Sosial angst - medisin og terapi

[2ne-st]

Jeg har nå tatt mot til meg og bedt om hjelp for min angst som viser seg i forskjellige situajoner. Jeg har slitt med dette mer eller mindre hele livet og tror selv det er et resultat av hvordan jeg vokste opp (med en mor som alltid kritiserte meg - jeg var dum, naiv, at jeg så ut som en uteligger, kan ikke gå kledd slik, ha håret slik osv. Det var vel bare for noen få år siden at jeg skjønte at det egentlig ikke var noe i veien med meg, men at det er min mor som er psyk (har også stilt eget spm til deg hva som kan gjøres i hennes situasjon, hun har intet problem iflg henne selv). Har også fått vite at flere på min mors side har samme problem, dvs. paranoide trekk og angst. Har slitt hele livet med å prøve å tilfredsstille min mors krav, men ser jo nå at det ikke er mulig. Det jeg lurer på er om medisin kan hjelpe meg ? jeg skal forøvrig til utredning evt behandling ved en psyk poliklinikk på hjemstedet, min lege sa at jeg scoret høyt på noen skjemaer jeg svarte på ifb angst mv. Jeg har alltid vært skeptisk til medisiner og terapi, noe som jeg selvfølgelig har fått prentet inn av min mor, at slikt er bare tull. Vær så snill, hva skal jeg gjøre ?

[Gjest the girl]

Synest du skal tenke på deg selv og ta imot behandlingen, det er jo en grunn til at du har tatt mot til deg å oppsøkt hjelp.

Kommer selv fra en familie som stiller seg skeptisk til både psykologisk og medisinsk behandling på tross av store angst og depresjonsproblemer på min fars side av slekten. Mye av skepsisen vil jeg anta bunner i uvitenhet og tabu (noe som heldigvis har bedret seg i min generasjon).

Les litt om antidepressiva på netten, du vil finne både en del skremselspropaganda og positive erfaringer. Deretter gjør du deg opp en mening ang. å evt. starte på medisiner selv, ikke la deg diktere av foreldre som ikke vet.

Selv går jeg på Cipralex(10mg), den hjelper også på sosial angst. Hadde bare milde bivirkninger i starten, første uken. Nå vurderer jeg å trappe opp dosen og er ikke redd for det.

Jeg går også til psykolog ved poliklinikk, kanskje jeg er sterk nok til å stille i angstgruppa en dag også...

Lykke til!

[Annitta]

jeg har også hatt det på samme måte som du i oppveksten..

Hadde en far som alltid måtte kommentere hva jeg hadde på meg "går du i den stygge skjorta der?)

nå har du lagt på deg, anita, og du burde skjemst av deg selv og vær stille når vi har besøk, pass på broren din, du kommer ikke til å bli noenting.. ganske sårende å høre sånt i barndommen.. ingen barn fortjener å ha det sånn.

Det resulterte i, det samme som deg.. angst og depresjoner. For jeg er ikke bra nok, har han fått printa inn her hos meg. han er liksom "sjef" og vet alt.

Alt vi sa og forklarte gadd han ikke høre på engang, bare lo.

Men jeg nådde en slags bunn for ca 3 år siden.

Kom inn til lege og ble henvist videre til psykiatrien og psykolog.

Fikk seroxat, som jeg fikk for å komme meg opp fra "dalen".

For å si det sånn så hater jeg han fremdeles, men han har skjerpet seg nå i en annen alder, men bærer fortsatt nag..

Medisinen jeg fikk hjalp, veldig. Følte jeg hadde fått et nytt liv! jeg kunne leve og si ifra hva jeg mente!

Men etter 3 mnd så savnet jeg det jeg egentlig var også, beskjeden og redd.. det var for meg ingen mellomting, men fikk sikkert feil dosering.

Jeg ville absolutt tatt imot hjelp, for det har du igjen for, de er der for å hjelpe deg:)

[2ne-st]

Synest du skal tenke på deg selv og ta imot behandlingen, det er jo en grunn til at du har tatt mot til deg å oppsøkt hjelp.

Kommer selv fra en familie som stiller seg skeptisk til både psykologisk og medisinsk behandling på tross av store angst og depresjonsproblemer på min fars side av slekten. Mye av skepsisen vil jeg anta bunner i uvitenhet og tabu (noe som heldigvis har bedret seg i min generasjon).

Les litt om antidepressiva på netten, du vil finne både en del skremselspropaganda og positive erfaringer. Deretter gjør du deg opp en mening ang. å evt. starte på medisiner selv, ikke la deg diktere av foreldre som ikke vet.

Selv går jeg på Cipralex(10mg), den hjelper også på sosial angst. Hadde bare milde bivirkninger i starten, første uken. Nå vurderer jeg å trappe opp dosen og er ikke redd for det.

Jeg går også til psykolog ved poliklinikk, kanskje jeg er sterk nok til å stille i angstgruppa en dag også...

Lykke til!

takk for tilbakemelding, jeg har bestemt meg for å begynne med terapi og evt medisin, men for tiden ammer jeg, så da kan jeg ikke ta medisin. Jobbsituasjonen min krever at jeg må gjøre ting som jeg har totalangst for, så nå er det bare 5 mnd igjen til jeg skal på jobb igj. så hvis tabl kan hjelpe mot angsten så er vel det det beste

[2ne-st]

jeg har også hatt det på samme måte som du i oppveksten..

Hadde en far som alltid måtte kommentere hva jeg hadde på meg "går du i den stygge skjorta der?)

nå har du lagt på deg, anita, og du burde skjemst av deg selv og vær stille når vi har besøk, pass på broren din, du kommer ikke til å bli noenting.. ganske sårende å høre sånt i barndommen.. ingen barn fortjener å ha det sånn.

Det resulterte i, det samme som deg.. angst og depresjoner. For jeg er ikke bra nok, har han fått printa inn her hos meg. han er liksom "sjef" og vet alt.

Alt vi sa og forklarte gadd han ikke høre på engang, bare lo.

Men jeg nådde en slags bunn for ca 3 år siden.

Kom inn til lege og ble henvist videre til psykiatrien og psykolog.

Fikk seroxat, som jeg fikk for å komme meg opp fra "dalen".

For å si det sånn så hater jeg han fremdeles, men han har skjerpet seg nå i en annen alder, men bærer fortsatt nag..

Medisinen jeg fikk hjalp, veldig. Følte jeg hadde fått et nytt liv! jeg kunne leve og si ifra hva jeg mente!

Men etter 3 mnd så savnet jeg det jeg egentlig var også, beskjeden og redd.. det var for meg ingen mellomting, men fikk sikkert feil dosering.

Jeg ville absolutt tatt imot hjelp, for det har du igjen for, de er der for å hjelpe deg:)

takk for tilbakemeldingen, det er virkelig en synd og skam at barn skal oppleve at de 2 rollemodellene som er de viktigste, de 2 som er de som skal beskytte deg fra alt vondt og de som skal "bygge deg opp" og gi deg tro på deg selv, er de som totalt ødelegger deg, les også meg. Jeg føler en sterk forakt mot min mor og den blir bare verre, jeg blir forbanna bare jeg ser henne eller hører henne på telefonen, så noe må jo gjøres. Godt å høre at det hjalp deg, jeg tror nok at for min egen del trengs det nok mykje terapi til for å få meg til å tro på meg selv og hvis tabl kan hjelpe meg i jobbsituasjonen min så er det veldig bra. takk igjen