Hvorfor er ting så vanskelig?

[Miliv]

Jeg har behov for å få ut alt jeg har inni meg. Det er vel sånn sett det jeg alltid har hatt behov for å få ut smerten. Jeg skulle ønske jeg hadde noen som kunne forstå meg.

Jeg tror noe er "galt" med meg. Eller, sånn som jeg har hatt det og slik jeg har vært har ikke vært normalt. Kanskje ønsker jeg meg et navn, et sted å plassere alt kaoset, en grunn til at ting har gått som det har gått. Jeg vet ikke.

For noen måneder siden var jeg på et behandlingssted, og fikk diagnosen schizoid. De mente også jeg var periodevis psykotisk og mulig i startfasen på en schizofreni - noe jeg ikke er enig i. Jeg vet lite eller ingenting om denne diagnosen, vet heller ikke om diagnosen er riktig. Men kanskje har jeg en form for personlighetsforstyrrelse? Vet så lite om det.

Alt begynte vel i 11-12års alderen. Det var som om jeg eksploderte. Jeg ble helt på styr, var helt ute av kontroll. Hadde store problemer på skolen klarte ikke forholde meg rolig. Det var et eller annet hele tiden. I denne tiden var jeg nok veldig sulten på oppmerksomhet. Bak maska var jeg bare usikker, forvirra og deprimert.

Da jeg var 13 begynte jeg å stresse med maten. Å spise ble vanskeligere og vanskeligere. Jeg veide vanligvis rundt 50kilo, gikk ned til 32 kilo den vinteren. Jeg hadde det helt jævlig. Ble innlagt på sykehus, og var der over et år. Behandlingen hjalp meg ingenting. Begynte å overspise og kaste opp og gikk opp noen kilo, men alt annet ble bare verre og verre. Jeg begynte å kutte meg opp på armer og ben. Var i perioder på legevakta opptil to ganger per dag for å sy. Av og til tok jeg overdoser. Det var sjelden et ønske om å dø, jeg taklet bare ikke tankene, som jeg følte jeg ikke hadde kontroll over.

Nå er jeg 18 år. De siste årene har vært likedann. Jeg har vært på 8 forskjellige rus/psykiatri-institusjoner, har til sammen flyttet nærmere 20 ganger. Flere av dem har gitt meg opp, og jeg har blitt en kasteball i systemet. Vekta mi har gått opp og ned. Nå ligger den på rundt 40. Kuttingen har kommet og gått, akkurat nå er jeg inne i en ikke-kutte-periode.

Jeg syntes det er så vanskelig å beskrive hvordan jeg har det. Jeg syntes det er så vanskelig å forholde seg til meg selv. Føler meg veldig todelt. Ofte er jeg veldig usikker blant andre folk. Jeg vet ikke hvorvidt det ses på meg, men jeg klarer ikke være naturlig. Jeg stivner til. Får masse tanker rundt alt som har med det å treffe andre folk. Tenker på hva jeg sier, hvordan jeg sier det, hvordan jeg sitter, smiler, snakker, går og så videre, og så videre. Det er fryktelig tungt å ha det sånn. Tankene er så intense, jeg føler jeg ikke får puste.

Noen ganger føles det som om jeg spiller skuespill. Jeg føler jeg hele tiden spiller roller, på en måte. Klarer ikke være naturlig. Kanskje fordi jeg ikke klarer å være meg selv eller er så usikker på meg selv. Ofte reagerer jeg utad helt annerledes enn jeg egentlig reagerer. Skjønner ikke hvorfor. Jeg tror folk har veldig forskjellig oppfatning av meg. Noen oppfatter meg som kjempe-sjenert, uengasjert, kjedelig mens andre heller vil oppfatte meg som utadvent, pratsom og selvsikker. Tror jeg. Hjelpeapperatet rundt meg har også veldig delte oppfatninger og meninger om meg.

Jeg tenker hele tiden -konstant. Jeg føler jeg aldri får fred. Mange av tankene mine er dumme og destruktive. Jeg kan skamme meg over tankene mine.

Ofte når jeg snakker med et annet menneske begynne å henge meg opp i tanker, om meg selv eller den andre, slik at det blir helt umulig å prate vanlig. Det hele blir kunstig, på en måte.

Selvbildet mitt er elendig. Jeg klarer nesten ikke se på meg selv i speilet, så ille føler jeg meg. Jeg sover med tøy, klarer ikke sove uten. Jeg har aldri hatt kjæreste. Jeg har havnet til sengs med noen stykker i ruset tilstand, men det er flere år siden. Dette er også et problem for meg. Det er en gutt jeg stadig avviser, jeg får helt vondt i magen med en gang har tar på meg, selv om han er forsiktig. Han tror jeg har blitt misbrukt, selv om jeg har sagt det ikke stemmer.

Jeg tror aldri jeg kommer til å fungere normalt i et forhold. Jeg vil ikke ha kjæreste heller.

Jeg tror det er mange som ikke forstår seg på meg. Mange sier kanskje jeg er rar eller noe, tror mange ikke liker meg. Selv om jeg ofte er usikre på andre så er det ofte okay å være sammen med noen. Det er veldig få som kjenner meg godt, jeg stoler egentlig ikke på noen, og sånn sett har jeg fåttt mye igjen for å holde en viss avstand til folk.

Andre perioder har jeg stengt meg inne, dette har gått opp og ned. Jeg liker å treffe andre mennesker, men da må det helst være en eller to. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til mange på en gang. Aller best trivdes jeg i mitt eget selskap.

På skolen likte jeg meg også best alene. Hadde mitt eget klasserom der jeg klarte å arbeide mye bedre.

Jeg er bekymret for det meste. Jeg er bekymret for fremtiden. Jeg tror jeg har grunn til å være bekymret. Helt ærlig tror jeg ikke det kommer til å gå noe bra.

Har vært i dobbeldiagnose-behandling. Begynte å ruse meg gangske tidlig. Det ble som en medisin for meg. Når jeg er ruset så fungerer jeg. Nå må jeg ruse meg for å bli normal. Jeg har flere ganske lange rusfrie perioder bak meg, og da har ting bare blitt verre. Jeg har fire-fem nyktre måneder bak meg nå, i vinter. Da raste jeg ned i vekt. Det endte med at institusjonen skrev meg ut fordi de ikke turte å ha meg der. Jeg tror det var på grunn av at de ikke følte det gikk noe fremover, de mente jeg var psykotisk (jeg har vært i ruspsykose før, vet at jeg ikke har vært psykotisk) og i tillegg kunne jeg bli ganske sint. Det var et par episoder som skremte dem. Å bli behandlet urettferdig er noe av det som kan gjøre meg virkelig, virkelig sint og fortvila. Å bli tvangsinnlagt er urettferdig -et overgrep.

Jeg ruser meg på det meste, og har de siste årene brukt nåla. Bruker mest amfetamin og morfin nå. Får bare zyprexa, så lenge jeg ikke får noe annet beroliggende for nervene, så tviler jeg på at jeg klarer å kutte ut rusen. Jeg tenker på alternativet, hva jeg går tilbake til. Og da er det heller ikke verdt det.

Det er som om jeg må plassere huet et sted hele tiden. Jeg må holde fokus, ha noe å drive med, om det er mat eller rus eller hva det enn er -et eller annet. Jeg må ha huet mitt et sted hele tiden. Jeg tror jeg er redd.

Beklager, dette ble ganske langt skrevet. Jeg tenkte å prøve å beskrive litt hvordan jeg har det, for det gjør jeg sjelden. Jeg lurer på hva som er galt med meg, og kanskje kjenner noen seg igjen. Takk uansett hvis du har tatt deg tid til å lese det.

[Gjest linsk]

og du har ikke fått diagnosen borderline? rart