er hverdag igjen...

Takk for klem foresten!

Den varmet!

[Gjest svaksterk]

Tusen takk for svar! Desverre så har jeg så mye dårlige erfaringer med psykiatrien at innleggelse ikke hjelper meg! Har vært inne veldig lenge og følte ikke at det var til noen hjelp.Men man kan jo håpe at morgendagen blir litt lettere.Når stresset har lagt seg og det er hverdag igjen...

Takk for klem foresten!

Den varmet!

:-)

Prøv å gjøre noe du liker, belønne deg selv?

Kanskje får du det litt bedre en stund, og kan ta vare på en stunden?

Handle litt klær, eller fikse håret, gå på kino, eller i marka:-)

Noe som gir glede... :-)

Sender en klem til jeg da:-) *klem*

[Gjest svaksterk]

:-)

Prøv å gjøre noe du liker, belønne deg selv?

Kanskje får du det litt bedre en stund, og kan ta vare på en stunden?

Handle litt klær, eller fikse håret, gå på kino, eller i marka:-)

Noe som gir glede... :-)

Sender en klem til jeg da:-) *klem*

Hurra for 18 mai :-)

HIPP HIPP Hurra!

Jeg er glad det er en ny hverdag nå :-)

[bugge -jenta]

Kjære Alill!

Jeg vet ikke om du kjenner så godt til mine innlegg, og har fulgt noen av dem. Men jeg vil innstendig si deg at du har klart så mye allerede, og du er fortsatt ung. Mulighetene dine til å få det bedre er der. Jeg vet det, likeså mye som jeg vet at du vil få perioder igjen hvor du føler det akkurat sånn som du har det nå også.

Det har humpet og godt med angst siden jeg var 13, og etter det har nye ting kommet til. Det høres kanskje ikke det minste oppmuntrende ut, når jeg nå nærmer meg 35.

Men det har vært verdt det. Man finner det bare ikke ut før man blir værende her. Det har vært år som jeg har grått over på nyttårsaften, og tenkt; klarer jeg et slikt til?

Og et nytt år har gått, og noen ganger oppsummerer jeg med at det har vært bedre. Ikke alltid.

Når jeg var på din alder og enda yngre, var jeg helt lost i systemet. Jeg tror jeg var 14 når jeg spurte mine foreldre om å hjelpe meg til å få en psykolog, men det ble ikke noe dreis på noen ting. Ble sendt litt rundt og rundt og fikk ikke komme i gang med noen skikkelig hjelp. Så var jeg overlatt til meg selv. Ikke oppdaget de at jeg hadde og fortsatt ble utnyttet av den eneste voksne jeg hadde tillit til. De tok meg heller ikke på alvor, fordi jeg var så ung følte jeg.

Jeg vil ha deg her i livet, alill. Du hører til her. Ung og med alt for mange traumer, men du hører til her. Og jeg hører til her. Du er ikke svakere enn andre. jeg føler meg ikke sterk.

Svak eller sterk, jeg vet ikke alltid hva det egentlig er. Det er dager da jeg ligger under dyna til gutten min kommer fra skolen.

Dager da jeg er enormt selvdestruktiv, men jeg legger meg om natten, og det kommer en ny dag. Og livet går.

Og man holder ut fordi det finnes kjærlighet og glede. Gode opplevelser, gode venner. Ikke slik at det nødvendigvis oppveier alltid, men det finnes. Noe kommer i din vei.

At du har evne til overlevelse vet jeg, fordi du er her.

Det kjentes så endeløst ut. Jeg følte at ungdomstida mi var over som 17 åring, og at jeg hadde en eldgammel kvinne inne i meg.

Men så ble jeg værende da, og fant små undre og skatter. Opp i alt det vonde. En mann, et barn, en god bok,og mange andre ting. Og endelig, etter mange år mine psykiatere som jeg stadig nevner. Antar mange blir lei av å høre om dem, men det er så viktig å få sagt at det finnes mange slike der ute også. Og jeg har opplevd de andre, så jeg har noe å sammenlikne med.

Det du har opplevd alill, setter dype spor.

Og det er blant de tingene i livet som har en tendens til å komme tilbake på et vis, men det forandrer seg. Og vi forandrer oss og tar tingene på andre måter.

Men vi må regne med at det tar tid. Dessverre.

Jeg har ikke fler ord, og ikke vet jeg om det er noe for deg å hente her, men jeg føler slik med deg, fordi jeg må få sagt at jeg angrer ikke på de siste 15 årene, selv om jeg ikke ville opplevd et par av dem igjen. Bli her og se hva godt livet har for deg også.

En klem gjennom luften til deg fra meg, hvis du vil ha den. Det er kanskje merkelig at man kan bry seg så mye om et menneske man aldri har sett, men ordene vi bruker her inne gjør oss ofte tydeligere for andre mennesker enn mange man omgåes med på en litt overfladisk måte i det virkelige livet. Og dette er forresten en del av det virkelige livet. Jeg har bare ikke sett deg i øynene dine, men kjent på din smerte har jeg. Bugge.

[Alill1365380691]

Kjære Alill!

Jeg vet ikke om du kjenner så godt til mine innlegg, og har fulgt noen av dem. Men jeg vil innstendig si deg at du har klart så mye allerede, og du er fortsatt ung. Mulighetene dine til å få det bedre er der. Jeg vet det, likeså mye som jeg vet at du vil få perioder igjen hvor du føler det akkurat sånn som du har det nå også.

Det har humpet og godt med angst siden jeg var 13, og etter det har nye ting kommet til. Det høres kanskje ikke det minste oppmuntrende ut, når jeg nå nærmer meg 35.

Men det har vært verdt det. Man finner det bare ikke ut før man blir værende her. Det har vært år som jeg har grått over på nyttårsaften, og tenkt; klarer jeg et slikt til?

Og et nytt år har gått, og noen ganger oppsummerer jeg med at det har vært bedre. Ikke alltid.

Når jeg var på din alder og enda yngre, var jeg helt lost i systemet. Jeg tror jeg var 14 når jeg spurte mine foreldre om å hjelpe meg til å få en psykolog, men det ble ikke noe dreis på noen ting. Ble sendt litt rundt og rundt og fikk ikke komme i gang med noen skikkelig hjelp. Så var jeg overlatt til meg selv. Ikke oppdaget de at jeg hadde og fortsatt ble utnyttet av den eneste voksne jeg hadde tillit til. De tok meg heller ikke på alvor, fordi jeg var så ung følte jeg.

Jeg vil ha deg her i livet, alill. Du hører til her. Ung og med alt for mange traumer, men du hører til her. Og jeg hører til her. Du er ikke svakere enn andre. jeg føler meg ikke sterk.

Svak eller sterk, jeg vet ikke alltid hva det egentlig er. Det er dager da jeg ligger under dyna til gutten min kommer fra skolen.

Dager da jeg er enormt selvdestruktiv, men jeg legger meg om natten, og det kommer en ny dag. Og livet går.

Og man holder ut fordi det finnes kjærlighet og glede. Gode opplevelser, gode venner. Ikke slik at det nødvendigvis oppveier alltid, men det finnes. Noe kommer i din vei.

At du har evne til overlevelse vet jeg, fordi du er her.

Det kjentes så endeløst ut. Jeg følte at ungdomstida mi var over som 17 åring, og at jeg hadde en eldgammel kvinne inne i meg.

Men så ble jeg værende da, og fant små undre og skatter. Opp i alt det vonde. En mann, et barn, en god bok,og mange andre ting. Og endelig, etter mange år mine psykiatere som jeg stadig nevner. Antar mange blir lei av å høre om dem, men det er så viktig å få sagt at det finnes mange slike der ute også. Og jeg har opplevd de andre, så jeg har noe å sammenlikne med.

Det du har opplevd alill, setter dype spor.

Og det er blant de tingene i livet som har en tendens til å komme tilbake på et vis, men det forandrer seg. Og vi forandrer oss og tar tingene på andre måter.

Men vi må regne med at det tar tid. Dessverre.

Jeg har ikke fler ord, og ikke vet jeg om det er noe for deg å hente her, men jeg føler slik med deg, fordi jeg må få sagt at jeg angrer ikke på de siste 15 årene, selv om jeg ikke ville opplevd et par av dem igjen. Bli her og se hva godt livet har for deg også.

En klem gjennom luften til deg fra meg, hvis du vil ha den. Det er kanskje merkelig at man kan bry seg så mye om et menneske man aldri har sett, men ordene vi bruker her inne gjør oss ofte tydeligere for andre mennesker enn mange man omgåes med på en litt overfladisk måte i det virkelige livet. Og dette er forresten en del av det virkelige livet. Jeg har bare ikke sett deg i øynene dine, men kjent på din smerte har jeg. Bugge.

Tusen,tusen takk for et nydelig svar på innlegget mitt.Ble varm inni meg jeg og det fikk meg til å tenke.....Har vært våken i natt og skrevet ned gode ting i livet mitt,listen ble faktisk nokså lang.Men samtidig så er det så mye vondt at de gode tingene ikke får plass viss du skjønner....Har ikke så lyst å skrive så mye her,men har mail viss du har lyst å ha litt kontakt....

[email protected]

bare om du vil

Synes du er sterk som har kommet så langt!

Klem