Gå til innhold

Hvis jeg dør - hva med barna?


Gjest Nok får være nok.

Anbefalte innlegg

Gjest Nok får være nok.

Dette høres sikkert brutalt ut, men jeg vurderer å avslutte det hele. Jeg er ikke i noen psykotisk tilstand, men har slitt mye i løpet av livet p.g.a. dårlige familieforhold osv. Barna er 4 og 5 år gamle. Jeg har delt omsorg med faren. Siden de er såpass små, vil det vel likevel gå dem bra her i livet vil jeg tro? Jeg tror de har det fint sammen med pappan sin også, og han har også kjekke foreldre som de er veldig glad i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 43
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • mariaflyfly

    3

  • isbe

    2

  • Lillemus

    2

  • org

    2

Mest aktive i denne tråden

Det er nok ikke dette svaret du ønsker, men jeg tror at du skal sette barna høyest nå, og selvom de har en far som tar godt vare på de, vil det aldri veie opp for både en far og en mor.

Gå til helsesøster og snakk med henne om tankene du har. Hun er en "ufarlig" samtalepartner og kan lede deg videre på veien. Hun kan også hjelpe med f.eks avlastning, veiledning i forhold til familieting, barna, deg selv osv.

Jeg håper du snur i dine tanker om dette fordi det er helt klart: barna kommer til å lide dersom du avslutter livet ditt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nok får være nok.

Det er nok ikke dette svaret du ønsker, men jeg tror at du skal sette barna høyest nå, og selvom de har en far som tar godt vare på de, vil det aldri veie opp for både en far og en mor.

Gå til helsesøster og snakk med henne om tankene du har. Hun er en "ufarlig" samtalepartner og kan lede deg videre på veien. Hun kan også hjelpe med f.eks avlastning, veiledning i forhold til familieting, barna, deg selv osv.

Jeg håper du snur i dine tanker om dette fordi det er helt klart: barna kommer til å lide dersom du avslutter livet ditt.

Skal jeg leve kun p,.g.a. barna mine? Jeg orker ikke mer ensomhet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kakki1365380609

Skal jeg leve kun p,.g.a. barna mine? Jeg orker ikke mer ensomhet.

Barna er verdens beste grunn for å fortsette å leve ja, mener nå jeg. Jeg tør påstå at du merker dem for livet dersom du tar mammatryggheten og kjærligheten bort fra dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nok får være nok.

Barna er verdens beste grunn for å fortsette å leve ja, mener nå jeg. Jeg tør påstå at du merker dem for livet dersom du tar mammatryggheten og kjærligheten bort fra dem.

Lett for dere å si. Jeg trengte støtte, ikke motarbeidelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Lett for dere å si. Jeg trengte støtte, ikke motarbeidelse.

Hvilken støtte føler du at du trenger? Som mor selv vil jeg aldri kunne si at du bør gjøre det slutt og la barna sitte igjen. Støtten jeg kan gi er å vise deg vei til hvor du kan få mer hjelp. (f.eks helsesøster)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest nick......svisj.....

Jeg kan love deg at uansett hvor mørkt og trist livet ser ut nå, så vil det en gang komme lys i livet ditt, og denne perioden vil du se på en fjern og tilbakelagt epoke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nok får være nok.

Hvilken støtte føler du at du trenger? Som mor selv vil jeg aldri kunne si at du bør gjøre det slutt og la barna sitte igjen. Støtten jeg kan gi er å vise deg vei til hvor du kan få mer hjelp. (f.eks helsesøster)

Og hva kan helsesøster gjøre? Skaffe meg en mor og far? Høres herlig ut!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest nick......svisj.....

Det ble slutt mellom min mor og far, grunnet utroskap, og min mor måtte flytte i en liten hybelleilighet. Hun var helt aleine der og var veldig deprimert. Hun snakket mange ganger om å ta livet sitt. En gang svelget hun masse piller og styrtdrakk en flaske vin. Min far fikk henne til å spy det opp igjen. Idag har hun det helt annerledes og er svært lykkelig. To år av livet hennes var helt mørkelagt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hva kan helsesøster gjøre? Skaffe meg en mor og far? Høres herlig ut!

Du trenger profesjonell hjelp. Kontakt fastlegen din og be om henvisning til psykolog.

De tankene du har er ikke vanlige og normale og du trenger hjelp til å komme deg på beina igjen.

Vi er ikke ute etter å bryte deg ned her inne, men du skjønner vel at vi ikke kan sitter her og jatte med si at "joda, bare gå og ta livet av deg du, ungene dine vil sikkert ikke bry seg!"??? Det er jo bare pissprat! Mor og far er (vanligvis) de to viktigste omsorgspersonene i et barns liv!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må ha det veldig vanskelig nå siden du sliter med sånne tanker.

Det er godt at barna har et flott forhold til sin far, men likevel trenger de deg. Det kan være at du føler du ikke har så mye å gi dem nå siden du er langt nede, men de trenger deg i et langt liv fremover.

Har du noen mulighet til å få en pause fra hverdagslivet ditt?

Du sier at du er ensom, men har du likevel en veninne du kunne få med deg på en sydentur?

Flere reiseselskaper arrangerer singleturer, men de går vel mest om sommeren og det virker som om du trenger en pause raskt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, du har rett, barna dine vil nok klare seg de og vokse opp og ha et liv.

Men jeg har ingen tro på at noen vil klare å vokse opp med en slik viten - at mor har tatt livet sitt - og ikke bli varig merket av det.

"Hvordan kunne hun det når hun hadde oss"

"Hun kan jo ikke ha vært glad i oss"

osv.

Merket for livet.

Du vil ikke merke noen ting, men tenk hva du vil gå miste av, flotte skoledager, bursdager, konfirmasjonen, artige ting de gjør de er stolte av, klemmen og "mamma jeg er glad i deg", første forelskelsen, mopedsertifikatet...

Er det virkelig dette du ønsker, eller er humøret så sort nå at du TROR det er dette du ønsker?

Nemmelig en vesentlig forskjell der.

Hva med å gi deg selv en tid å prøve å forandre ting på...

Og da aktivt gå inn for forandringer, melde deg inn i en eller annen klubb, begynne med en eller annen hobby, prøve å få deg eller bytte jobb til noe mer givende o.l.

Det er mennesker over alt, mange koselige også, vi må bare noen ganger selv rikte oss utover for å nå dem.

Med slike mørke tanker kan det nok også være at du burde fått litt hjelp, fått pratet litt med en utenforstående - lege, psykolog o.l - og kanskje hadde det vært godt med medisin i en periode for å komme gjennom de verste periodene.

Jeg er helt, helt sikker på, at om du klarer å gripe tak i pågangsmotet ditt og presse deg selv fremover, gi deg selv tid, søke hjelp, ønske en positiv forandring så vi du en dag sitte på terassen eller i hagen og nyte solen og nyte livet, tenke og føle så deilig det er å leve, så deilig det er å ha to så friske og flotte barn, så deilig å få og gi kjærlighet.

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Og hva kan helsesøster gjøre? Skaffe meg en mor og far? Høres herlig ut!

Du nevner savnet etter en mor og en far som grunn til at du vil ta livet av deg. Ser du ikke ironien i dette, når du samtidig prøver å innbille deg selv at barna dine ikke trenger deg?

Om du tar livet av deg vil barna dine bli merket for livet. Ikke tro noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nok får være nok.

Ja, du har rett, barna dine vil nok klare seg de og vokse opp og ha et liv.

Men jeg har ingen tro på at noen vil klare å vokse opp med en slik viten - at mor har tatt livet sitt - og ikke bli varig merket av det.

"Hvordan kunne hun det når hun hadde oss"

"Hun kan jo ikke ha vært glad i oss"

osv.

Merket for livet.

Du vil ikke merke noen ting, men tenk hva du vil gå miste av, flotte skoledager, bursdager, konfirmasjonen, artige ting de gjør de er stolte av, klemmen og "mamma jeg er glad i deg", første forelskelsen, mopedsertifikatet...

Er det virkelig dette du ønsker, eller er humøret så sort nå at du TROR det er dette du ønsker?

Nemmelig en vesentlig forskjell der.

Hva med å gi deg selv en tid å prøve å forandre ting på...

Og da aktivt gå inn for forandringer, melde deg inn i en eller annen klubb, begynne med en eller annen hobby, prøve å få deg eller bytte jobb til noe mer givende o.l.

Det er mennesker over alt, mange koselige også, vi må bare noen ganger selv rikte oss utover for å nå dem.

Med slike mørke tanker kan det nok også være at du burde fått litt hjelp, fått pratet litt med en utenforstående - lege, psykolog o.l - og kanskje hadde det vært godt med medisin i en periode for å komme gjennom de verste periodene.

Jeg er helt, helt sikker på, at om du klarer å gripe tak i pågangsmotet ditt og presse deg selv fremover, gi deg selv tid, søke hjelp, ønske en positiv forandring så vi du en dag sitte på terassen eller i hagen og nyte solen og nyte livet, tenke og føle så deilig det er å leve, så deilig det er å ha to så friske og flotte barn, så deilig å få og gi kjærlighet.

Lykke til.

Kanskje har du rett. Jeg har ønsket å slippe å leve siden jeg var ung p.g.a. savn etter foreldre/familie, men det har jo vært gode perioder også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nok får være nok.

Du trenger profesjonell hjelp. Kontakt fastlegen din og be om henvisning til psykolog.

De tankene du har er ikke vanlige og normale og du trenger hjelp til å komme deg på beina igjen.

Vi er ikke ute etter å bryte deg ned her inne, men du skjønner vel at vi ikke kan sitter her og jatte med si at "joda, bare gå og ta livet av deg du, ungene dine vil sikkert ikke bry seg!"??? Det er jo bare pissprat! Mor og far er (vanligvis) de to viktigste omsorgspersonene i et barns liv!

Tja. Jeg vet ikke helt. Avhenger av hvordan foreldrene er. For min egen del tror jeg livet mitt hadde vært bedre hvis mine var døde. Verre å ha foreldre i live som ikke bryr seg. Ikke det at jeg ikke bryr meg om barna mine, men kanskje har de det bedre hos faren siden han har et nettverk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Jeg vet ikke helt. Avhenger av hvordan foreldrene er. For min egen del tror jeg livet mitt hadde vært bedre hvis mine var døde. Verre å ha foreldre i live som ikke bryr seg. Ikke det at jeg ikke bryr meg om barna mine, men kanskje har de det bedre hos faren siden han har et nettverk?

Kjærligheten til er person kan ikke måles i nettverk, kjærligheten dine barn har til deg er total og unik og uavhengig av alle andre nettverk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje har du rett. Jeg har ønsket å slippe å leve siden jeg var ung p.g.a. savn etter foreldre/familie, men det har jo vært gode perioder også.

Det er mange som desverre ikke har støtte av familie, og det er mange - som meg - som har blitt brukt praktisk og økonomisk av familien i alle år, og som pga det har måttet bryte all kontakt.

Men vi er hele personer alle, og skal kunne klare oss uten andre sånn sett, og vi må bruke våre bitre erfaringer som lærdom og ikke bringe dem videre til våre elskede små.

Det er en stor gave å gi det.

Og der fremme er det noe positivt for oss alle, noen av oss må bare gjennom en del prøvelser først...men et av mine mottoer er at vi får alle som vi fortjener.

Står vi på og er et så godt menneske som mulig så er der en premie for oss en eller annen gang i fremtiden...det er bare å holde ut.

Selv er jeg pr i dag velsignet med friske og glade barn som elsker meg og en unik og flott partner som også elsker meg og få men gode venner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Nok får være nok.

Det er mange som desverre ikke har støtte av familie, og det er mange - som meg - som har blitt brukt praktisk og økonomisk av familien i alle år, og som pga det har måttet bryte all kontakt.

Men vi er hele personer alle, og skal kunne klare oss uten andre sånn sett, og vi må bruke våre bitre erfaringer som lærdom og ikke bringe dem videre til våre elskede små.

Det er en stor gave å gi det.

Og der fremme er det noe positivt for oss alle, noen av oss må bare gjennom en del prøvelser først...men et av mine mottoer er at vi får alle som vi fortjener.

Står vi på og er et så godt menneske som mulig så er der en premie for oss en eller annen gang i fremtiden...det er bare å holde ut.

Selv er jeg pr i dag velsignet med friske og glade barn som elsker meg og en unik og flott partner som også elsker meg og få men gode venner.

Har du helle ikke kontakt med foreldrene dine?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje har du rett. Jeg har ønsket å slippe å leve siden jeg var ung p.g.a. savn etter foreldre/familie, men det har jo vært gode perioder også.

Hallo???? Du sier det jo rett ut sjøl, jo? Du vil ikke leve pga savn etter familie. Vil du virkelig påføre dine barn det samme?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...