Går litt i motbakke nå(igjen)

[firebird1365380441]

Så satt jeg her igjen, da.Og tenker høyt, som om det hjelper.Har det helt jævlig akkurat nå...mmm...akkurat nå, samme som for 2 timer siden.Da stod jeg og så inn på alle eskene og pilleglassene mine i skapet, og tenkte at - NÅ, er det nok.At NÅ gjør jeg det, for ramme, skjære alvor - hvis ikke jeg føler at dette tungsinnet glir over....Men, jeg sitter her fremdeles, har ikke tatt noe som helst, ikke 5 mg vival en gang...Jeg hadde nok ikke tatt noe likevel, tenker at jeg av og til kjører over i et gammelt spor, men så glir jeg inn i det nye, bedre sporet igjen.

Men ble lei meg før i dag, da.Kanskje derfor jeg ble stadig mer "mørk" utover kvelden.Fikk høre at jeg hadde vært hypoman under en tidligere innleggelse, en frivillig 2 dagers innleggelse.Og at det hadde vært "ubehagelig" for både pasienter og personalet i avdelinga.Ubehagelig....javel.Fælt ord, egentlig.Mye verre enn jævlig,faktisk.Jeg vil heller være jævlig enn ubehagelig..........

Føler meg mislykka.På mange områder går livet mye bedre, mens på andre ser det bare ut til å hope seg opp med trøbbel.Er nok da jeg svinger så grusomt.Sliter med mat for tida.Spiser nesten ingenting.Klarer ikke.Blir kvalm når jeg spiser.Det har vært sånn siden den siste bukoperasjonen i mai, og har stadig blitt verre.Har selvsagt snakket med psykologen om det, men h*n sier at det kan vi snakke om en annen gang..Og det har h*n sagt gjentatte ganger nå.Når blir en annen gang?

Når det har blitt til et skikkelig stort problem?Eller et lite, det spørs jo hvordan man ser det...sånn vektmessig.Veier ikke akkurat 40 kilo.litt over 70.Men når man nesten ikke spiser går man jo udiskutabelt ned i vekt, og jeg har ikke lyst til å gjøre det på denne måten.Så da må jeg jo "bare spise", liksom.Men jeg klarer ikke.Det er helt fjernt.Føler meg helt paralysert når det kommer til det å spise.Spiser kun når jeg er sammen med andre, men blir fort kvalm og dårlig, rett og slett.Idiotisk!

*Tenker høyt, altså*

Pokker!!!

[frosken]

Skjønner at du synes det er vanskelig at det har vært "ubehagelig" for andre på avdelingen som følge av din atferd. Du har jo ikke "ment" å lage noen form for trøbbel, du har ikke vært sinna på noen osv - så dermed oppleves det vel mer som en variant av "personlig avvisning" når dette blir sagt...

Tror du selv at dette med å spise lite er en ny form for utagering/selvdestruktivitet, eller kan det være en fysisk årsak til at du raskt blir kvalm når du spiser? I såfall er dette kanskje i like stor grad et tema å snakke med fastlegen (eller spesialisten) med som psykologen. Kan det f.eks. ha noe med enzymene du spiser å gjøre - eller fungerer tarmen din dårlig osv. osv.

[maire]

Syns det er veldig bra at du ikke kastet deg over pillene i skapet

At du er beskrevet som å ha vært hypoman forrige gang du var innlagt, og at det var "ubehagelig" for noen...hva så?

Jeg treffer på folk i ny og ne' i forskjellige situasjoner som jeg finner "ubehagelige", men enten fjerner jeg meg, eller jeg setter grenser for hvor "ubehagelig" jeg syns de kan få være i forhold til meg. Det er et gjensidig ansvar å sette grenser hvis man skal fungere sammen.

Og når det gjelder mat..hvorfor bekymre seg før det er et reelt problem? Du er ikke undervektig nå, kanskje ikke underernært heller, så forsøk å ta det som det kommer. Ikke sikkert den dårlige apetitten varer, det kan jo snu?

Men jeg syns du er tapper, og jeg syns det er fint du deler tankene dine med oss andre her.

Og jeg håper du fortsetter med det!

Stå på firebird, du har kommet så langt

[firebird1365380441]

Skjønner at du synes det er vanskelig at det har vært "ubehagelig" for andre på avdelingen som følge av din atferd. Du har jo ikke "ment" å lage noen form for trøbbel, du har ikke vært sinna på noen osv - så dermed oppleves det vel mer som en variant av "personlig avvisning" når dette blir sagt...

Tror du selv at dette med å spise lite er en ny form for utagering/selvdestruktivitet, eller kan det være en fysisk årsak til at du raskt blir kvalm når du spiser? I såfall er dette kanskje i like stor grad et tema å snakke med fastlegen (eller spesialisten) med som psykologen. Kan det f.eks. ha noe med enzymene du spiser å gjøre - eller fungerer tarmen din dårlig osv. osv.

Tja...mulig det er bukspyttkjertelen....siden den er kronisk betent.Men tar kapsler med fordøyelsesenzymer, som skal motvirke både smerter og kvalme og følelsen av å bli "sjuk" hver gang man spiser.Smertene har gått nesten helt over, og om de skulle komme , har jeg fått Oxynorm, noe som raskt gjør slutt på smertene, hehe - uten å gjøre slutt på meg!

Fastlegen har ferie til midten av august.Får kanskje ta en tur dit.

Er bare så møkkhakkelei av psykdom og sykdom....Men det er vel kanskje et sunnhetstegn - håper i det minste det.Har nesten bokstavlig talt medisiner mot "alt", langt opp i halsen....ikke ned, men opp.Det motsatte av " what goes up, must come down".Vil helst ikke tenke på den derre pankreatitten, tar jo alle medisinene og gjør alt jeg har blitt bedt om å gjøre.Og har blitt mye bedre.

En venninne lurte på om jeg hadde en "tvangsnevrotisk spiseforstyrrelse".Har aldri hørt om det, og aner ikke hvorfor jeg ikke greier å spise.Om det er psykisk eller fysisk, eller begge deler...Men det er ikke særlig godt å ha det sånn, å føle ulyst og trang til å ville kaste opp bare en kjenner lukta av mat.Selvskading?Nei.Definitivt ikke.Vil jo, men greier ikke.Og fatter ikke bæra...

[firebird1365380441]

Syns det er veldig bra at du ikke kastet deg over pillene i skapet

At du er beskrevet som å ha vært hypoman forrige gang du var innlagt, og at det var "ubehagelig" for noen...hva så?

Jeg treffer på folk i ny og ne' i forskjellige situasjoner som jeg finner "ubehagelige", men enten fjerner jeg meg, eller jeg setter grenser for hvor "ubehagelig" jeg syns de kan få være i forhold til meg. Det er et gjensidig ansvar å sette grenser hvis man skal fungere sammen.

Og når det gjelder mat..hvorfor bekymre seg før det er et reelt problem? Du er ikke undervektig nå, kanskje ikke underernært heller, så forsøk å ta det som det kommer. Ikke sikkert den dårlige apetitten varer, det kan jo snu?

Men jeg syns du er tapper, og jeg syns det er fint du deler tankene dine med oss andre her.

Og jeg håper du fortsetter med det!

Stå på firebird, du har kommet så langt

Tusen takk!*Klem*

Skal pakke sammen kroppen min og legge meg.Kontaktlinsene kjennes ut om om de krakelerer på øyeeplene snart...

God natt - til alle som er inne på DOL i natt.

(A-HA:Lifelines - nydelig sang...den holder livsflammen levende!!!Anbefales når negativiteten henger som en svart tåkebanke over hodet på en...)

;-)

[frosken]

Tja...mulig det er bukspyttkjertelen....siden den er kronisk betent.Men tar kapsler med fordøyelsesenzymer, som skal motvirke både smerter og kvalme og følelsen av å bli "sjuk" hver gang man spiser.Smertene har gått nesten helt over, og om de skulle komme , har jeg fått Oxynorm, noe som raskt gjør slutt på smertene, hehe - uten å gjøre slutt på meg!

Fastlegen har ferie til midten av august.Får kanskje ta en tur dit.

Er bare så møkkhakkelei av psykdom og sykdom....Men det er vel kanskje et sunnhetstegn - håper i det minste det.Har nesten bokstavlig talt medisiner mot "alt", langt opp i halsen....ikke ned, men opp.Det motsatte av " what goes up, must come down".Vil helst ikke tenke på den derre pankreatitten, tar jo alle medisinene og gjør alt jeg har blitt bedt om å gjøre.Og har blitt mye bedre.

En venninne lurte på om jeg hadde en "tvangsnevrotisk spiseforstyrrelse".Har aldri hørt om det, og aner ikke hvorfor jeg ikke greier å spise.Om det er psykisk eller fysisk, eller begge deler...Men det er ikke særlig godt å ha det sånn, å føle ulyst og trang til å ville kaste opp bare en kjenner lukta av mat.Selvskading?Nei.Definitivt ikke.Vil jo, men greier ikke.Og fatter ikke bæra...

Dersom du ofte har blitt dårlig i forbindelse med matinntak, så har du kanskje utviklet aversjon mot mange former for matvarer. Dette kan det ta lang tid å bli kvitt og løsningen vil ofte være å ikke forsøke å "dytte i seg" noe man ikke har lyst på. Prøv å tenke ut om det er noe av matvarer du kan ha lyst på og spis så dette i små mengder. Etterhvert vil du igjen kunne få lyst på matvarer som nå byr deg i mot, men det kan ta flere måneder før hjernen vil "innse" at inntak av disse matvarene ikke nødvendigvis vil gjøre deg uvel og dårlig. (Fritt referert fra vårt sykehus sin ernæringsfysiolog da min mann ikke fikk i seg mat etter å ha kastet opp i månedsvis.)

Hvis det er dette som er problemet, så er det på en måte ikke "psykisk" i vanlig forstand, men en læringsprosess som har funnet sted og som må avlæres over tid.