Hvis jeg dør - hva med barna?

[mariaflyfly]

Du trenger å ta deg en tur til fastlegen din for å få henvisning videre, slik at du kan få hjelp med tankene dine.

[Gjest lurulf]

Har du helle ikke kontakt med foreldrene dine?

Det er mange som av ulike grunner har brutt med foreldrene sine.

Du kan klare deg godt uten dem. Du skal ikke frarøve dine barn sin mor bare fordi du selv ikke har kontakt med egne foreldre.

[mariaflyfly]

Det er mange som av ulike grunner har brutt med foreldrene sine.

Du kan klare deg godt uten dem. Du skal ikke frarøve dine barn sin mor bare fordi du selv ikke har kontakt med egne foreldre.

Amen!

[Gjest MinglePingle]

Hei du! Nå har jeg lest hele tråden og forsøkt å danne meg et bilde av din situasjon utfra det jeg leser.

Jeg har som du manglet kjærlighet fra foreldre opp gjennom oppveksten. Men ikke bare det, jeg har hatt foreldre som har "mobbet" meg pga utseende (jeg har vært meget overvektig fra ca 5 års alder). Denne "mobbingen" har vedvart til voksen alder, og jeg hadde senest en episode med min mor nå i sommer.

Dette har slitt enormt, og resultatet er at jeg har null selvtillit og har følt meg totalt verdiløst. Jeg har over lange perioder følt meg ensom og at livet ikke var verdt å leve.

Heldigvis fikk jeg i ung alder en datter, og selv om faren hennes ikke ville ha noe med oss å gjøre, så har hun vært min store glede i livet. Hun er også den direkte grunnen til at jeg lever i dag, og ikke valgte å gjøre slutt på det hele.

Joda, jeg har også vært inne på tanken å gjøre slutt på alt!! Flere ganger!!! Fordi livet mitt føltes helt håpløst, savn og frustrasjon over en oppvekst med dårlige foreldre, mindreverdighetsfølelsen... Slike tanker holdt til tider på å knekke meg og jeg vurderte seriøst å avslutte alt!

MEN jeg hadde en liten datter!! Jeg kunne ikke overlate henne alene her i verden. Og selv om hun hadde hatt en far så visste jeg at hun ville blitt merket for livet hvis jeg "sviktet" og tok livet av meg.

Barn vil garantert i slike saker få mange tanker omkring f.eks skyld ("har jeg vært så slem at mamma ville dø?").

Jeg innså etterhvert at jeg måtte gjøre noe aktivt for å få det bedre med meg selv. Det første skrittet var faktisk å godta virkeligheten! MIN virkelighet var altså at jeg har ubrukelige foreldre. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg valgte å løsrive meg og å kutte kontakten ned til et minimum.

Så innså jeg at jeg er jo voksen, jeg trenger ikke foreldrene mine lengre for å overleve. De vil etterhvert trenge meg mer, men SORRY - da er det for sent!

Som voksen skaffer vi oss andre personer, venner og kollegaer f.eks, som ofte blir en forlengelse av familie for mange uansett forhold til egne foreldre. Jeg har valgt å spille på venner! Lager juletradisjoner sammen osv.

Selvfølelse og tanker om egen verdi er ikke så enkelt å gjøre noe med, det vet jeg av erfaring. Men du kan iallefall rette ryggen og frigjøre deg fra foreldrene dine. Du er voksen, du trenger dem ikke lengre! Kjenn på den følelsen! Jeg følte etterhvert en frihet faktisk, som om livet lå åpent foran meg uavhengig av hvilken oppvekst jeg hadde hatt.

Vi blir alle utdelt et sett foreldre ved fødselen, noen er heldige, og andre (som meg og deg) er langt fra heldige. Men jeg tror at vi skal lære noe her i livet - kanskje jeg og du skal lære å klare oss selv, stå på egne ben? Hvem vet? )

Dessuten har dette jo gitt oss en stor livserfaring, en viten om at livet ikke alltid er slik som det tilsynelatende ser ut. Denne erfaringen kan vi bruke, først og fremst ovenfor våre barn, men også til å selv bli bedre mennesker.

I dag er jeg kommet så langt at jeg nesten er litt glad for alt jeg har opplevd av sorg og smerte! Et ordtak sier jo at "det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere". Dette har jeg selv erfart stemmer.

Jeg kan faktisk love deg et bedre liv hvis du gjør et par av disse grepene som jeg selv har gjort. Min og din situasjon er/har vært ganske lik og jeg har derfor tro på det - og at DU klarer det!

Stå på jente - kjemp for å ta din plass i livet - ikke la foreldrene dine ødelegge livet for deg og barna dine!

[Lillemus]

Tja. Jeg vet ikke helt. Avhenger av hvordan foreldrene er. For min egen del tror jeg livet mitt hadde vært bedre hvis mine var døde. Verre å ha foreldre i live som ikke bryr seg. Ikke det at jeg ikke bryr meg om barna mine, men kanskje har de det bedre hos faren siden han har et nettverk?

Jeg skrev vel også at foreldre vanligvis er de beste omsorgspersonene for barna sine.

Vær så snill - for barnas skyld, søk hjelp!

[Basf]

Tja. Jeg vet ikke helt. Avhenger av hvordan foreldrene er. For min egen del tror jeg livet mitt hadde vært bedre hvis mine var døde. Verre å ha foreldre i live som ikke bryr seg. Ikke det at jeg ikke bryr meg om barna mine, men kanskje har de det bedre hos faren siden han har et nettverk?

Hvordan tror du barna dine skal kunne forstå at du brydde deg om de hvis du nå forlater dem?

[Gjest Nok får være nok.]

Hei du! Nå har jeg lest hele tråden og forsøkt å danne meg et bilde av din situasjon utfra det jeg leser.

Jeg har som du manglet kjærlighet fra foreldre opp gjennom oppveksten. Men ikke bare det, jeg har hatt foreldre som har "mobbet" meg pga utseende (jeg har vært meget overvektig fra ca 5 års alder). Denne "mobbingen" har vedvart til voksen alder, og jeg hadde senest en episode med min mor nå i sommer.

Dette har slitt enormt, og resultatet er at jeg har null selvtillit og har følt meg totalt verdiløst. Jeg har over lange perioder følt meg ensom og at livet ikke var verdt å leve.

Heldigvis fikk jeg i ung alder en datter, og selv om faren hennes ikke ville ha noe med oss å gjøre, så har hun vært min store glede i livet. Hun er også den direkte grunnen til at jeg lever i dag, og ikke valgte å gjøre slutt på det hele.

Joda, jeg har også vært inne på tanken å gjøre slutt på alt!! Flere ganger!!! Fordi livet mitt føltes helt håpløst, savn og frustrasjon over en oppvekst med dårlige foreldre, mindreverdighetsfølelsen... Slike tanker holdt til tider på å knekke meg og jeg vurderte seriøst å avslutte alt!

MEN jeg hadde en liten datter!! Jeg kunne ikke overlate henne alene her i verden. Og selv om hun hadde hatt en far så visste jeg at hun ville blitt merket for livet hvis jeg "sviktet" og tok livet av meg.

Barn vil garantert i slike saker få mange tanker omkring f.eks skyld ("har jeg vært så slem at mamma ville dø?").

Jeg innså etterhvert at jeg måtte gjøre noe aktivt for å få det bedre med meg selv. Det første skrittet var faktisk å godta virkeligheten! MIN virkelighet var altså at jeg har ubrukelige foreldre. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg valgte å løsrive meg og å kutte kontakten ned til et minimum.

Så innså jeg at jeg er jo voksen, jeg trenger ikke foreldrene mine lengre for å overleve. De vil etterhvert trenge meg mer, men SORRY - da er det for sent!

Som voksen skaffer vi oss andre personer, venner og kollegaer f.eks, som ofte blir en forlengelse av familie for mange uansett forhold til egne foreldre. Jeg har valgt å spille på venner! Lager juletradisjoner sammen osv.

Selvfølelse og tanker om egen verdi er ikke så enkelt å gjøre noe med, det vet jeg av erfaring. Men du kan iallefall rette ryggen og frigjøre deg fra foreldrene dine. Du er voksen, du trenger dem ikke lengre! Kjenn på den følelsen! Jeg følte etterhvert en frihet faktisk, som om livet lå åpent foran meg uavhengig av hvilken oppvekst jeg hadde hatt.

Vi blir alle utdelt et sett foreldre ved fødselen, noen er heldige, og andre (som meg og deg) er langt fra heldige. Men jeg tror at vi skal lære noe her i livet - kanskje jeg og du skal lære å klare oss selv, stå på egne ben? Hvem vet? )

Dessuten har dette jo gitt oss en stor livserfaring, en viten om at livet ikke alltid er slik som det tilsynelatende ser ut. Denne erfaringen kan vi bruke, først og fremst ovenfor våre barn, men også til å selv bli bedre mennesker.

I dag er jeg kommet så langt at jeg nesten er litt glad for alt jeg har opplevd av sorg og smerte! Et ordtak sier jo at "det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere". Dette har jeg selv erfart stemmer.

Jeg kan faktisk love deg et bedre liv hvis du gjør et par av disse grepene som jeg selv har gjort. Min og din situasjon er/har vært ganske lik og jeg har derfor tro på det - og at DU klarer det!

Stå på jente - kjemp for å ta din plass i livet - ikke la foreldrene dine ødelegge livet for deg og barna dine!

For et flott innlegg! Er det mulig å få en e-mailadresse? Jeg skulle gjerne ha vekslet noen flere ord med deg.

[Speak]

Jeg reagerer volsomt på det du skriver. Min første kjæreste fortalte meg også det, og noen mnd. etter det ble slutt gjorde han alvor av det. DET SETTER SPOR. Kan ikke engang tenke meg hvor store spor det setter i små barn.

Så SÅ egoistisk kan du ikke være!!!!!! Oppsøk hjelp umiddelbarn. Ring legevakt I DAG for å gjøre noe med det. Det finnes faktisk hjelp å få. Og oftest er dette noe man føler en periode av livet. Men hjelp kan du få hjelp til å sette ord på hva som er så fryktelig vanskelig.

Så ring NÅ og ikke utsett dine barn for noe slikt.

[Gjest MinglePingle]

For et flott innlegg! Er det mulig å få en e-mailadresse? Jeg skulle gjerne ha vekslet noen flere ord med deg.

Kontakt meg gjerne på [email protected]

[Gemini]

Du har ikke lov til å avslutte livet ditt når du har satt barn til verden. Så hjerteløs og rå er det bare utenkelig for de aller fleste å kunne være. Søk hjelp for de psykiske problemene dine. La ev. barnas far overta omsorgen i en periode, slik at du kan fokusere helt på å bli frisk, dersom det er nødvendig.

Men ikke nekt barna en mor!!! Det vil sette uutslettelige spor.

Jeg kjenner en som mistet moren sin da han var veldig liten (2-3 år). Hun døde av alvorlig fysisk sykdom, så det var ingen som kunne lastes for hennes død, men han har alltid hatt et intenst savn etter en mor, og er preget av det, selv om han klarer seg greit i livet. Hvordan det hadde vært dersom moren hans faktisk hadde VALGT å forlate ham tør jeg ikke engang tenke på...

[Gjest Ramina]

Har du helle ikke kontakt med foreldrene dine?

Nei, det har jeg ikke. Og ikke med annen familie heller.

Min far er død siden mange år tilbake, han hadde jeg kontakt med siste gang da jeg var syv år og han kidnappet meg.

Min mor har vært alene med oss i alle år, og selv om hun nok er et godt mennske på sine vis så har hun støttet seg altfor mye på mine skuldre siden jeg var bare jentungen.

Det har innebært å rydde opp i alle problemene hennes og mine søskenes, både fysiske og økonomiske.

Hun har også vært veldig sjalu på meg og hva jeg har fått til selv om det jo har vært bra og til glede for henne/dem.

Når hun prøvde å ødelegge mellom meg og min forlovede for en del måneder siden så brøt jeg all kontakt, jeg sa til henne at nå var det nok, slik behandler man ikke sitt barn, og at fra den dagen så kunne hun se på meg som ikke hennes datter.

Med det fulgte totalt brudd med min søster som holdt med henne, og min bror har jeg liten kontakt med fra før.

Tantebarn er så godt som borte, jeg sender dem kort og greier til bursdager og jul men får knappt se dem.

Men jeg kan med hånden på hjertet si at aldri i mitt liv har jeg hatt det mer rolig og harmonisk enn nå.

Nå er jeg omgitt av personer som er oppriktig glade i meg, som ikke ønsker å bruke meg men dele mine positive og negative dager.

Jeg har dog ikke ødelagt mellom barna mine og familien slik at de kan besøke mormor når de vil. Dog gav jeg henne ytrykkelig beskjed om at om hun prøvde å dra dem inn i noe, sette dem opp mot meg el. så fikk hun aldri ha kontakt med dem igjen.

Så, kjære du...til bryllupet mitt kommer ingen - INGEN - fra min side...men jeg er alikavel omgitt av flere gode mennesker som vil meg vel.

Min erfaring er at blod er IKKE tykkere enn vann.

[Gjest lurulf]

Jeg reagerer volsomt på det du skriver. Min første kjæreste fortalte meg også det, og noen mnd. etter det ble slutt gjorde han alvor av det. DET SETTER SPOR. Kan ikke engang tenke meg hvor store spor det setter i små barn.

Så SÅ egoistisk kan du ikke være!!!!!! Oppsøk hjelp umiddelbarn. Ring legevakt I DAG for å gjøre noe med det. Det finnes faktisk hjelp å få. Og oftest er dette noe man føler en periode av livet. Men hjelp kan du få hjelp til å sette ord på hva som er så fryktelig vanskelig.

Så ring NÅ og ikke utsett dine barn for noe slikt.

Vet du, det opplevde jeg også.

Jeg var bare 15, han var 25 så det var en voldsom aldersforskjell. Vi var sammen en sommer der jeg ferierte på hans hjemsted. Han fortalte meg at han ville ta livet sitt til høsten, ville bare ha en siste sommer først. Han påla meg taushetsløfte. Jeg var så ung at jeg dessverre holdt det.

Like før jeg skulle dra, fikk jeg ham til å love at han ikke skulle gjennomføre det.

Et par måneder etter ble han funnet død av broren sin.

Selv om det nå er mange år siden, har jeg aldri helt kommet over det. Skyldfølelsen sitter i. (Fordi jeg ikke "sladret") Det preget også hele hans familie. Heldigvis hadde han ikke barn.

Jeg opplevde et år etter at min beste venninne prøvde å kaste seg forann en trailer pga kjærlighetssorg. Da gikk jeg ved siden av og klarte å holde henne igjen. Hun har i dag et godt liv, gift med en annen og flere barn.

[Gjest EGOIST !!]

jeg har bare ett ord å si til deg

[org]

Kjære deg.

Jeg skjønner at du har det vondt. Pga savn og mangel på støtte i livet.

Men, som de andre sier, tenk deg at dine barn sitter alene - uten mor - tilbake.

Hva har de da? De har et savn og en sorg etter sin mor. Selvbebreidelsen vil komme, selv om de er svært unge. "Var vi ikke gode nok for mamma? Hva burde vi gjort?"

Jeg har heller ikke foreldre. Mor og far er døde. Og min kjære bror, som tok livet sitt.

Og hva tror du man sitter igjen med? Hvem tror du har det vondest?

Det er naturligvis de etterlatte.

Og, vet du, min venn, at etterlatte etter selvmord har MYE større sjanse til å selv ta selvmord. Det høres ut som en selvmotsigelse, men det er faktisk bevist.

Så jeg håper du tar kontakt med fastlegen din.

Nils Håvard Dahl uttalte en gang på disse sidene at all slik behandling starter hos fastlegen.

Og over skyene er himmelen alltid blå.

Kom deg på føttene, finn fotfestet igjen, og kjemp videre for deg selv og barna dine!

[Gjest de trenger deg]

Kjære deg.

Jeg skjønner at du har det vondt. Pga savn og mangel på støtte i livet.

Men, som de andre sier, tenk deg at dine barn sitter alene - uten mor - tilbake.

Hva har de da? De har et savn og en sorg etter sin mor. Selvbebreidelsen vil komme, selv om de er svært unge. "Var vi ikke gode nok for mamma? Hva burde vi gjort?"

Jeg har heller ikke foreldre. Mor og far er døde. Og min kjære bror, som tok livet sitt.

Og hva tror du man sitter igjen med? Hvem tror du har det vondest?

Det er naturligvis de etterlatte.

Og, vet du, min venn, at etterlatte etter selvmord har MYE større sjanse til å selv ta selvmord. Det høres ut som en selvmotsigelse, men det er faktisk bevist.

Så jeg håper du tar kontakt med fastlegen din.

Nils Håvard Dahl uttalte en gang på disse sidene at all slik behandling starter hos fastlegen.

Og over skyene er himmelen alltid blå.

Kom deg på føttene, finn fotfestet igjen, og kjemp videre for deg selv og barna dine!

Fint innlegg.

[Gjest togli]

Kjære deg!

Jeg ser du har fått mange fornuftige svar og vil bare si at du må søke hjelp. Det er forferdelig for et barn å miste en av foreldrene - og enda verre hvis det er pga selvmord!

Ta vare på deg selv og få hjelp utenfra.

*varm klem fra meg til deg*

[Gjest togli]

Hei du! Nå har jeg lest hele tråden og forsøkt å danne meg et bilde av din situasjon utfra det jeg leser.

Jeg har som du manglet kjærlighet fra foreldre opp gjennom oppveksten. Men ikke bare det, jeg har hatt foreldre som har "mobbet" meg pga utseende (jeg har vært meget overvektig fra ca 5 års alder). Denne "mobbingen" har vedvart til voksen alder, og jeg hadde senest en episode med min mor nå i sommer.

Dette har slitt enormt, og resultatet er at jeg har null selvtillit og har følt meg totalt verdiløst. Jeg har over lange perioder følt meg ensom og at livet ikke var verdt å leve.

Heldigvis fikk jeg i ung alder en datter, og selv om faren hennes ikke ville ha noe med oss å gjøre, så har hun vært min store glede i livet. Hun er også den direkte grunnen til at jeg lever i dag, og ikke valgte å gjøre slutt på det hele.

Joda, jeg har også vært inne på tanken å gjøre slutt på alt!! Flere ganger!!! Fordi livet mitt føltes helt håpløst, savn og frustrasjon over en oppvekst med dårlige foreldre, mindreverdighetsfølelsen... Slike tanker holdt til tider på å knekke meg og jeg vurderte seriøst å avslutte alt!

MEN jeg hadde en liten datter!! Jeg kunne ikke overlate henne alene her i verden. Og selv om hun hadde hatt en far så visste jeg at hun ville blitt merket for livet hvis jeg "sviktet" og tok livet av meg.

Barn vil garantert i slike saker få mange tanker omkring f.eks skyld ("har jeg vært så slem at mamma ville dø?").

Jeg innså etterhvert at jeg måtte gjøre noe aktivt for å få det bedre med meg selv. Det første skrittet var faktisk å godta virkeligheten! MIN virkelighet var altså at jeg har ubrukelige foreldre. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg valgte å løsrive meg og å kutte kontakten ned til et minimum.

Så innså jeg at jeg er jo voksen, jeg trenger ikke foreldrene mine lengre for å overleve. De vil etterhvert trenge meg mer, men SORRY - da er det for sent!

Som voksen skaffer vi oss andre personer, venner og kollegaer f.eks, som ofte blir en forlengelse av familie for mange uansett forhold til egne foreldre. Jeg har valgt å spille på venner! Lager juletradisjoner sammen osv.

Selvfølelse og tanker om egen verdi er ikke så enkelt å gjøre noe med, det vet jeg av erfaring. Men du kan iallefall rette ryggen og frigjøre deg fra foreldrene dine. Du er voksen, du trenger dem ikke lengre! Kjenn på den følelsen! Jeg følte etterhvert en frihet faktisk, som om livet lå åpent foran meg uavhengig av hvilken oppvekst jeg hadde hatt.

Vi blir alle utdelt et sett foreldre ved fødselen, noen er heldige, og andre (som meg og deg) er langt fra heldige. Men jeg tror at vi skal lære noe her i livet - kanskje jeg og du skal lære å klare oss selv, stå på egne ben? Hvem vet? )

Dessuten har dette jo gitt oss en stor livserfaring, en viten om at livet ikke alltid er slik som det tilsynelatende ser ut. Denne erfaringen kan vi bruke, først og fremst ovenfor våre barn, men også til å selv bli bedre mennesker.

I dag er jeg kommet så langt at jeg nesten er litt glad for alt jeg har opplevd av sorg og smerte! Et ordtak sier jo at "det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere". Dette har jeg selv erfart stemmer.

Jeg kan faktisk love deg et bedre liv hvis du gjør et par av disse grepene som jeg selv har gjort. Min og din situasjon er/har vært ganske lik og jeg har derfor tro på det - og at DU klarer det!

Stå på jente - kjemp for å ta din plass i livet - ikke la foreldrene dine ødelegge livet for deg og barna dine!

Jeg beundrer deg for hvordan du har klart å løsrive deg fra en vond fortid!

Veldig godt skrevet:-)

[Gjest vilikkenå]

Kjære deg

Jeg har vært i din situasjon på mange måter. Jeg har hatt en mor som har brydd seg mye om meg, men hennes liv har vært komplisert og hun har endatil forsøkt å ta livet av seg.

Jeg har måttet ordne opp der mange ganger, og har sådan ikke et forhold til min mor som er veldig enkelt å forholde seg til.

Før jeg fikk barn tenkte jeg ofte på å ta mitt eget liv. Det var trøsten min gjennom mange stormer, at når jeg ikke gidder mer så kan jeg avslutte dette såkalte livet akkurat når jeg vil.

Så ble jeg gravid, og fikk en depresjon etter fødselen, og den ble nesten enda større da det plutselig gikk opp for meg, at jeg har jo ikke denne utveien lenger!

Jeg kunne aldri ha tatt livet mitt etter at jeg fikk barn. Før det så kunne jeg nok gjort det, men det var nesten en sorg over det å ikke ha denne utveien lenger.

Samtidig - når jeg bestemte meg for at dette ikke var noen utvei lenger, så har jeg kommet mye lenger med meg selv. Jeg knytter meg til mennesker mer enn før, og har nå venner som betyr oppriktig mye for meg, og som jeg vet at jeg også betyr mye for.

Jeg snakket med helsesøster i ettertid, og fikk faktisk hjelp bare ved å snakke med henne. Jeg har også delt omsorg for mitt barn i dag, og bruker tiden når jeg har barnefri til aktiviteter sammen med venner, eller til å jobbe ekstra for å ha mer fri når jeg har barnet.

For meg er det viktig for mitt psykiske velvære å være aktiv. Jeg bryr meg om mine venner, og opplevde når jeg ble skilt at jeg har venner som virkelig bryr seg om meg. Det gjør livet verdt å leve. Klart det er tøffe tak fremdeles, men jeg takler dem helt anderledes.

Jeg synes du skal ta kontakt med en lege, du kan nok få hjelp både av samtaleterapi og kanskje også anti depressiva for å komme over kneika og få livet ditt mer på gang igjen.

Min mors selvmordsforsøk var beintøft for meg, enda jeg da var mye eldre enn barna dine.. Små barn må leve med denne viten hele livet, og danner seg mange tanker på skyld oppi det hele, det fortjener ingen barn, men mest av alt fortjener du å hjelpe deg selv!

[Gjest MinglePingle]

Jeg beundrer deg for hvordan du har klart å løsrive deg fra en vond fortid!

Veldig godt skrevet:-)

Tusen takk for gode ord! Når jeg leser innlegget mitt på nytt ser det dog ut som om livet mitt nå er en dans på roser. Dette stemmer ikke!

Men det er lys i tunnellen, det vet jeg av erfaring. Har bare så lyst til å overbevise trådstarteren om det, selv om jeg vet alt om hvor mørkt det kan se ut! Man må bare bestemme seg for å velge livet og kjempe for seg selv og sine barn.

[org]

Fint innlegg.

Takk!