Ett skritt fram, to tilbake?

[Gjest Lillemor26]

Har vært innlagt på DPS i 8 mnd, og utstrevet i begynnelsen av juni. De sier jeg har tilbakevendende (til tider alvorlig) depresjon, og angst. Ble lagt inn fordi jeg prøvde å ta livet mitt, og ikke ønsket å leve mer i det hele tatt. Selv ikke mine tre barn syntes å ha noen innvirkning på avgjørelsen min. De hadde det best uten meg. Jeg har jo ikke vært "frisk" på flere år i strekk. Innleggelse var min eneste utvei, jeg kunne ikke stole på meg selv for hva jeg kunne finne på. Og jeg trengte hjelp med det samme, og 24 t i døgnet. Ingen nær familie eller gode venner kunne jeg egentlig snakke med, for de forsto ikke. Til og med min mann hadde ikke skjønt hvor tøft jeg har hatt det.

Uansett... i løpet av tiden jeg var innlagt, har det så klart gått veldig opp og ned, mest ned. Det har tatt tid for å finne frem til "riktig" medisinering, og det var ikke før ca tre uker før jeg skulle ut, at det så ut som om det tok en god vending. Jeg kunne, for første gang på lenge, føle at det endelig gikk den rette veien.

Det var likevel kjempe skremmende å måtte møte den store verden alene igjen, nylig separert med delt omsorg for barna. Jeg skulle få oppfølgning. En kontakt person i kommunen skulle jeg få. Og h*n kunne jeg snakke med når jeg trengte det, skulle få råd og hjelp til ting og tang, og ikke minst for overgangen fra å være innlagt så lenge, til å komme inn i et noen lunde normalt liv ute. Og det var søkt om plass til meg på poliklinikken. Skulle helst hatt en psykolog, og evnt gruppeterapi. Men det har jeg ikke fått enda.

Dessverre fikk jeg bare 2 møter med kontaktpersonen min, så var det ferie. "Klar deg selv til jeg kommer tilbake om 1,5 mnd". Jeg trodde det skulle gå greit. Jeg kunne jo kontakte fastlegen min om det var noe. Jeg kunne også ringe DPS der jeg var innlagt.

Men dessverre føles det ikke lenger som om det går så bra. Jeg har hatt tøffe dager, men jeg har ikke turt å ringe noen. Fastlegen min er erstattet av en vikar som jeg slett ikke føler tiltro til, og ved DPS føler jeg at jeg er ferdig. At jeg ikke lenger har noen rett til å få hjelp derfra.

Jeg er veldig ofte urolig, og reagerer kraftig på høyere lyder, og klarer ikke å se på tv eller noe. Da er det spesielt vanskelig å ha barna. Jeg føler også at jeg er blitt litt paranoid. Jeg tror hele tiden at noen ser inn til meg, og at noen skal gjøre innbrudd hos meg. Jeg føler at folk glor og stirrer på meg når jeg er ute blandt folk osv. At folk er ute etter meg. Vil straffe meg.

Jeg og ungene skulle på danmarkstur forrige uke, og da jeg skulle fortelle om hva vi skulle for min treåring, spurte h*n om det var hull i båten, og at vi datt i vannet og ble våte. Jeg sa at det ikke skulle skje, og at det var bare å ta det med ro. Men det slo tilbake på meg. Plutselig var jeg overbevist om at h*n var synsk, og at h*n forutså at det skulle skje noe med båten når vi var der. Jeg bekymret meg for dette hele turen, og ventet bare på nødalarmen. Det skjedde ikke noe, men det bekymrer meg at jeg lar sånt ta over hodet mitt.

Jeg går på efexor 150 mg, og for å sove tar jeg seroquel 200 mg, imovane 7,5 mg og atarax 25 mg.

Nå lurer jeg på om det kan være for liten dose, for denne angsten tar nesten over livet mitt. Pluss at jeg føler meg lengre nede nå enn for noen få uker siden. Livet er ikke like verdt å leve lenger. Føler nesten at "plattformen" min falmer litt bort.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg. Jeg føler at jeg trenger hjelp, trenger noen å snakke med, hjelpe meg med å få ordnet ting. Er redd jeg mistet venteplassen min ved poliklinikken, fordi jeg ikke har gitt dem noen svar. Jeg har ikke turt!

Jeg er redd! Hva skjer med meg? Det skulle jo bare gått oppover nå da...

[Gjest så der]

Seroquel er ikke akkurat noen sovemedisin (selv om den virker sløvende) men et antipsykotikum.

Kanskje det er denne du burde øke på dersom du får psykosetendenser eller blir paranoid.