hva gjør du når du blir sint?

[gunter]

Har store problemer med dette. Sinne var noe som ikke "eksisterte" da jeg vokste opp. De som var sint skulle vi ikke ha kontakt med, punktum.

Så ble jeg voksen og har selvsagt opplevd mange sinte personer, fått tildelt mange slag/blitt ristet pga. "filleting."

Selv har jeg blitt selvdestruktiv når jeg får sånne følelser. Men har bestemt meg for å aldri skade meg selv mere.

Men opplever da at sinne, gråt må få utløp på andre måter. Dette gjør meg vettskremt, jeg skjelver og får angst.

Grunnen til at jeg spør er at jeg har dårlige/ingen personer som har vist meg et sunt sinne. Eller det kan jo også selvsagt være meg som blir så redd når noen blir sint at jeg skjelver.

Jeg har selvsagt forsøkt å sette grenser for meg selv, og tøye grenser, men da har jeg opplevd fra både min mor og flere at de truer med å ta livet av seg.

Så hva gjør jeg? Er faktisk veldig sint for bagateller for tiden, men dette slår ut i kjempeangst og selvskadingstendenser. Jeg tør rett å slett ikke å være sint.

Håper noen kunne svare meg på hva et konstruktivt/normalt sinne ( det å få ut følelser) er? :-( ?

God helg til alle!!

[mariaflyfly]

Å hogge ved er den mest effektive måten å få ut aggresjon på som jeg noen gang har vært borti.

[Gjest koma]

Jogging er ganske effektivt, iallefall for min del:)

[Gjest ikke signatur]

Jeg roper litt og sier noen stygge ord høyt (men for meg selv). Men jeg prøver å roe meg å ikke si stygge ting... Jeg har faktisk noen ganger spent borti en dør fordi jeg har vært så sint... Men det er nok best å gå et sted der man er alene. Telle rolig til ti eller prøve å samle seg. Tenke positivt.

[Petroline]

Hei

Eg tenker at da ikkje er fasit på å få ut sinne?

Eg trur da er bra at du blir sint? Når blir du sint? I kva situasjoner?

Når eg blir kaotisk og blir irritert, hjelper det meg gå tur, være i aktivitet.

Eg tenker at om andre velger å true med å ta livet sitt om du blir sint... så er det trussel? eg synes da er bra du setter grenser og da tar du vare på deg sjølv. deiandre får ta vare på seg og sette sine grenser uten at det går utover deg??

Lykke til:-)

[Gjest Granger]

Hvis jeg har en veldig god grunn til at jeg er sint så tar jeg det opp med den jeg er sint på på en pen måte.

Hvis sinne er en ledd i en generelt dårlig dag så er husarbeid tingen. Går unna i en fei!

[mamma til ni]

Eg fekk heller ikkje lov å bli sint då eg vaks opp. Viste eg sinne blei det straffa. Eg lærte at sinne var noko farleg, som snille jenter ikkje skulle ha. Det var berre kaotiske følelsa som herja i kroppen.

Eg har i terapi fått lære på nytt at sinnet blir tolerert, for det eg blir sint for har eg grunn til å bli sint på. Då blir følelsane fornuftige, og eg greier å halde ut sinnet til eg får tenkt meg om, og reagert på ein klok måte.

Eg har aldri latt sinne gå utover barna, for eg har ikkje grunn til å vere sint på dei.

[maire]

Når jeg blir skikkelig sint, så gråter jeg. Men nå går jeg på ad og har mer eller mindre mistet evnen til å gråte. I stedet baller det på seg en stor "klump" inni meg, som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av.

Det som fungerer best er enten å skrive, tegne, vaske, rydde...eller skrike høyt og banne som bare f*** (men det gjør jeg bare når jeg er alene).

Det hender også jeg drukner sinne med et glass whiskey, men jeg blir like skuffet hver gang jeg erfarer at sinnet ikke drukner, men lærer og svømme av det...

[bugge -jenta]

hei gunter!

hadde tenkt å logge meg ut og lese fag, men fikk så lyst å svare deg.

Dog ikke sikkert at det kommer noe fornuftig ut av det for din del. Vi får se.

Å vokse opp uten sinne vet jeg mye om. Jeg vet også en del om hvordan det er når følelser mixes sammen, omtrent som Pavlovs hunder. Det kan virke som om du som meg har fått mikset sammen følelsen sinne med mange andre følelser, og da i særdeleshet angst. Å få disse følelsene mikset sammen kan skje på mange måter, og hver av oss har sikkert en historie bak det.

Men det kan tyde på at du har det slik nå at du ikke klarer å kjenne på sinne uten angst. Selv har jeg ikke kunnet kjenne på stort annet enn angst i laaang tid. Ble jeg sint, ble jeg redd. Ble jeg entusiastisk, ble jeg redd. Ble jeg frustret ble jeg redd. Ble jeg ydmyket ble jeg redd. Årsaken til dette vil jeg ikke gå inn på.

Men i lang tid kunne jeg bare kjenne på alle disse følelsene som et lite blaff, og så en eksplosjon av angst.

Så etterhvert forsvant angsten også ned i kropp og jeg ble et trist,sykt menneske.

Nå kommer angsten tilbake,(etter årene i terapi) og heldigvis, kommer også alle disse andre følelsene samtidig. Men det er et lite sjokk kan du tro. For nå kjenner jeg på både angst og sinne slik som du, og det på samme tid. Og det er heftige greier. Fysiologisk er det slett ikke så stor forskjell på disse følelsene heller. Så det blir temmelig overveldende.

Min måte å selvskade meg på har vært ved overspising, men det er jo heller ingen god løsning.

For det første, vær glad for at du kjenner på sinne. Det er enda verre å ikke kjenne på den. Da blir den til noe annet, gjerne til bare angst. Og kanskje må vi gjøre det med sinne slik vi gjør det med angsten, kjenne på den til den ikke skremmer vettet av oss lenger.

I det daglige jobber jeg med å sette grenser for meg selv, og der er det mye sinne som får utløp stort sett på en konstruktiv måte. Så diskuterer jeg også mye med behandleren min hva som er normal måte å oppføre seg på i situasjoner da jeg blir sint. Før bet jeg alt i meg, eller kjente ikke at jeg ble sint, og jeg har derfor lite sosial trening på hva som er "normalt". Men det kan trenes opp som alt annet. Å ha en terapeut til å hjelpe meg med dette har hjulpet veldig, og heldigvis har jeg visst ikke gått over streken i følge ham. Men han har jo ikke vært flue på veggen da...

Hvorfor er du sint?

Er det ting som har skjedd her og nå, er kanskje den beste måten å bruke snakketøyet vårt til å si i fra.

Er det gamle skjelett i skapet, tror jeg man må lære seg til å kjenne på sinnet omtrent på samme måten som angsten. Man kan godt trene den bort, synge den bort, hogge ved, men innimellom bare la det ri gjennom deg. Prøve å kjenne; hva er angst og hva er sinne?

Bli kjent med følelsen.

Det er i hvertfall det jeg prøver på. Og jeg tror på dette med å jobbe med å kjenne på sammenhengen mellom ulike tilstander vi er i, og samtidig kunne splitte dem opp, i hvertfall til en viss grad. Ellers blir alt til en grøt, eller gjerne bare _en_ følelse.

Og vi trenger spekteret vårt av følelser. Sinne, angst, glede, entusiasme, sårbarhet med mer.

Sinne er blitt min nye venn. Jeg har bestemt meg for det, men vi er ikke helt kjent med hverandre ennå, vi kommuniserer litt dårlig, forstår hverandre ikke helt, men vi skal være følgesvenner fremover:o) Lykke til med din venn. Du trenger den. Selv om du kanskje trenger meglingshjelp med en terapeut i en periode slik som meg.

Vh bugge.

[Gjest svaksterk]

hei gunter!

hadde tenkt å logge meg ut og lese fag, men fikk så lyst å svare deg.

Dog ikke sikkert at det kommer noe fornuftig ut av det for din del. Vi får se.

Å vokse opp uten sinne vet jeg mye om. Jeg vet også en del om hvordan det er når følelser mixes sammen, omtrent som Pavlovs hunder. Det kan virke som om du som meg har fått mikset sammen følelsen sinne med mange andre følelser, og da i særdeleshet angst. Å få disse følelsene mikset sammen kan skje på mange måter, og hver av oss har sikkert en historie bak det.

Men det kan tyde på at du har det slik nå at du ikke klarer å kjenne på sinne uten angst. Selv har jeg ikke kunnet kjenne på stort annet enn angst i laaang tid. Ble jeg sint, ble jeg redd. Ble jeg entusiastisk, ble jeg redd. Ble jeg frustret ble jeg redd. Ble jeg ydmyket ble jeg redd. Årsaken til dette vil jeg ikke gå inn på.

Men i lang tid kunne jeg bare kjenne på alle disse følelsene som et lite blaff, og så en eksplosjon av angst.

Så etterhvert forsvant angsten også ned i kropp og jeg ble et trist,sykt menneske.

Nå kommer angsten tilbake,(etter årene i terapi) og heldigvis, kommer også alle disse andre følelsene samtidig. Men det er et lite sjokk kan du tro. For nå kjenner jeg på både angst og sinne slik som du, og det på samme tid. Og det er heftige greier. Fysiologisk er det slett ikke så stor forskjell på disse følelsene heller. Så det blir temmelig overveldende.

Min måte å selvskade meg på har vært ved overspising, men det er jo heller ingen god løsning.

For det første, vær glad for at du kjenner på sinne. Det er enda verre å ikke kjenne på den. Da blir den til noe annet, gjerne til bare angst. Og kanskje må vi gjøre det med sinne slik vi gjør det med angsten, kjenne på den til den ikke skremmer vettet av oss lenger.

I det daglige jobber jeg med å sette grenser for meg selv, og der er det mye sinne som får utløp stort sett på en konstruktiv måte. Så diskuterer jeg også mye med behandleren min hva som er normal måte å oppføre seg på i situasjoner da jeg blir sint. Før bet jeg alt i meg, eller kjente ikke at jeg ble sint, og jeg har derfor lite sosial trening på hva som er "normalt". Men det kan trenes opp som alt annet. Å ha en terapeut til å hjelpe meg med dette har hjulpet veldig, og heldigvis har jeg visst ikke gått over streken i følge ham. Men han har jo ikke vært flue på veggen da...

Hvorfor er du sint?

Er det ting som har skjedd her og nå, er kanskje den beste måten å bruke snakketøyet vårt til å si i fra.

Er det gamle skjelett i skapet, tror jeg man må lære seg til å kjenne på sinnet omtrent på samme måten som angsten. Man kan godt trene den bort, synge den bort, hogge ved, men innimellom bare la det ri gjennom deg. Prøve å kjenne; hva er angst og hva er sinne?

Bli kjent med følelsen.

Det er i hvertfall det jeg prøver på. Og jeg tror på dette med å jobbe med å kjenne på sammenhengen mellom ulike tilstander vi er i, og samtidig kunne splitte dem opp, i hvertfall til en viss grad. Ellers blir alt til en grøt, eller gjerne bare _en_ følelse.

Og vi trenger spekteret vårt av følelser. Sinne, angst, glede, entusiasme, sårbarhet med mer.

Sinne er blitt min nye venn. Jeg har bestemt meg for det, men vi er ikke helt kjent med hverandre ennå, vi kommuniserer litt dårlig, forstår hverandre ikke helt, men vi skal være følgesvenner fremover:o) Lykke til med din venn. Du trenger den. Selv om du kanskje trenger meglingshjelp med en terapeut i en periode slik som meg.

Vh bugge.

Flott innlegg :-)

[bugge -jenta]

Flott innlegg :-)

Takker!

Fint hvis noen kan få noe ut av det, siden jeg virkelig burde fått gjort ferdig dagens leseplan:o) Det er bare så mye kjekkere å sitte her.

[gunter]

Takker!

Fint hvis noen kan få noe ut av det, siden jeg virkelig burde fått gjort ferdig dagens leseplan:o) Det er bare så mye kjekkere å sitte her.

Tusen takk bugge!

Du ga meg mange gode råd som jeg skal forsøke å følge. Det er også mye skam hos meg, når det gjelder følelser. Må prøve å legge bort denne også. Men følelser er jo ofte vanskelig å legge bort da, fordi di gjerne kommer av seg selv.

Det er i alle tilfelle, som du også var inne på, bedre å føle noe, enn bare gå rundt å ha angst.

Så vi får bare stå på videre.!

[Gjest Timari]

når jeg blir skikkelig sint hender det at jeg låser meg inn på rommet mitt og slår løs på en pute. om ingen andre er hjemme så hyler jeg også litt. kanskje noen vil synes det er barnslig og umodent men det er min måte å få ut frustrasjon

ellers så skriver jeg dagbok, og da kan jeg gjerne skrive at den og den kan dra til et visst sted..Det hjelper faktisk

men det finnes ulike måter å utøve det på.

[bugge -jenta]

Tusen takk bugge!

Du ga meg mange gode råd som jeg skal forsøke å følge. Det er også mye skam hos meg, når det gjelder følelser. Må prøve å legge bort denne også. Men følelser er jo ofte vanskelig å legge bort da, fordi di gjerne kommer av seg selv.

Det er i alle tilfelle, som du også var inne på, bedre å føle noe, enn bare gå rundt å ha angst.

Så vi får bare stå på videre.!

Ja, vi står på! Så faller vi litt, og så får vi hjelp her inne og forhåpentligvis også ute i den andre verdenen.

Klem bugge

[Gjest svaksterk]

Takker!

Fint hvis noen kan få noe ut av det, siden jeg virkelig burde fått gjort ferdig dagens leseplan:o) Det er bare så mye kjekkere å sitte her.

hehe, ja det er det!

Forhåpentligvis klarer man begge deler.

:-)

Lykke til