Hva er det med meg?

[Gjest Leisei]

Rastløs/nærvøs/stressa for ingenting, vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsen. Det er bare vondt, kjennes ut som en uro i kroppen. Klarer ikke lese eller konsentrere meg om noe, når jeg har det sånn.

I går kveld skjedde det samme. Vi skulle kose oss sammen hjemme. Så kom denne vonde følelsen over meg. Jeg ble rastløs og stresset og og kjeftet litt. Han sa noe jeg reagerte voldsomt på.(overdramatiserte det hele) Vi la problemet til side, og satte oss til å spise. Svelget klumpen i halsen og kjempet med tårene for at vi skulle ha det hyggelig sammen. Jeg prøvde alt for å roe meg ned.Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til.Pulsen var høy.

Det er vondt inni meg og det eneste løsningen jeg har er å spise godteri. Føler meg så mislykka. Kjæresten min er lei av disse utbruddene. Jeg lover at jeg skal gjøre noe med det, men jeg får det ikke til. Jeg kan reagere på den minste ting. Orker ikke og omgås mennesker som fremstår som perfekte, og selvsikre. Sammen med dem er jeg bare et null. Jeg er veldig var for kritikk,for tiden. Det holder med at jeg kritiserer meg selv for den minste ting.

Jeg er redd for reaksjonene mine, jeg er flau, og jeg er redd han ikke orker mer grining snart. Hva er det med meg? Jeg har lovt å snakke med lege, men dagen etter føler jeg at jeg har kontroll igjen. Men selvtilliten er på bunn, og jeg kan ikke se for meg at jeg kan komme meg ut av dette før jeg får meg jobb. Jeg har fått mange avslag på søknader og intervjuer nå, og det tar på. Jeg kommer ingen vei i livet.

Livredd for å ikke ha kontroll over meg og livet mitt, er besatt av å gjøre riktige valg, ogå gjøre ting riktig. Hvis ikke jeg kan gjøre det best, gidder jeg ikke prøve.

Jeg er altid sliten og trøtt. Har ingen å snakke med, kjæresten er lei, og har gått ut en tur. Orket du å lese helt hit? Tusen takk!

[IdaIrene]

Hei

Er du deprimert? Jeg hadde det akkurat sånn som du beskriver da depresjonen var over meg. Vil råde deg til å gå til lege og be om å bli henvist til psykolog, så har du noen å snakke med om dette. Ikke ombestem deg selv om du føler deg bra i morgen... Be om hjelp, det vil du tjene på i lengden.

Lykke til

[Gjest Plit]

Det samme som med meg, ser det ut til.... Har en ny tråd lenger oppe - måtte bare skrive ut av meg frustrasjonen. Så ser jeg lenger ned og er i godt (eller dårlig...?) selskap.

Men; bare det å skrive her kjenner jeg er riktig. Terenger å snakke med noen om dette og siden vennene er få (=ingen) og ektefellen bare er måtlig interessert i å høre på og trøste (men det er vel ikke hennes feil - liten dame trøste stor gråtende mann....) , er dette kanskje måten å gjøre det på?

"Livet er en dans på roser - noen som har tenkt på hvor vondt det er å trå på en rose....?"

[Gjest Plit]

Det samme som med meg, ser det ut til.... Har en ny tråd lenger oppe - måtte bare skrive ut av meg frustrasjonen. Så ser jeg lenger ned og er i godt (eller dårlig...?) selskap.

Men; bare det å skrive her kjenner jeg er riktig. Terenger å snakke med noen om dette og siden vennene er få (=ingen) og ektefellen bare er måtlig interessert i å høre på og trøste (men det er vel ikke hennes feil - liten dame trøste stor gråtende mann....) , er dette kanskje måten å gjøre det på?

"Livet er en dans på roser - noen som har tenkt på hvor vondt det er å trå på en rose....?"

Når en ektefelle har problemer med seg selv, er det da greit å reise på tur i tre dager uten en gang å spørre om det er greit, og om jeg kom til å klare ungene med skoleavsluttninger osv. mens hun var borte?

Jeg hadde insistert på at hun skulle dra, men det hadde vært hyggelig å fått spørsmålet....

Eller er jeg helt på jordet..?

[Gjest leisei]

Det samme som med meg, ser det ut til.... Har en ny tråd lenger oppe - måtte bare skrive ut av meg frustrasjonen. Så ser jeg lenger ned og er i godt (eller dårlig...?) selskap.

Men; bare det å skrive her kjenner jeg er riktig. Terenger å snakke med noen om dette og siden vennene er få (=ingen) og ektefellen bare er måtlig interessert i å høre på og trøste (men det er vel ikke hennes feil - liten dame trøste stor gråtende mann....) , er dette kanskje måten å gjøre det på?

"Livet er en dans på roser - noen som har tenkt på hvor vondt det er å trå på en rose....?"

Jeg leste innlegget ditt. Jeg har vært innom her inne noen måneder. Synes det hjelper å se at andre sliter med det samme, og en kan lære mye om seg selv og andre mennesker.

Jeg er litt redd for å kontakte lege, psykolog. Mest fordi jeg ikke ønsker å grave meg ned med problemene mine, redd for medisiner, bivirkninger og avhengighet.

Jeg bruker et annet nick på de andre forumene, fordi jeg liker å stå frem med min gode side, og vise hvem jeg er utenom disse problemene. Det kan ikke erstatte venner, men det er et skritt i riktig retning.

Kan gjerne maile litt, hadde kanskje vært avlastende for partnerene. På en annen side kanskje litt upassende?

Det du sier om at du har begynt å trene er kjempefint!Mosjon virker oppkvikkende på depresjon. Det er veldig vanskelig å motivere seg, det sliter jeg med for tiden. Men, en tur ut er helt nødvendig.

[Gjest leisei]

Når en ektefelle har problemer med seg selv, er det da greit å reise på tur i tre dager uten en gang å spørre om det er greit, og om jeg kom til å klare ungene med skoleavsluttninger osv. mens hun var borte?

Jeg hadde insistert på at hun skulle dra, men det hadde vært hyggelig å fått spørsmålet....

Eller er jeg helt på jordet..?

Nei, det synes jeg ikke hun skulle gjøre. Men jeg tror ikke det er lett for andre å forstå hvordan det er. Samboeren min blir ofte sint, hvis jeg reagerer irrasjonelt. Selv om det eneste jeg kunne trenge var en god klem. Og problemer eller ikke, jeg synes hun skulle spørre uansett. Forstår hun deg ikke? Vet hun hvor ille du har det, og hvor vanskelig det er for deg å leve normalt akkurat nå?

[Gjest Plit]

Jeg leste innlegget ditt. Jeg har vært innom her inne noen måneder. Synes det hjelper å se at andre sliter med det samme, og en kan lære mye om seg selv og andre mennesker.

Jeg er litt redd for å kontakte lege, psykolog. Mest fordi jeg ikke ønsker å grave meg ned med problemene mine, redd for medisiner, bivirkninger og avhengighet.

Jeg bruker et annet nick på de andre forumene, fordi jeg liker å stå frem med min gode side, og vise hvem jeg er utenom disse problemene. Det kan ikke erstatte venner, men det er et skritt i riktig retning.

Kan gjerne maile litt, hadde kanskje vært avlastende for partnerene. På en annen side kanskje litt upassende?

Det du sier om at du har begynt å trene er kjempefint!Mosjon virker oppkvikkende på depresjon. Det er veldig vanskelig å motivere seg, det sliter jeg med for tiden. Men, en tur ut er helt nødvendig.

Vi kan vel holde tråden i gang her, kansje...? Mail blir litt for personlig akkurat nå, ja..

Må prøve å komme i form - er nedkjørt også fysisk. Har begynt å gå turer i skogen, men tror jeg må slutte med det - det er for ensomt der og det bare forsterker følelsen av å være, ja - ensom...

Føler meg ikke fullt så ensom nå når jeg kan skrive med noen.

Mht. til min meningsmåling og ditt svar; det er veldig typisk henne - vi har vært gift i over 10 år, og dette er noe jeg har vent meg til. Det er ikek egosime eller vond vilje i dette. Hun leser ikke slike situasjoner på samme måten som jeg leser henne tilsvarenede - Mars og Venus og alt det der... og det hadde vært feil å holde henne hjemme - ville ikke spørre en gang, hun har også godt av å komme seg ut, men det som gjør det ekstra tungt denne gangen er at hun akkurat nå er langt ute i bushen nord i landet og ikke å få tak i på flere dager. Ikke at det hadde hjulpet med ungene om hun var på telefon, men følelsen av å være forlatt ble litt overveldende. Jeg gråt da hun reise (dvs. jeg reise med ungene først til mine foreldre), og hun synes det var søtt at jeg gråt når hun bare skulle bort noen dager. Det var sagt med et glimt i øyet og jeg måtte jo le litt i alle tårene, men "kommer det til å går bra med derer mens jeg er borte?" hadde vært bedre.

Og at det ikke er lett for henne å forstå; det er helt riktig, for jeg har ikke vært flink nok til å snakke med henne om dette. Er redd for at hun (som din sambo) skal gå lei av denne sutremannen.... Hun har uttrykt meninger i den retningen før, men jeg vet ikke om det er realistisk. Har fått mange klemmer, trøst, kyss og "elsker deg" i de siste ukene. Men frykten for at jeg skal ødelegge det faktisk fine og bra ekteskapet vi har med denne sykdommen(?) ligger å lurer i bakgrunnen.

Jeg tok mot til meg i dag og sa det rett ut at jeg var redd for dette, og hun kysset meg og lurte på om jeg var riktig navla og kalte meg "raringen sin"- hun var gjennom noe av det samme for nesten nøyaktig ett år siden, og henviste til at det gikk jo ikke ut over oss to som par. Det er sant, - snarere tvert imot. Men jeg har en følelse av at det er en grense for hvor mye av dette hun orker før hun blir lei..... det hadde nok gjelt meg også i det lange løp.

Derfor har jeg bestemt meg for å ikke si så mye som jeg kanskje burde til henne, men det er kanskje bare dumt? Hun forstår nok heller ikke hva jeg mener og jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal klare å forklare hvordan jeg har det. Det går jo veldig opp og ned - var i godt humør nesten hele denne uken til torsdag etter legebesøket. Da fikk jeg en reaksjon på hele greia, tror jeg; nå var jeg offisielt syk(meldt) og det traff meg i bakhodet....

Tror du kanskje har det tøffere enn meg siden du også kjemper for å få jobb, men følelsen av å ha en jobb man ikke mestrer går mye ut på det samme tror jeg. Det river ned selfølelsen og reduserer en til ingenting. Men jeg SKAL komme ut av dette og det kan du også...! Jeg skal ut å gå tur i morgen - selv om det sprut regner har jeg bestemt. Det er en liten milepæl jeg har satt meg som jeg skal klare i morgen. Et museskritt mot å mestre hverdagen igjen...

Blir du med - på en tur mener jeg? Virtuelt selvfølgelig - jeg vet ikke hvor du bor i landet og det kan jo være det samme. Men skal vi gå tur sammen i morgen?

Går til køys nå om ikke så lenge, men sjekker tråden i morgen før jeg går ut rundt 0830.

[IdaIrene]

Når en ektefelle har problemer med seg selv, er det da greit å reise på tur i tre dager uten en gang å spørre om det er greit, og om jeg kom til å klare ungene med skoleavsluttninger osv. mens hun var borte?

Jeg hadde insistert på at hun skulle dra, men det hadde vært hyggelig å fått spørsmålet....

Eller er jeg helt på jordet..?

Det syntes jeg var litt merkelig, men har du sagt fra om at du gjerne vil bli spurt før vedkommende gjør slikt?

[Gjest Plit]

Det syntes jeg var litt merkelig, men har du sagt fra om at du gjerne vil bli spurt før vedkommende gjør slikt?

Ikke som en generell regel, -nei. Men når jeg i løpet av 2-3 dager før hun reiser går opp i liminga og gråter og nesten ikke klarer å komme meg ut av senga; må jeg da si fra at hun skal spørre?

Jeg er i en situasjon hvor jeg bare kan tape; jeg tier still og lar henne dra, evt. insisterer på at hun drar hvis hun spør om det er greit - og har det jævelig hjemme alene med 3 unger som ikke helt skjønner hva som foregår. Eller jeg ber henne være hjemme og ender opp med en sur dame i huset som heller ville vært med jobben å hatt det gøy enn å vært hjemme med en survete mann.

Tap-Tap-situasjon.....

[Gjest Leisei]

Vi kan vel holde tråden i gang her, kansje...? Mail blir litt for personlig akkurat nå, ja..

Må prøve å komme i form - er nedkjørt også fysisk. Har begynt å gå turer i skogen, men tror jeg må slutte med det - det er for ensomt der og det bare forsterker følelsen av å være, ja - ensom...

Føler meg ikke fullt så ensom nå når jeg kan skrive med noen.

Mht. til min meningsmåling og ditt svar; det er veldig typisk henne - vi har vært gift i over 10 år, og dette er noe jeg har vent meg til. Det er ikek egosime eller vond vilje i dette. Hun leser ikke slike situasjoner på samme måten som jeg leser henne tilsvarenede - Mars og Venus og alt det der... og det hadde vært feil å holde henne hjemme - ville ikke spørre en gang, hun har også godt av å komme seg ut, men det som gjør det ekstra tungt denne gangen er at hun akkurat nå er langt ute i bushen nord i landet og ikke å få tak i på flere dager. Ikke at det hadde hjulpet med ungene om hun var på telefon, men følelsen av å være forlatt ble litt overveldende. Jeg gråt da hun reise (dvs. jeg reise med ungene først til mine foreldre), og hun synes det var søtt at jeg gråt når hun bare skulle bort noen dager. Det var sagt med et glimt i øyet og jeg måtte jo le litt i alle tårene, men "kommer det til å går bra med derer mens jeg er borte?" hadde vært bedre.

Og at det ikke er lett for henne å forstå; det er helt riktig, for jeg har ikke vært flink nok til å snakke med henne om dette. Er redd for at hun (som din sambo) skal gå lei av denne sutremannen.... Hun har uttrykt meninger i den retningen før, men jeg vet ikke om det er realistisk. Har fått mange klemmer, trøst, kyss og "elsker deg" i de siste ukene. Men frykten for at jeg skal ødelegge det faktisk fine og bra ekteskapet vi har med denne sykdommen(?) ligger å lurer i bakgrunnen.

Jeg tok mot til meg i dag og sa det rett ut at jeg var redd for dette, og hun kysset meg og lurte på om jeg var riktig navla og kalte meg "raringen sin"- hun var gjennom noe av det samme for nesten nøyaktig ett år siden, og henviste til at det gikk jo ikke ut over oss to som par. Det er sant, - snarere tvert imot. Men jeg har en følelse av at det er en grense for hvor mye av dette hun orker før hun blir lei..... det hadde nok gjelt meg også i det lange løp.

Derfor har jeg bestemt meg for å ikke si så mye som jeg kanskje burde til henne, men det er kanskje bare dumt? Hun forstår nok heller ikke hva jeg mener og jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal klare å forklare hvordan jeg har det. Det går jo veldig opp og ned - var i godt humør nesten hele denne uken til torsdag etter legebesøket. Da fikk jeg en reaksjon på hele greia, tror jeg; nå var jeg offisielt syk(meldt) og det traff meg i bakhodet....

Tror du kanskje har det tøffere enn meg siden du også kjemper for å få jobb, men følelsen av å ha en jobb man ikke mestrer går mye ut på det samme tror jeg. Det river ned selfølelsen og reduserer en til ingenting. Men jeg SKAL komme ut av dette og det kan du også...! Jeg skal ut å gå tur i morgen - selv om det sprut regner har jeg bestemt. Det er en liten milepæl jeg har satt meg som jeg skal klare i morgen. Et museskritt mot å mestre hverdagen igjen...

Blir du med - på en tur mener jeg? Virtuelt selvfølgelig - jeg vet ikke hvor du bor i landet og det kan jo være det samme. Men skal vi gå tur sammen i morgen?

Går til køys nå om ikke så lenge, men sjekker tråden i morgen før jeg går ut rundt 0830.

Jeg er vanligvis et morgenmenneske, og er alltid oppe før åtte, bortsett fra i dag. Siden jeg ikke har jobb bør jeg jo gå en tur før frokost. Med tanke på å gå tur i skogen føler jeg det på samme måte som deg. Det er så ensomt i skogen. (egentlig er jeg veldig glad i å koble av i naturen, men..)Jeg blir fort sittende foran pcen i stedet, eller på sofaen. Skal prøve å ta utfordringen din, og komme meg ut i dag.

Vi har nok vondt begge to. Hvem som har det værst er vel ikke intressant. Vi er i to forskjellige situasjoner der du har kone og barn, dermed mye ansvar. En jobb du ikke trives med sliter veldig. Det kan jeg skrive under på, for jeg måtte nemlig avbryte studiene pga dette problemet. Studiet innebar mye presentasjon foran en forsamling, noe jeg syntes var så grusomt at jeg ikke fikk sove om natten, og jeg skulket og gjemte meg. Jeg var tvunget til å slutte, siden dette ødela meg helt. Nå må jeg svare for meg på intervjuer og det er ikke så lett.

Jeg får ikke trygd for jeg har jo ikke jobbet.Har en liten deltidsjobb, men der tjener jeg veldig dårlig, jeg føler heller ikke at jeg får utviklet meg der. Jeg kommer meg ikke videre i livet hvis jeg ikke får en ordentlig jobb. Samboeren min vil ha barn, bil,reise bort osv, men jeg kan jo ikke det i denne situasjonen. Føler at livet står helt stille.

Det er vanskelig å vite hvor mye man skal snakke med partneren. Jeg har prøvd å snakke med moren min, om enkelte problemer. Jeg vil jo helst ikke vise samboeren min så mange negative sider. Moren min er god å ha, nesten som en psykolog. Men ingen vet hvor ille matproblemet har vært. Jeg er flau over å si hvor mye jeg har overspist for eksempel. Men samboeren min vet jeg har problemer med det. Samtidig tror jeg ikke han ser at det er noe mer enn andre jenter som klager over kroppen sin. Jeg er fortsatt normalvektig så jeg har nok en forbrenning som kan skjule syndene.

Jeg tror du bør fortelle henne hvordan du opplever at hun drar fra dere uten å spørre først. Selv takler jeg dårlig spontane avtaler fra samboeren, for eksempel kan han si plutselig at i kveld skal vi ut med vennene hans. Da kan jeg bryte ut i gråt. Ikke fordi jeg ikke liker dem, men fordi jeg blir nærvøs. Jeg har fortalt han dette, så han ikke skal tro at jjeg ikke vil treffe dem.

Ønsker deg god tur i dag Plit :-)

[Gjest Plit]

Jeg er vanligvis et morgenmenneske, og er alltid oppe før åtte, bortsett fra i dag. Siden jeg ikke har jobb bør jeg jo gå en tur før frokost. Med tanke på å gå tur i skogen føler jeg det på samme måte som deg. Det er så ensomt i skogen. (egentlig er jeg veldig glad i å koble av i naturen, men..)Jeg blir fort sittende foran pcen i stedet, eller på sofaen. Skal prøve å ta utfordringen din, og komme meg ut i dag.

Vi har nok vondt begge to. Hvem som har det værst er vel ikke intressant. Vi er i to forskjellige situasjoner der du har kone og barn, dermed mye ansvar. En jobb du ikke trives med sliter veldig. Det kan jeg skrive under på, for jeg måtte nemlig avbryte studiene pga dette problemet. Studiet innebar mye presentasjon foran en forsamling, noe jeg syntes var så grusomt at jeg ikke fikk sove om natten, og jeg skulket og gjemte meg. Jeg var tvunget til å slutte, siden dette ødela meg helt. Nå må jeg svare for meg på intervjuer og det er ikke så lett.

Jeg får ikke trygd for jeg har jo ikke jobbet.Har en liten deltidsjobb, men der tjener jeg veldig dårlig, jeg føler heller ikke at jeg får utviklet meg der. Jeg kommer meg ikke videre i livet hvis jeg ikke får en ordentlig jobb. Samboeren min vil ha barn, bil,reise bort osv, men jeg kan jo ikke det i denne situasjonen. Føler at livet står helt stille.

Det er vanskelig å vite hvor mye man skal snakke med partneren. Jeg har prøvd å snakke med moren min, om enkelte problemer. Jeg vil jo helst ikke vise samboeren min så mange negative sider. Moren min er god å ha, nesten som en psykolog. Men ingen vet hvor ille matproblemet har vært. Jeg er flau over å si hvor mye jeg har overspist for eksempel. Men samboeren min vet jeg har problemer med det. Samtidig tror jeg ikke han ser at det er noe mer enn andre jenter som klager over kroppen sin. Jeg er fortsatt normalvektig så jeg har nok en forbrenning som kan skjule syndene.

Jeg tror du bør fortelle henne hvordan du opplever at hun drar fra dere uten å spørre først. Selv takler jeg dårlig spontane avtaler fra samboeren, for eksempel kan han si plutselig at i kveld skal vi ut med vennene hans. Da kan jeg bryte ut i gråt. Ikke fordi jeg ikke liker dem, men fordi jeg blir nærvøs. Jeg har fortalt han dette, så han ikke skal tro at jjeg ikke vil treffe dem.

Ønsker deg god tur i dag Plit :-)

Har vært på tur i dag, men hadde en tøff morgen. Endte opp med å ringe lengen min, og nå er jeg 100% sykmeldt og har fått medisin til å sove på. Må ha hjelp av mine foreldre fordi jeg ikke tør være hjemme med ungene alene hvis jeg skal bruke medisin.

Har fått snakket med kona i dag (var dekning der - hurra...!!), og hun ble naturlig nok veldig lei seg og sa hun ikke burde reist. Men nå er hun jo der. Så fikk jeg dårlig samvittighet (her er vel litt av problemet, tenker jeg....) fordi jeg ikke klarte å la være å gråte i telefonen, slik at hun nå kanskje får en dårlig avsluttning på turen sin - hun kommer hjem onsdag kveld.

Har snakket med henne en gang etterpå og nå går det bedre. Hun vet jeg får hjelp og jeg vet hun har det bra.

Etter gåturen i dag var jeg som sagt langt nede, men etter å ha snakket med legen ble jeg lettere til sinns. Klarte å sove 1 time på dagen og det gjorde godt. Men så kom tungsinnet igjen - følelsen av å være sviktet av ektefellen er dominerende og det er en vond følelse, spesielt når den objektivt sett er helt urimelig. Hun foreslo at vi tok oss noen fjellturer sammen i sommer, og det gleder jeg meg til....

Jeg måtte også avbryte studiene i sin tid - jeg er nok noe eldre enn deg. Begynte på NTH etter ingeniøreskole, men det ble alt for tøft. Tok militæret og fikk meg jobb etterpå og har ikke angret - men det var en tøff besluttning da.

Hvis du har problemer med å snakke foran forsamlinger, finnes det sikkert opplegg for å trene på det. Mener å hørt at linjeforeninger etc. har hatt kurs i dette?

Men hvis det er med deg som med meg at dette går litt på sosial fobi, er det noe tyngre å komme gjennom. Men jeg har klart å overvinne frykten for å snakke foran andre - men det går på å føle at man mestrer det man skal snakke om. Og vite at konsekvensen av at man sier noe dumt ikke er alvorlig.

Akkurat nå savner jeg venner som jeg kunne snakket med. Har gitt alt for familie og jobb og nå sitter jeg her - ensom..... AAAAARHHHG!! Det er urettferdig - her er jeg snill gutt og prøver å være en god far, arbeidstaker og ektefelle og så er premien dette...??!?!? Blir kvalm av å tenke på det.

Snakkes.... har opprettet en "anonym" adresse hvis du vil maile i steden; [email protected]

[Gjest leisei]

Har vært på tur i dag, men hadde en tøff morgen. Endte opp med å ringe lengen min, og nå er jeg 100% sykmeldt og har fått medisin til å sove på. Må ha hjelp av mine foreldre fordi jeg ikke tør være hjemme med ungene alene hvis jeg skal bruke medisin.

Har fått snakket med kona i dag (var dekning der - hurra...!!), og hun ble naturlig nok veldig lei seg og sa hun ikke burde reist. Men nå er hun jo der. Så fikk jeg dårlig samvittighet (her er vel litt av problemet, tenker jeg....) fordi jeg ikke klarte å la være å gråte i telefonen, slik at hun nå kanskje får en dårlig avsluttning på turen sin - hun kommer hjem onsdag kveld.

Har snakket med henne en gang etterpå og nå går det bedre. Hun vet jeg får hjelp og jeg vet hun har det bra.

Etter gåturen i dag var jeg som sagt langt nede, men etter å ha snakket med legen ble jeg lettere til sinns. Klarte å sove 1 time på dagen og det gjorde godt. Men så kom tungsinnet igjen - følelsen av å være sviktet av ektefellen er dominerende og det er en vond følelse, spesielt når den objektivt sett er helt urimelig. Hun foreslo at vi tok oss noen fjellturer sammen i sommer, og det gleder jeg meg til....

Jeg måtte også avbryte studiene i sin tid - jeg er nok noe eldre enn deg. Begynte på NTH etter ingeniøreskole, men det ble alt for tøft. Tok militæret og fikk meg jobb etterpå og har ikke angret - men det var en tøff besluttning da.

Hvis du har problemer med å snakke foran forsamlinger, finnes det sikkert opplegg for å trene på det. Mener å hørt at linjeforeninger etc. har hatt kurs i dette?

Men hvis det er med deg som med meg at dette går litt på sosial fobi, er det noe tyngre å komme gjennom. Men jeg har klart å overvinne frykten for å snakke foran andre - men det går på å føle at man mestrer det man skal snakke om. Og vite at konsekvensen av at man sier noe dumt ikke er alvorlig.

Akkurat nå savner jeg venner som jeg kunne snakket med. Har gitt alt for familie og jobb og nå sitter jeg her - ensom..... AAAAARHHHG!! Det er urettferdig - her er jeg snill gutt og prøver å være en god far, arbeidstaker og ektefelle og så er premien dette...??!?!? Blir kvalm av å tenke på det.

Snakkes.... har opprettet en "anonym" adresse hvis du vil maile i steden; [email protected]

Bra dere fikk snakket sammen. Kanskje litt sent å si nå, men jeg prøver å vente med sånne samtaler til vi er sammen. Vi hadde en lang periode der vi måtte holde kontakten pr telefon og da er vanskelig å ta opp problemer.

Jeg føler at jeg har litt vanskelig med å sette ord på følelsene og situasjonen. Det er en av grunnene til at jeg ikke tør å gå til legen. Jeg har også dårlig erfaring. Tiden før jeg avbrøt studiet gikk jeg til legen, jeg fortalte hvordan det var. Jeg begynte å gråte på kontoret. Jeg følte at jeg ikke ble tatt på alvor, hun sa at dette vil gå over, og at jeg hadde mange ting å være glad for. Javel, men når man ikke lenger klarer å glede seg, hva da? Jeg fikk sovetabletter, men de gjorde bare at jeg ble søvnig et døgn etterpå. Hvordan gikk du frem med dette til legen din? Fikk du rekvisisjon til psykolog? Jeg ba om det, men legen mente det var unødvendig, dessuten hadde hun ikke tid til å prate med meg mer. Jeg måtte gå gråtende ut av kontoret, følte meg så dum ute på venteværelset da.

Jeg er ikke bare redd for å stå foran andre mennesker. Jeg har også problemer med å være sammen med andre, tror jeg nevnte det sist. Jeg klarer ikke slappe av. Jeg tror det kommer av at jeg bare klarer å føre samtale med en person. Jeg faller alltid utenfor hvis det er flere til stede. Jeg har omtrent ingen venner heller og det plager meg at jeg ofte gruer meg til å være sammen med de jeg har.

Jeg har også litt problemer med å presentere meg som den jeg er pr telefon. På jobb spiller jeg en utadvendt rolle, og da er jeg ikke redd for å ringe kunder på vegne av firma. Så det går nok på selvtillten.

Jeg hadde en forferdelig grusom dag i går. Jeg vil ikke si så mye om det men jeg dummet meg ut foran mange. Jeg gjorde en virkelig tabbe, men jeg havnet i en situasjon der jeg ikke visste noen utvei. Kan snakke mer åpent over mail, men velger å ikke skrive alt her.

Må bare opprette ny adresse først!