Angstanfall?NHD og andre

[inkink]

Angstanfall, er det noe man må finne seg i å leve med resten av livet når man ført har fått det, og ssri og andre AD ikke hjelper?, eller vil det brenne ut av seg selv etter en tid.???

Har forstått det slik at det skyldes en ubalse i hjernen?

Håper noen kan svare meg!

mvh

[Gjest Saigon]

For min del har det hjulpet å jobbe med årsaken til angstanfallene. Jeg har ferre angstanfall nå og de er også mindre. Så jeg vil tro at disse anfallene vil forsvinne når jeg har jobbet meg ferdig med årsaken til anfallene.

[inkink]

For min del har det hjulpet å jobbe med årsaken til angstanfallene. Jeg har ferre angstanfall nå og de er også mindre. Så jeg vil tro at disse anfallene vil forsvinne når jeg har jobbet meg ferdig med årsaken til anfallene.

Og når man ikke aner årsaken?

- Bortsett fra at jeg fikk det da jeg begynte med ssri?

- Men har vel en form for GAD, og det er jo ganske generelllt??? Psykosomatiske plager er hva det har slått ut i for meg i 11 år. Men i tillegg nå altså anfall...siden i våres.

Noen sier at de har hatt det, og at det er blitt bedre med årene...??? Håper det er faser!!!

Vet lite om dette....da det liksom aldri har angått meg selv. Har vært sjeleglad for at jeg iallefall ikke hadde denne formen!

Angst må jeg vel leve med i en eller annen form, og det er jeg innstillt på, men disse panikkangst-anfallene er det mest uholdbare. Det er vel også de som får mennesker til å ikke orke mer også, så det er jo ganske alvorlig.

Broren min døde for mange år siden for egen hånd, orket ikke dette. Gav seg selv et halvt år! Og han var absolutt ingen pyse i utgangspunktet. Tvert imot! Fikk det bare plutselig???

kan jo bare håpe da--- at det vil normalisere seg....etterhvert!

Hører gjerne fleres erfaringer.

mvh

[Gjest the girl]

Og når man ikke aner årsaken?

- Bortsett fra at jeg fikk det da jeg begynte med ssri?

- Men har vel en form for GAD, og det er jo ganske generelllt??? Psykosomatiske plager er hva det har slått ut i for meg i 11 år. Men i tillegg nå altså anfall...siden i våres.

Noen sier at de har hatt det, og at det er blitt bedre med årene...??? Håper det er faser!!!

Vet lite om dette....da det liksom aldri har angått meg selv. Har vært sjeleglad for at jeg iallefall ikke hadde denne formen!

Angst må jeg vel leve med i en eller annen form, og det er jeg innstillt på, men disse panikkangst-anfallene er det mest uholdbare. Det er vel også de som får mennesker til å ikke orke mer også, så det er jo ganske alvorlig.

Broren min døde for mange år siden for egen hånd, orket ikke dette. Gav seg selv et halvt år! Og han var absolutt ingen pyse i utgangspunktet. Tvert imot! Fikk det bare plutselig???

kan jo bare håpe da--- at det vil normalisere seg....etterhvert!

Hører gjerne fleres erfaringer.

mvh

Dette er ikke noe lett spørsmål, tror det kan være veldig individuellt hvordan folk takler dette.

Tror forresten også at det er vanlig å ikke vite årsak til anfallene. De kan jo til tider komme i uforutsette situasjoner. For.eks et anfall i min egen trygge stue, ikke lett å skjønne sammenhengen i det. Men når de, som hos meg i det siste, har vært knyttet til agorafobi er det muligens lettere å se en direkte sammenheng. Men alikevell ikke enkelt å skjønne hvorfor...vanskelig dette.

Vet at jeg er arvelig disponert, da min far har vært plaget på eksakt samme måte. Og den arvelige delen av årsaken kan da ikke være lett å jobbe seg bort fra?

Hos meg har panikkanfall vært noe som har plaget meg mer i perioder. Noen ganger greier jeg å takle dem, mens andre ganger har jeg vært så fysisk sliten og syk av dem at jeg ikke har greid mer.

Har ihvertfall erfart at det ikke hjelper å overse dem, da blir det bare mye verre. Er nok redd for at de må godtas.

Kanskje kunnskap hjelper, det å lese mye om det. Lære hva som skjer i kroppen og kjenne på det(...om man greier det da, når anfallene er på sitt værste).

Jobber selv med dette og skriver inn her om jeg greier å finne en løsning på problemet, for det har jeg dessverre ikke.

Her er forresten en grei link om temaet:

http://www.thefarm.nu/31.htm

[inkink]

Dette er ikke noe lett spørsmål, tror det kan være veldig individuellt hvordan folk takler dette.

Tror forresten også at det er vanlig å ikke vite årsak til anfallene. De kan jo til tider komme i uforutsette situasjoner. For.eks et anfall i min egen trygge stue, ikke lett å skjønne sammenhengen i det. Men når de, som hos meg i det siste, har vært knyttet til agorafobi er det muligens lettere å se en direkte sammenheng. Men alikevell ikke enkelt å skjønne hvorfor...vanskelig dette.

Vet at jeg er arvelig disponert, da min far har vært plaget på eksakt samme måte. Og den arvelige delen av årsaken kan da ikke være lett å jobbe seg bort fra?

Hos meg har panikkanfall vært noe som har plaget meg mer i perioder. Noen ganger greier jeg å takle dem, mens andre ganger har jeg vært så fysisk sliten og syk av dem at jeg ikke har greid mer.

Har ihvertfall erfart at det ikke hjelper å overse dem, da blir det bare mye verre. Er nok redd for at de må godtas.

Kanskje kunnskap hjelper, det å lese mye om det. Lære hva som skjer i kroppen og kjenne på det(...om man greier det da, når anfallene er på sitt værste).

Jobber selv med dette og skriver inn her om jeg greier å finne en løsning på problemet, for det har jeg dessverre ikke.

Her er forresten en grei link om temaet:

http://www.thefarm.nu/31.htm

Takk for svar!! Har lest linken... nei ikke greit å vite dette her. Men arv er jo iallefall med i bildet. Broren min fikk det jo og. Og oppveksten kan ikke klandres. Har verdens beste foreldre, som stiller/har stillt opp, uansett hva det har måttet være.

Så det er vel ikke noe fasitsvar...

mvh

[tingeling113]

Takk for svar!! Har lest linken... nei ikke greit å vite dette her. Men arv er jo iallefall med i bildet. Broren min fikk det jo og. Og oppveksten kan ikke klandres. Har verdens beste foreldre, som stiller/har stillt opp, uansett hva det har måttet være.

Så det er vel ikke noe fasitsvar...

mvh

Jeg hadde sterk panikkangst/agorafobia for to år siden. Er mye bedre nå Gikk på cypralex i 8 mnd. Ble verre i begynnelsen, men så ble jeg bedre igjen, og etter hvert så bra at jeg valgte å slutte. Trente også aktivt på å gjennomføre ting jeg plutselig hadde blitt redd for, som å kjøre tog,være alene, etc.etc. Leste en selvhjelpbok kalt "trange rom og åpne plasser" eller noe slikt. Der sto det at jeg skulle prøve å framprovosere panikkanfall. Var selvfølgelig for redd for å gjøre dette. Men en dag ble jeg så sint at jeg bestemte meg for at jeg skulle ta i mot et hvert panikkanfall og la det gå som det ville. Det rare er at når jeg tenker "kjørpå med panikken" så forsvinner den faktisk for det meste. Jeg har lært meg å aldri gi etter for panikken, og fungerer ganske så bra nå. Jeg tror ikke jeg hadde klart å holde ut med så ille angst som jeg hadde over lengre tid enn jeg gjorde, og jeg er sjeleglad for at jeg klarte meg igjennom det. Har fortsatt angst inn i mellom, men gir ikke etter. Har faktisk blitt en mye mer harmonisk person etter denne nedturen. Har lært meg å se gleden i de små tingene og nyte livet. Det finnes lys i enden av tunellen

[inkink]

Jeg hadde sterk panikkangst/agorafobia for to år siden. Er mye bedre nå Gikk på cypralex i 8 mnd. Ble verre i begynnelsen, men så ble jeg bedre igjen, og etter hvert så bra at jeg valgte å slutte. Trente også aktivt på å gjennomføre ting jeg plutselig hadde blitt redd for, som å kjøre tog,være alene, etc.etc. Leste en selvhjelpbok kalt "trange rom og åpne plasser" eller noe slikt. Der sto det at jeg skulle prøve å framprovosere panikkanfall. Var selvfølgelig for redd for å gjøre dette. Men en dag ble jeg så sint at jeg bestemte meg for at jeg skulle ta i mot et hvert panikkanfall og la det gå som det ville. Det rare er at når jeg tenker "kjørpå med panikken" så forsvinner den faktisk for det meste. Jeg har lært meg å aldri gi etter for panikken, og fungerer ganske så bra nå. Jeg tror ikke jeg hadde klart å holde ut med så ille angst som jeg hadde over lengre tid enn jeg gjorde, og jeg er sjeleglad for at jeg klarte meg igjennom det. Har fortsatt angst inn i mellom, men gir ikke etter. Har faktisk blitt en mye mer harmonisk person etter denne nedturen. Har lært meg å se gleden i de små tingene og nyte livet. Det finnes lys i enden av tunellen

Takk for svar tingeling... ja vi får håpe på at det er bedre tider i vente...

glad på dine vegne at du har mestret det så bra.

Personlig tør jeg ikke lenger kjøre bil, da alle mine store anfall har kommet der. Både som sjåfør og passasjer.

Passasjer er jeg selv om det koster, kjøre selv presser jeg meg til på småveier, men jeg tør ikke ut i trafikken. Er livredd jeg kan komme til å svinge inn i veibanen isteden for inn til siden, og i stor trafikk er det jo direkte farlig, kommer jo ikke vekk...., motorveien for eksempel... huff skulle ønske jeg hadde fått det i en annen setting, da det da ikke ville være noen fare med å trosse anfallene. De har jo en tendens til å komme i samme situasjon. Og sist gang fikk jeg intet forvarsel, men var da heldigvis passasjer....

mvh