Hva mener dere? laangt

[backer1365380835]

Logg ut Min profil Svar til meg Start ny tråd

Følgende innlegg ble sendt:

Håper dere tar dere tid til å lese dette. Jeg er forvirret i tankegangern og trenger egentlig at forteller meg hvordan jeg er ut i fra det under.

Min samboer og jeg har vært sammen i 4 1/2 år. I går tok det slutt. Det har vært noen turbulente år. Jeg er ei jente på 29 år.Har slitt med psykiske problemer i 14 år. Tvangstanker og fobier. Jeg en ei som analyserer alt som blir sagt. Jeg har liten seksuell erfaring. Jeg har vondt under samleie og derfor har vi faktisk ikke hatt samleie, men annen sex på disse årene.

Han er 40 år og frisk.Har et barn fra et tideligere forhold.Fra jeg møtte han til i dag så har det vært store forandringer hos meg. Han har presset meg og fått meg til å tenke enda mer.Slik at jeg er mer oppegående nå enn det jeg var da jeg møtte han.

Han har gjort det slutt med meg mange ganger før, både edru og i fylla. Han har flere ganger tatt opp temaet sex, og at han har behov. Og det forstår jeg veldig godt. Det har gått laaannggg tid mellom de gangene vi har hatt sex. Fordi jeg er redd for smerten. Slik jeg tenker er at, fordi han har gjort det slutt så mange ganger, og tatt opp temaet så mange ganger, så har jeg mistet de rette følelsene for han.

Jeg har sagt til han flere ganger at vi må ta det i mitt tempo, men det synes han er for tregt. Og jeg skjønner det.tror jeg.....? En mann i 40 årene med stort sex behov, og ikke får det dekket hjemme hos samboeren som snur rumpa til.

Nå er det altså slutt i mellom oss og vi skal være venner.Her er jeg helt forvirret. For en del av meg vil så gjerne være venn med han fordi jeg vet jeg trenger hans råd og oppbakking i livet. En annen del av meg, og det er her jeg trenger deres synespunkter, er at jeg analyserer så fryktelig mye: Jeg tenker frem og tilbake; han er slem, han er snill, han har presset meg til noe jeg ikke vil, han har ikke presset meg, for jeg kunne bare sagt nei, hatt en fight og ferdig.

Han gir meg råd og jeg kan bli irritert. Men jeg vet jo at jeg gjør det samme til han.

Jeg er helt forvirret av mine egne tanker om dagen.

Min familie sier at det e dustete å slå opp så mange ganger med en person man er glad i, men at det er fordi han ikke vet hvordan han skal takle situasjonen selv.De sier også at han kan ikke ha gjort noe mot deg som du ikke har villet selv.De synes han er en snill mann, og at han hjulpet meg mye.

Hvorfor henger jeg meg opp i det som har vært?

Jeg tar jo meg selv i å ville ringe til han. Hadde han vært en slem mann så hadde jeg jo ikke villet det.

Er jeg en egoist?

Jeg tenker som så, jeg må si til han hva jeg menrer, så kan jeg bli sur for at han sier hva han mener.... Logikk?

I hele forholdet har jeg villet ha dette til å fungere.Jeg har trosset mine egne følelser noen ganger fordi jeg ville få det tilå fungere. Har jeg vært kjei av å bli dumpet så har jeg tenkt som så, at følelsene kan dukke opp igjen. Det har de gjort, men med mye mindre sex.

[Gjest falke]

Mindre sex enn ingenting?

Jeg kan ærlig talt ikke skjønne at noen har holdt ut et slikt forhold i det hele tatt jeg. Du trenger å jobbe rimelig mye med deg selv virker det som, før du er klar til å ha noen andre i livet ditt.

Kanskje du bør tenke litt mindre, ikke analysere alt og ta ting som de kommer. Nyte livet, og ha sex..

[Gjest Lolita Pepita]

Jeg tror som en annen under her, at du trenger å jobbe med deg selv før du har et forhold til noen (som helst) andre. (Jeg har det på akkurat samme måten selv, jeg har innsett at jeg er "avhengig" av min X, og at han har blitt tryggheten i livet mitt.)

Husker ikke helt om du skrev noe om hva som var grunnen til at du ikke klarer å ha samleie, men det er jo noe du bør jobbe med. Sex er noe som de aller fleste mennesker nyter, og det vil nok du også gjøre en dag om du jobber med saken.

For jeg tror sjangsen er liten for at du finner en mann som er villig til å gå et helt liv/ekteskap uten å ha et samleie. Du ønsker deg kanskje barn en gang også?

Er det ikke bedre å være singel og finne ut av dine egne ting, i stedet for å hele tiden dempe egne behov? (det du vil i forhold til hva han vil) Kjenner meg veldig godt igjen. Vi har også slått opp og blitt sammen igjen, fordi vi begge ble veldig frustrerte og ikke klarte å sette ord på eller gjøre noe med problemet.

Du sier dere skal være "venner". Skjønner at dere begge har behov for det, men jeg tror det gjør din fremgangsprosess tregere. Du vil hele tiden lene deg på han når ting blir vanskelig, dere kan komme til å ha et forhold uten at det er offesielt osv, som kommer til å såre deg mer enn det gjør deg godt. (Du har jo tross alt følelser for fyren enda, som gjør at du vil la han få sin vilje for at du skal få treffe han og at dere skal ha det hyggelig osv.)

Så jeg vil gi deg det rådet jeg prøver å følge selv. Gjør det endelig slutt, og ha minst mulig kontakt en god stund fremover til du finner ut hva du vil selv. Og der går sexbiten under samme. (Den er jo en del av problemet "ditt".)

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg støtter de svar du allerede har fått.

Du trenger å rydde opp i ditt eget.

Kanksje er det ikke så dumt å fortsette som venner. Det er jo et vennskapsforhold dere faktisk har hatt.

Når dere ikke har fikset det med sex på 4,5 år, kommer dere aldri til å få orden på det. Da er det like godt å ta konsekvensen av det.

[backer1365380835]

Jeg støtter de svar du allerede har fått.

Du trenger å rydde opp i ditt eget.

Kanksje er det ikke så dumt å fortsette som venner. Det er jo et vennskapsforhold dere faktisk har hatt.

Når dere ikke har fikset det med sex på 4,5 år, kommer dere aldri til å få orden på det. Da er det like godt å ta konsekvensen av det.

Tusen takk for svar. jeg vil gjerne at vi skal få det til å fungere som venner, siden vi er i samme vennegjeng. Men en del av meg er såret over alt han har gjort.selv om det kanskje var frustrasjon i fra hans side.

Alle synes at han er en kjernekar, men jeg er blitt såret flere ganger, og vi har pratet om dette i dag også. Han forstår det jeg sier og skjønner at jeg føler det slik. Men JEG klarer ikke å forstå at han har mast om sex, og da skyvet meg unna, slik at jeg ikke fikk lyst.På grunn av smerter i underlivet.

Ville at han skulle forstå meg.

Det som står under her, sto også i det andre innlegget, for det er her jeg trenger noen til å smelle meg i trynet og si at han ikke er slem

"Jeg tenker frem og tilbake; han er slem, han er snill, han har presset meg til noe jeg ikke vil, han har ikke presset meg, for jeg kunne bare sagt nei, hatt en fight og ferdig.

Han gir meg råd og jeg kan bli irritert. Men jeg vet jo at jeg gjør det samme til han.

Jeg er helt forvirret av mine egne tanker om dagen.

Min familie sier at det e dustete å slå opp så mange ganger med en person man er glad i, men at det er fordi han ikke vet hvordan han skal takle situasjonen selv.De sier også at han kan ikke ha gjort noe mot deg som du ikke har villet selv.De synes han er en snill mann, og at han hjulpet meg mye.

Hvorfor henger jeg meg opp i det som har vært?"

Jeg tror selv at dette bruddet er så ferskt at bare jeg får meg egen leilighet og kommer litt på avstand, så kommer det naturlig at jeg ikke har problemer å omgås han. Hva tror dere?

Jeg synes det er fælt å gå rundt og være sint på en mann som har gjort så mye for meg egentlig.

Jeg tror jeg er litt egosentrert.

.

[Gjest tjohooo]

Tusen takk for svar. jeg vil gjerne at vi skal få det til å fungere som venner, siden vi er i samme vennegjeng. Men en del av meg er såret over alt han har gjort.selv om det kanskje var frustrasjon i fra hans side.

Alle synes at han er en kjernekar, men jeg er blitt såret flere ganger, og vi har pratet om dette i dag også. Han forstår det jeg sier og skjønner at jeg føler det slik. Men JEG klarer ikke å forstå at han har mast om sex, og da skyvet meg unna, slik at jeg ikke fikk lyst.På grunn av smerter i underlivet.

Ville at han skulle forstå meg.

Det som står under her, sto også i det andre innlegget, for det er her jeg trenger noen til å smelle meg i trynet og si at han ikke er slem

"Jeg tenker frem og tilbake; han er slem, han er snill, han har presset meg til noe jeg ikke vil, han har ikke presset meg, for jeg kunne bare sagt nei, hatt en fight og ferdig.

Han gir meg råd og jeg kan bli irritert. Men jeg vet jo at jeg gjør det samme til han.

Jeg er helt forvirret av mine egne tanker om dagen.

Min familie sier at det e dustete å slå opp så mange ganger med en person man er glad i, men at det er fordi han ikke vet hvordan han skal takle situasjonen selv.De sier også at han kan ikke ha gjort noe mot deg som du ikke har villet selv.De synes han er en snill mann, og at han hjulpet meg mye.

Hvorfor henger jeg meg opp i det som har vært?"

Jeg tror selv at dette bruddet er så ferskt at bare jeg får meg egen leilighet og kommer litt på avstand, så kommer det naturlig at jeg ikke har problemer å omgås han. Hva tror dere?

Jeg synes det er fælt å gå rundt og være sint på en mann som har gjort så mye for meg egentlig.

Jeg tror jeg er litt egosentrert.

.

At du må hente inn deg selv igjen. Ikke rart man blir forvirret og oppslukt av den andre hvis man ikke "har seg selv".

[backer1365380835]

Jeg støtter de svar du allerede har fått.

Du trenger å rydde opp i ditt eget.

Kanksje er det ikke så dumt å fortsette som venner. Det er jo et vennskapsforhold dere faktisk har hatt.

Når dere ikke har fikset det med sex på 4,5 år, kommer dere aldri til å få orden på det. Da er det like godt å ta konsekvensen av det.

Jeg lurer på følgende: Det er kun noen få dager siden vi ble enige om at det skulle være slutt. Jeg ser at jeg har skuffet han ved å snu rumpa til, og han har skuffet meg ved å slå opp hele tiden. Har hjulpet meg veldig mye, men jeg er så egoistisk at jeg IKKE vil se dette. han er en toppen mann egentlig.

Men slik som jeg føler det akkurat nå, er jeg sint og liker han ikke. Det synes jeg at er veldig urettferdige følelser fra min side.

De vil jeg ha bort.

Tror du at bare jeg får kommet meg i egen leilighet og omgås han mindre, så vil det være helt ok å treffes hos andre venner? At jeg kan være hyggelig og blid?

Egentlig så tror jeg at det har gått så kort tid at alt vil endre seg etterhvert.

Jeg har begynt på cipramil i dag. Og skal kontakte psykolog.

Jeg mener seriøst at jeg vil jobbe for endre tankegangen min, ikke være egoistisk, og se at han faktisk har hjulpet meg. Uten han hadde jeg ikke vært så oppegående som i dag.

Jeg vil få det til å funke med et vennskap med han!!!!

Føler meg skikkelgi fæl her.