Hjelp, min mor er psyk og det er jeg også

[2ne-st]

Min mor har problemer og det blir bare verre og verre, men hun vil ikke innse at hun er syk og at hun virkelig trenger hjelp. Problemet er hva gjør man når personen selv ikke vil innse at hun trenger hjelp. Slik er det; hun har alltid hatt et enormt kontrollbehov, hun har i alle år dirigert alle i familien rundt, i tillegg har hun alltid "rakket ned" på min søster og meg, ved å komme med uttalelser som; men du er jo dum, du ser ut som en lasaron, ser ut som en uteligger, du kan jo ikke gå kledd slik eller ha håret slik. I hennes øyne er kun det hun sier riktig, hun har alltid rett. Hun har også rakket ned på min far som startet eget firma i en alder av 50 år, men iflg min mor ble han bare lurt av alle, vi (alle i familien) er bare naive og lar oss lure av folk,Nå er jeg gift og hun har i 3 år nå rakket ned på ektemenannen min og sier at jeg bare blir lurt av ham, at han har sikkert andre damer evt koner andre steder. Min far forteller meg nå at slik var min mormor også, at hele familien hennes, dvs. hennes brødre også er slik, de er paranoide og tror at alle folk lurer dem. Jeg har pga av min oppvekst slitt med selvtilliten hele mitt liv og sliter fortsatt og har nå søkt om hjelp, terapi for sosial angst, angst i div sitasjoner mv. Men spm mitt er hva kan vi gjøre med min mor ? Min far har flyttet fra henne, han trodde at hun villle bli bedre hvis han flyttet, men det har bare blitt verre. Min mann, våre 2 barn og jeg + min søster bor i en generasjonsbolig med henne og de siste årene har det som sagt bare blitt verre, min mor går ikke lenger ut, hun kjører kun min søster dit hun skal, men drar så hjem og kommer flere ganger i uken og klager på oss at vi ikke gjør ditt og datt, det er ikke bra nok osv. I tilligg ser hele etasjen ut + loftet, altså der hun holder til, som et lager, det er stappfullt med ting og tang, aviser og ikke minst støv, men hun gjør ikke noe med det.

HJELP. hva skal vi gjøre ?? På forhånd takk

[Gemini]

Et godt råd: FLYTT!

Man kan ikke hjelpe den som ikke vil ha hjelp.

Men man kan ta ansvar for seg selv, og prøve å gjøre det bedre for seg selv. Jeg har selv erfaring med en mor med psykiske problemer, og det eneste som fungerer er avstand og sterkt redusert kontakt.

[2ne-st]

Et godt råd: FLYTT!

Man kan ikke hjelpe den som ikke vil ha hjelp.

Men man kan ta ansvar for seg selv, og prøve å gjøre det bedre for seg selv. Jeg har selv erfaring med en mor med psykiske problemer, og det eneste som fungerer er avstand og sterkt redusert kontakt.

Ja, det har vi tenkt på mange ganger, men så kommer det tilbake til at jeg eier huset, min mor (uførepensjonist) og søster (kun mottar sosialhjelp fordi hun faller mellom 2 stoler) som forøvrig har store psykiske problemer selv, bor i huset og jeg kan jo ikke akkurat kaste dem ut heller, det økonomiske i dette er vanskelig. Derfor ser vi etter en "løsning" på hvordan skaffe henne hjelp når hun ikke innser det selv, hun tyranniserer jo alle rundt seg, vi holder oss mest mulig unna henne, men hun kommer jo ned når mannen min er på jobb, jeg er hjemme med 2 små barn nå. i mitt syn skulle jo mora mi blitt tvangsinnlagt, hun ødelegger jo alle rundt seg - hvorfor skal hun ødelegge "hjemmet vårt" også ? men jeg tenker også det at hvis vi bor slik blir det jo bare veere, min søster sier til meg at jeg må bare tenke at hun er syk og si noe eller gjøre noe som hun reagerer på, men vet du hva, det fins grenser, nå har det gått for langt så de siste åra har jeg bare tatt igjen med henne og det blir ikke bedre av det, men det fins grenser for hvor mye jeg kan tåle

[Gjest rose26]

Kjenner til denne typen og det er utrolig frustrerende og irriterende. Er som å lese om farmoren min, men jeg har gitt opp å hjelpe henne. Jeg kan hisse meg opp, men prøver å la vær. Har hun alltid vært slik? Eller er det de siste årene?

[Gemini]

Ja, det har vi tenkt på mange ganger, men så kommer det tilbake til at jeg eier huset, min mor (uførepensjonist) og søster (kun mottar sosialhjelp fordi hun faller mellom 2 stoler) som forøvrig har store psykiske problemer selv, bor i huset og jeg kan jo ikke akkurat kaste dem ut heller, det økonomiske i dette er vanskelig. Derfor ser vi etter en "løsning" på hvordan skaffe henne hjelp når hun ikke innser det selv, hun tyranniserer jo alle rundt seg, vi holder oss mest mulig unna henne, men hun kommer jo ned når mannen min er på jobb, jeg er hjemme med 2 små barn nå. i mitt syn skulle jo mora mi blitt tvangsinnlagt, hun ødelegger jo alle rundt seg - hvorfor skal hun ødelegge "hjemmet vårt" også ? men jeg tenker også det at hvis vi bor slik blir det jo bare veere, min søster sier til meg at jeg må bare tenke at hun er syk og si noe eller gjøre noe som hun reagerer på, men vet du hva, det fins grenser, nå har det gått for langt så de siste åra har jeg bare tatt igjen med henne og det blir ikke bedre av det, men det fins grenser for hvor mye jeg kan tåle

Her står det noe om vilkår for tvangsinnleggelse:

http://www.doktoronline.no/section/psych/?action=showQA&url_topic=373&QAEntryId=2128236

Jeg er usikker på om vilkårene er oppfylt i din mors tilfelle.

Jeg vet det ikke er lett i slike tilfeller, men spørsmålet må kanskje være hva som er til beste for de du virkelig har ansvar for, nemlig barna dine, og deg selv.

Du sier du og din søster har fått psykiske problemer pga din mor. Om du vil bryte denne uheldige kjeden, så må du selv gjøre noe - om ikke annet så for barnas skyld altså. Men som sagt, ingen vil påstå at dette er en enkel situasjon. Tror "bare" man må tenke på hvor mange mennesker man skal tillate at din mor skal få ødelegge for.

[2ne-st]

Kjenner til denne typen og det er utrolig frustrerende og irriterende. Er som å lese om farmoren min, men jeg har gitt opp å hjelpe henne. Jeg kan hisse meg opp, men prøver å la vær. Har hun alltid vært slik? Eller er det de siste årene?

Hun har vært slik hele livet, når jeg ser tilbake på det, men det har blitt verre etter at jeg giftet meg for 3 år siden og det at min far flyttet for et år siden, ennå det var hun som ba ham flytte, men når han gjorde det var det jo ikke bra, så hun er veldig bitter og påstår nå at jeg bare rotter meg sammen med min far og at min mann og jeg bare holder på med hemmelighetskremmeri, at jeg bare lar meg manipulere av ham og at jeg ser for mye på dr Phil.

[skorpionfisken]

Ja, det har vi tenkt på mange ganger, men så kommer det tilbake til at jeg eier huset, min mor (uførepensjonist) og søster (kun mottar sosialhjelp fordi hun faller mellom 2 stoler) som forøvrig har store psykiske problemer selv, bor i huset og jeg kan jo ikke akkurat kaste dem ut heller, det økonomiske i dette er vanskelig. Derfor ser vi etter en "løsning" på hvordan skaffe henne hjelp når hun ikke innser det selv, hun tyranniserer jo alle rundt seg, vi holder oss mest mulig unna henne, men hun kommer jo ned når mannen min er på jobb, jeg er hjemme med 2 små barn nå. i mitt syn skulle jo mora mi blitt tvangsinnlagt, hun ødelegger jo alle rundt seg - hvorfor skal hun ødelegge "hjemmet vårt" også ? men jeg tenker også det at hvis vi bor slik blir det jo bare veere, min søster sier til meg at jeg må bare tenke at hun er syk og si noe eller gjøre noe som hun reagerer på, men vet du hva, det fins grenser, nå har det gått for langt så de siste åra har jeg bare tatt igjen med henne og det blir ikke bedre av det, men det fins grenser for hvor mye jeg kan tåle

Jeg heller ennå til at du må flytte.

Kan du leie ut hele huset? Noe til din mor og søster og noe til noen andre?

[2ne-st]

Her står det noe om vilkår for tvangsinnleggelse:

http://www.doktoronline.no/section/psych/?action=showQA&url_topic=373&QAEntryId=2128236

Jeg er usikker på om vilkårene er oppfylt i din mors tilfelle.

Jeg vet det ikke er lett i slike tilfeller, men spørsmålet må kanskje være hva som er til beste for de du virkelig har ansvar for, nemlig barna dine, og deg selv.

Du sier du og din søster har fått psykiske problemer pga din mor. Om du vil bryte denne uheldige kjeden, så må du selv gjøre noe - om ikke annet så for barnas skyld altså. Men som sagt, ingen vil påstå at dette er en enkel situasjon. Tror "bare" man må tenke på hvor mange mennesker man skal tillate at din mor skal få ødelegge for.

Ja, det kan du si, det er ille nok at hun har "ødelagt" min søster, min far og meg. Vi holder oss borte så mye som mulig, vi er aldri opp hos henne, det er jo heller ikke mulig, fordi det er blitt et "lager", men problemet er jo når hun kommer ned til oss, jeg prøver i det lengste å ikke starte noen krangel med henne, men hun kjører på med de mest sårende ting og provoserer noe så voldsomt at enkelte dager blir det bare for mye for meg. Jeg er jo iferd med å gå fra konseptene, men jeg skla ihvertfall starte med terapi nå. Jeg ber henne gå herfra når det blir for ille, men noen dager etterpå kommer hun for å begynne på'n igjen. Huff, det må da være noe man kan gjøre foruten å tvinge oss til å selge og flytte hver for oss, selvom jeg vet det hadde vært best, er det nesten umulig rent økonomisk.

[2ne-st]

Jeg heller ennå til at du må flytte.

Kan du leie ut hele huset? Noe til din mor og søster og noe til noen andre?

jeg sa ja til å bygge huset sammen med dem den gangen pga helsesituasjon til min far (hjerteinfarkt og nå ufør) og søster (hun har ingen venner og har slitt hele livet sitt med div problemer). Vi har co-signert papirene på huset, så det vites ikke hvordan det skulle gjøres. jeg visste jo egentlig at det var en dårlig ide allerede da, men min mor kjørte samvittigshetsspillet sitt, så det endte som det endte. Min mann kom inn i bildet senere, så økonomisk er han ikke "knyttet" til huset. Gud vet hvordan vi skal løse det, har jo ikke lyst til å selge huset og starte helt på nytt igjen, i lange perioder klarer jeg å overse min mors uttalelser, men nå med 2 små barn under 2 år og lite søvn, så har det tatt på reserven løs, det er vel derfor jeg har blitt så aggresiv mot henne, jeg blir jo sint bare jeg ser henne.

[Gemini]

jeg sa ja til å bygge huset sammen med dem den gangen pga helsesituasjon til min far (hjerteinfarkt og nå ufør) og søster (hun har ingen venner og har slitt hele livet sitt med div problemer). Vi har co-signert papirene på huset, så det vites ikke hvordan det skulle gjøres. jeg visste jo egentlig at det var en dårlig ide allerede da, men min mor kjørte samvittigshetsspillet sitt, så det endte som det endte. Min mann kom inn i bildet senere, så økonomisk er han ikke "knyttet" til huset. Gud vet hvordan vi skal løse det, har jo ikke lyst til å selge huset og starte helt på nytt igjen, i lange perioder klarer jeg å overse min mors uttalelser, men nå med 2 små barn under 2 år og lite søvn, så har det tatt på reserven løs, det er vel derfor jeg har blitt så aggresiv mot henne, jeg blir jo sint bare jeg ser henne.

Men hva med å leie ut den bolig-delen som dere bor i?

Og finne en annen bolig som dere selv kan leie eller kjøpe?

[2ne-st]

Men hva med å leie ut den bolig-delen som dere bor i?

Og finne en annen bolig som dere selv kan leie eller kjøpe?

ja, noe må gjøres, min mor er på randen av sammenbrudd, hun ser biler utenfor huset om natten, sier hun, som forsvinner når hun drar for gardinene. hun tror jo alle er ute etter å lure henne, rane huset eller noe, og vi må ikke dra hjem folk sier hun, ikke steller hun seg og de to etasjene oppe ser jo ikke ut, men det er oss det er noe galt med, ikke henne, vi er slemme mot henne sier hun.... vi er utakknemlige og det er ikke måte på hvor ille vi er, men at hun ikke gjør noe annet enn å slenge dritt til oss eller om oss og om alt som ikke er bra nok, det gjør hun ikke, sier hun. men hva har du gjort ? du bare flyttet vekk og har begrenset kontakt ? får hun ikke hjelp ?

[Gemini]

ja, noe må gjøres, min mor er på randen av sammenbrudd, hun ser biler utenfor huset om natten, sier hun, som forsvinner når hun drar for gardinene. hun tror jo alle er ute etter å lure henne, rane huset eller noe, og vi må ikke dra hjem folk sier hun, ikke steller hun seg og de to etasjene oppe ser jo ikke ut, men det er oss det er noe galt med, ikke henne, vi er slemme mot henne sier hun.... vi er utakknemlige og det er ikke måte på hvor ille vi er, men at hun ikke gjør noe annet enn å slenge dritt til oss eller om oss og om alt som ikke er bra nok, det gjør hun ikke, sier hun. men hva har du gjort ? du bare flyttet vekk og har begrenset kontakt ? får hun ikke hjelp ?

Min mor er nok ikke like alvorlig psyk som din. Hun får hjelp, men det virker ikke som om hun noensinne innser hva hun egentlig må ta tak i og jobbe med. Og hun holder huset i orden osv.

Men det du skriver nå, får meg forresten til å tenke litt i retning av at din mor kanskje kan ha (begynnede) Alzheimer? Det kan gi en del av de symptomene som du beskriver.

Du kan jo ta en prat med hennes lege, og fortelle hvordan dere har det. Han/hun kan ikke fortelle dere noe, pga taushetsplikten, men vil jo på den måten få mer innblikk i hennes tilstand, og kanskje ta affære.

Eller kanskje dere KAN kreve tvangsinnleggelse allikevel, jeg er sannelig ikke sikker.

[Gjest rose26]

Hun har vært slik hele livet, når jeg ser tilbake på det, men det har blitt verre etter at jeg giftet meg for 3 år siden og det at min far flyttet for et år siden, ennå det var hun som ba ham flytte, men når han gjorde det var det jo ikke bra, så hun er veldig bitter og påstår nå at jeg bare rotter meg sammen med min far og at min mann og jeg bare holder på med hemmelighetskremmeri, at jeg bare lar meg manipulere av ham og at jeg ser for mye på dr Phil.

Kanskje det beste er å prøve å ikke bli såret og ha så mye kontakt med henne. Jeg tror slike folk er vanskelig å forandre...

[Gemini]

Kanskje det beste er å prøve å ikke bli såret og ha så mye kontakt med henne. Jeg tror slike folk er vanskelig å forandre...

"Kanskje det beste er å prøve å ikke bli såret og ha så mye kontakt med henne. Jeg tror slike folk er vanskelig å forandre..."

Hadde det bare vært så vel... Det er ikke bare-bare å bestemme seg for å ikke bli såret når ens egen mor kommer med en mengde negative tilbakemeldinger, og sjelden noe postivt. Det er i alle fall min erfaring. Det er mulig selvsagt, å jobbe med å bli mindre sårbar, men ikke enkelt.

Men å kutte ned på hvor mye kontakt man har, kan være mer realistisk gjennomførbart for mange. Men ikke for alle. Trådstarteren føler hun har mange forpliktelser til mor & søster som også bor i samme hus som hun selv, så det virker litt omstendelig å klare å ha så lite kontakt som man kanskje ønsker.

Selv tror jeg allikevel at eneste løsning JEG kunne levd med, var å flytte. Uansett kostnader og følelse av forpliktelser ift. de man deler huset med.

Men lett å gjennomføre er det nok ikke...

[2ne-st]

Kanskje det beste er å prøve å ikke bli såret og ha så mye kontakt med henne. Jeg tror slike folk er vanskelig å forandre...

ja, jeg prøver å ha minst mulig kontakt med henne, jeg oppsøker ikke henne, det er de gangene hun kommer ned til meg og vil se barnebarna eller for å få slengt fra seg noen kommentarer at hun kommer, hun har intet sosialt liv, så da blir det oss det går utover. Det er jo ikke egentlig noe nytt, hun har vært slik hele livet mitt, men det er først de senere åra at jeg forsto at det er ikke jeg som gjør noe galt, det er mion mor som er psyk. hun har taklet det veldig dårlig at jeg har giftet meg og fått barn,at jeg har mitt eget liv - de fleste dager klarer jeg å ikke la det gå innover meg hva hun sier, men andre dager er det verre. Takk for innspill !!!