lei....

[litenogredd]

Hei!

Vet ikke helt hva jeg skal skrive egentlig!

Er bare så lei av alt, at jeg må få sagt det til noen! Er så lei av at alle skal blande seg i mine tanker og bekymringer!Kan de ikke bare la meg være i fred?

Skjønner jo at det er vanskelig for mamma å la meg være, siden hun tok meg på fersken i å "kvitte" meg med maten. Men det er mitt problem! Ikke hennes!

Går til behandling hos ei utrolig irriterenes kjerring. Hun behandler meg som om jeg var 9 år! Har lyst til å slå til henne noen ganger.

Hater igrunn mamma, men vet ikke helt hvorfor! Kanskje d var fordi hun tok meg i å spy. Det verste er vel det at hun sa: "hvor lenge trodde du at du kunne skjule det for meg!??" Utrolig teit av henne å si det, siden det tok henne 4 mnd å oppdage meg!

Har mange ganger tenkt på selvmord, men klarer ikke det. Vil ikke såre venner å familie + at det er i mot min tro. Mennesker har ingen rett til å bestemme over liv og død!

Nei det ble teit dette her...

Klem

[junit]

Kjære, kjære deg....

Jeg vet akkurat hvordan du har det...jeg har diagnosen bulimarexia, og har gått til behandling en god stund nå SELV OM jeg hater de som hjelper meg aldri så mye...Men uansett hvor mye denne "drittkjærringa" som hjelper deg spør og graver i det du vil ha for deg selv, så kan jeg garantere deg at du vil "takke" henne siden...Det at moren din er fortvilt er vel ikke så rart hvist du tenker deg om, for jeg er sikker på at hun egentlig ikke aner hva hun skal finne på nå...Hun er redd for deg, og vil egentlig bare ditt beste, men det forstår vel kansje ikke du...Folk som lider av sf forstår vel skjelden det når det er dem selv det gjelder, og INGEN forstår hvordan du tenker å hvordan du har det...ikke sant? Helst vil du vel kansje bare være ifred, selv om du vet hvordan det vil gå med deg da...sånn tenkte/tenker iallefall jeg...Visst du går inn på dette forumet å leser hvordan andre folk her har det, tror/håper jeg du vil tenke nøye gjennom dette du driver med nå...Jeg sier ikke at det er lett å bare slutte, men jeg sier bare at det ikke er umulig å gjøre ting bedre...gå å les det som heter "hvorfor vil jeg ikke bli frisk?"...der står det hvordan JEG har det...Jeg vet ikke om det vil forandre litt av synet ditt på dette, men det er iallefall verdt et forsøk, ikke sant? For all del prøv å snu før det er for sent...for din del lissom...

lykke til

*klemmer*

[litenogredd]

Kjære, kjære deg....

Jeg vet akkurat hvordan du har det...jeg har diagnosen bulimarexia, og har gått til behandling en god stund nå SELV OM jeg hater de som hjelper meg aldri så mye...Men uansett hvor mye denne "drittkjærringa" som hjelper deg spør og graver i det du vil ha for deg selv, så kan jeg garantere deg at du vil "takke" henne siden...Det at moren din er fortvilt er vel ikke så rart hvist du tenker deg om, for jeg er sikker på at hun egentlig ikke aner hva hun skal finne på nå...Hun er redd for deg, og vil egentlig bare ditt beste, men det forstår vel kansje ikke du...Folk som lider av sf forstår vel skjelden det når det er dem selv det gjelder, og INGEN forstår hvordan du tenker å hvordan du har det...ikke sant? Helst vil du vel kansje bare være ifred, selv om du vet hvordan det vil gå med deg da...sånn tenkte/tenker iallefall jeg...Visst du går inn på dette forumet å leser hvordan andre folk her har det, tror/håper jeg du vil tenke nøye gjennom dette du driver med nå...Jeg sier ikke at det er lett å bare slutte, men jeg sier bare at det ikke er umulig å gjøre ting bedre...gå å les det som heter "hvorfor vil jeg ikke bli frisk?"...der står det hvordan JEG har det...Jeg vet ikke om det vil forandre litt av synet ditt på dette, men det er iallefall verdt et forsøk, ikke sant? For all del prøv å snu før det er for sent...for din del lissom...

lykke til

*klemmer*

Hei Junit!

Leste innlegget ditt!

Det var du som var vilig til å dø for å bli tynn var det ikke?

Du har rett i at jeg bare vil være i fred, men at jeg da sannsynligvis hadde begynt i gamle baner.

For meg var det ikke noen problem å slutte å kaste opp. Skjønner ikke helt hvordan jeg klarte det, men jeg har faktisk ikke kastet opp på komando siden den kvelden mamma tok meg på fersken. Det som er ille er at nå som jeg ikke på en måte blir "kvitt" alle vonde følelser sammen med maten, så må jeg gå å tenke på dem. Det gjør meg depremert og sinna. Alt sinnet som har lagret seg opp inni meg kommer nå frem. Sinne over skilsmissen, sinne over at foreldrene mine oppfører seg som noen barnslige drittunger. Og bruker meg og søstrene mine som mellom-menn, fordi de ikke kan snakke sammen en gang.

Jeg vil ikke dø fordi jeg ikke er tynn, men fordi jeg er dritt lei av livet. Har ikke noe å leve for egentlig!

Jeg blir fortalt at det er viktig at jeg få tatt opp problemene mine med mamma, og få sluppet ut alle sinne som jeg har i meg- rette mot henne. Men jeg vil ikke snakke ut med mamma. Alt blir bare verre da.

Alt hadde vært så mye bedre visst jeg ikke hadde vært i livet, og heller sittet oppe i himmelen og kikket ned..........

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

Hei Junit!

Leste innlegget ditt!

Det var du som var vilig til å dø for å bli tynn var det ikke?

Du har rett i at jeg bare vil være i fred, men at jeg da sannsynligvis hadde begynt i gamle baner.

For meg var det ikke noen problem å slutte å kaste opp. Skjønner ikke helt hvordan jeg klarte det, men jeg har faktisk ikke kastet opp på komando siden den kvelden mamma tok meg på fersken. Det som er ille er at nå som jeg ikke på en måte blir "kvitt" alle vonde følelser sammen med maten, så må jeg gå å tenke på dem. Det gjør meg depremert og sinna. Alt sinnet som har lagret seg opp inni meg kommer nå frem. Sinne over skilsmissen, sinne over at foreldrene mine oppfører seg som noen barnslige drittunger. Og bruker meg og søstrene mine som mellom-menn, fordi de ikke kan snakke sammen en gang.

Jeg vil ikke dø fordi jeg ikke er tynn, men fordi jeg er dritt lei av livet. Har ikke noe å leve for egentlig!

Jeg blir fortalt at det er viktig at jeg få tatt opp problemene mine med mamma, og få sluppet ut alle sinne som jeg har i meg- rette mot henne. Men jeg vil ikke snakke ut med mamma. Alt blir bare verre da.

Alt hadde vært så mye bedre visst jeg ikke hadde vært i livet, og heller sittet oppe i himmelen og kikket ned..........

Kjære litenogredd

Det er bare du som kjenner hvor strevsomt det er med alle tanker og følelser som du ikke har fått bearbeide. I den perioden hvor du benyttet oppkast var vel det kanskje en måte å takle ulike reaksjoner på. Håper inderlig du har en terapeut du kan dele dette med, slik at du også kan få veiledning til hvorledes du på sikt kan få et bedre forhold til egne følelse og reaksjoner.Dersom du ikke skulle ha en terapeut vil jeg råde deg til å oppsøke en eller få hjelp av en voksen du stoler på til å ta kontakt. En terapeut vil som regel trekke inn foreldrene i behandlingen dersom pasienten fremdeles bor hjemme. Lykke til!

[junit]

Hei Junit!

Leste innlegget ditt!

Det var du som var vilig til å dø for å bli tynn var det ikke?

Du har rett i at jeg bare vil være i fred, men at jeg da sannsynligvis hadde begynt i gamle baner.

For meg var det ikke noen problem å slutte å kaste opp. Skjønner ikke helt hvordan jeg klarte det, men jeg har faktisk ikke kastet opp på komando siden den kvelden mamma tok meg på fersken. Det som er ille er at nå som jeg ikke på en måte blir "kvitt" alle vonde følelser sammen med maten, så må jeg gå å tenke på dem. Det gjør meg depremert og sinna. Alt sinnet som har lagret seg opp inni meg kommer nå frem. Sinne over skilsmissen, sinne over at foreldrene mine oppfører seg som noen barnslige drittunger. Og bruker meg og søstrene mine som mellom-menn, fordi de ikke kan snakke sammen en gang.

Jeg vil ikke dø fordi jeg ikke er tynn, men fordi jeg er dritt lei av livet. Har ikke noe å leve for egentlig!

Jeg blir fortalt at det er viktig at jeg få tatt opp problemene mine med mamma, og få sluppet ut alle sinne som jeg har i meg- rette mot henne. Men jeg vil ikke snakke ut med mamma. Alt blir bare verre da.

Alt hadde vært så mye bedre visst jeg ikke hadde vært i livet, og heller sittet oppe i himmelen og kikket ned..........

Hei....

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive...men det at foreldrene dine oppfører seg som noen barnslige drittunger, skal iallefall ikke gå ut over deg...ikke la det ødelegge ditt liv, for det er det ikke verdt!

At du skulle ønske at du ikke var ilive, er jo egentlig noe du bør få proffesjonell hjelp med...Det er viktig at du prøver å innse hvor utrolig viktig du egentlig er, og hvor mange som er gla i deg fordi du er akkurat den du er...

Tenk på dette diktet neste gang du er skikkelig lei deg....Det virker utrolig oppmuntrende for meg hver gang jeg føler meg helt forjævli...

Visste du at den dagen du ble født, regnet det?

Men det var ikke reng, det var himmelem som gråt fordi den hadde mistet sin viktigste stjerne...

*kos*