"antastet av pappa", husker dere meg?

[Gjest 25årig jente]

Hei. Jeg vet ikke om noen husker meg men jeg skrev tidligere om min far som antastet meg.

Vel det er nå 8 måneder siden dette har hendt. Jeg har oppsøkt psykolog og fått mye god hjelp. Jeg fikk et gjennombrudd en måned før sommeren, der jeg kom frem til at jeg måtte ta mer avstand til pappa, mentalt. Siden han ikke har gjort noe mine til å ta kontakt, eller be om tilgivelse, er det lite jeg kan gjøre annet enn å jobbe med meg selv. Jeg trodde jeg hadde klart det, men nå er jeg tilbake i samme sporet som tideligere. Gråter og gråter.

Saken er at jeg er ikke i tvil han er glad i meg, men jeg klarer ikke å gå videre. Jeg vil han skal be om tilgivelse, tror jeg. Jeg ønsker han skal se hvor mye han har såret meg, og hvor mye han har ødelagt for meg disse månedene.

Men så kommer alltid de andre tankene inn. Hvordan kan jeg kreve at han skal forstå. Det er tross alt noe han tydeligvis ikke har kompetanse for. Å prate om følelser blir for sterkt for ham og han forsvarer seg alltid med tåpelige ordtak som, "man må vite hvordan det er på bunnen for å kunne være på topp" Og dette sa ham da jeg fortalte ham om at jeg hadde gått til psykolog pga hendelsen. Jeg vet han er glad i meg, kan jeg kreve en unskylding da? Jeg er bare så i tvil.

De vennene jeg har pratet meg sier jeg ikke har gjort noe galt, at det er han som er "den voksne" og at jeg har et stort hjerte som i det hele tatt har snakket med ham. For ja, jeg besøkte han nå når jeg var hjemme i sommer, etter mye frem og tilbake mentalt. Bestemte meg for å ta kontakt, for han bare venta på at jeg skulle komme til ham. Han ble kjempeglad og vi prata om løst og fast, uten å komme inn på temaet. Han vet jeg har vært til psykolog pga hendelsen, men vil ikke nevne noe, eller beklage noe.

Jeg er bare så fortvilet. Jeg er så glad i ham, men alt han gjør nå er å vri kniven hardere rundt med å ignorere alt.

Jeg vet, jeg må jobbe med meg selv, for ikke la ham styre mer av livet mitt.... For han vil ALDRI forandre seg, og det vet jeg. Men hvordan, for etter psykologtimene var jeg ferdig, for i hodet mitt vet jeg hva jeg må gjøre. Det er bare hjertet som ikke klarer å følge etter. Føles ut som jeg vet alt om hva jeg skal gjøre for å få faren min på avstand, men likevel klarer jeg ikke det med hjertet. Han er faren min, og jeg vil alltd være glad i ham. Men skal jeg fortsette å la ham såre meg?

Til de som leser helt hit. Tusen takk, og jeg håper noe har noen synspunkter, eller bare skriver litt, gir meg litt støtte og råd, for jeg er i total villrede.

[marlenexxx27]

Hei!

Ja, jeg husker deg. Husker jeg ble sjokka for at noen er nødt til å oppleve noe så ekkelt.

Jeg har ikke akkurat noe råd til deg. Men jeg kan jo si at jeg kjenner meg igjen i det med at man VET med hodet hva som er riktig, mens følelsene stritter imot. Jeg tror det er ganske vanlig å være i denne typen dilemma når det gjelder foreldre.

Jeg tror ikke du kan gjøre annet enn å fortsette å minne deg på at faren din nok aldri vil forandre seg. At det ikke hjelper hva du sier. At han nok ikke vil skjønne uansett. Jeg skjønner at du har en trang til at han skal forstå hvor vondt det er for deg, men jeg tror du bare må gi slipp på den drømmen om at han skal forstå.

Jeg ønsker deg lykke til. Du virker som en sunn og oppegående person, jeg tror du vil klare å legge dette bak deg etter hvert.

[tiriam]

Hei !

Det var fint å lese innlegget ditt. Jeg har opplevd det samme to ganger. Siste gangen for to år siden, og gruer meg fremdeles til å se han, unngår det så mye jeg kan, men vil gjerne se min mor.

Min far er også veldig sjarmerende, men har heller ikke bedt meg om unnskyldning. Noe man SKAL gjøre ved slik oppførsel. Derfor er jeg heller ikke spesielt vennlig, for jeg fikk en nedtur, som jeg bl.a. måtte medisineres stadig mer for. Det gikk ut over både jobb og privatliv, og når jeg fikk spm om jeg hadde det bra, følte jeg at jeg ikke kunne gå inn på problemstillingen. Bare til legen. Til andre sa jeg at det prater jeg med legen om om de ble for nysgjerrige. Men til mine aller nærmeste sa jeg fra at det hadde skjedd noe. Mannen min var der da det skjedde, og ble helt satt ut, lamslått. Jeg ble også svært lei meg og så sinna at jeg hadde lyst til å drepe...

Jeg er på bena igjen nå,

MEN SKJER DET NOE MER; SÅ ANMELD FORHOLDET.

Det gjorde ikke jeg første gangen, da var jeg for liten til å skjønne at det gikk an.

Da markerer du deg. Er han truende / har bedt deg holde munn, så be om at han må holde seg unna deg også. Jeg vet ikke foreldelsesfristen i slike saker, men det går an å ta en tlf til politiet og spørre - helt uforpliktende.

Det jeg nevnte nå vet jeg er tøft, men du kan få erstatning på mange tusen kroner, som du kan fortjener hvis du mister lønn, må ut med legeutgifter, psykologtimer, dropper eksamen osv.

Lykke til - og sov godt....