Hvis jeg dør - hva med barna?

[Gjest togli]

Tusen takk for gode ord! Når jeg leser innlegget mitt på nytt ser det dog ut som om livet mitt nå er en dans på roser. Dette stemmer ikke!

Men det er lys i tunnellen, det vet jeg av erfaring. Har bare så lyst til å overbevise trådstarteren om det, selv om jeg vet alt om hvor mørkt det kan se ut! Man må bare bestemme seg for å velge livet og kjempe for seg selv og sine barn.

Jeg tror jeg oppfattet deg riktig i det første innlegget ditt også. Synes du klarte å få fram nyansene i livet ditt. Jeg kjenner en som har opplevd og følt mye av det samme du beskriver, men som valgte livet - og nå lever et veldig godt liv. Det er alltid håp - og det klarte du å få veldig godt fram :-)

[skygge]

Kjære deg, jeg forstår at du ser litt svart på livet nå men ikke gi opp.

Ingen vet hva fremtiden bringer, selvom du kjemper og sliter i dag så betyr det ikke at ting ikke kan snu seg.

Og selvom barna dine kansje har en kjempefin far og nettverk så kan ingenting, absoloutt INGENTING og INGEN erstatte *mamma*. Ingen kan fylle den plassen du har.

Du sier at du sliter fordi at dine foreldre ikke er glade i deg, skjønner at det må være tøfft men kansje løsningen er å få hjelp (eller jobbe med deg selv) å frigjøre deg fra fortiden og gå imot framtiden med optimisme og være bestemt at du skal leve livet ditt uten demses negative påvirkning. Fyll tomrommet med venner, interesser, og ikke minst barna dine.

Selvom du ikke ser det akkurat nå, så trenger de deg. Akkurat deg, i mange år framover. Og du kan være for dem, det dine foreldre ikke kan være for deg.

Noen ganger så må man være sterk, og nå er tiden inne for at DU skal slutte å se bakover, og begynne å se framover.

Hvis ikke du greier å jobbe deg ut av situasjonen selv, så er det hjelp å få. Det er ingen skamm i det å søke hjelp

Stå på, dette greier du. Det fortjener ikke bare barne dine, men også DU fortjener et bedre liv ! Og vet du hva, det kan du få

[emeline]

Og her går jeg og er livredd for at noe skal skje meg sånn at barna mine blir uten mammaen sin.

Jeg tenker at hvem skal da ha dem? Jeg har 3 barn hvorav de to eldste er med en annen en min mann. Skal barna da skilles? De er jo søsken alle 3!

Nei, i et barns liv er det ofte moren som betyr mest, så vær så snill å ikke frarøv dem henne. Oppsøk hjelp NÅ!

Lykke til, du vil senere være glad for at du tok det rette valget!

[Speak]

Vet du, det opplevde jeg også.

Jeg var bare 15, han var 25 så det var en voldsom aldersforskjell. Vi var sammen en sommer der jeg ferierte på hans hjemsted. Han fortalte meg at han ville ta livet sitt til høsten, ville bare ha en siste sommer først. Han påla meg taushetsløfte. Jeg var så ung at jeg dessverre holdt det.

Like før jeg skulle dra, fikk jeg ham til å love at han ikke skulle gjennomføre det.

Et par måneder etter ble han funnet død av broren sin.

Selv om det nå er mange år siden, har jeg aldri helt kommet over det. Skyldfølelsen sitter i. (Fordi jeg ikke "sladret") Det preget også hele hans familie. Heldigvis hadde han ikke barn.

Jeg opplevde et år etter at min beste venninne prøvde å kaste seg forann en trailer pga kjærlighetssorg. Da gikk jeg ved siden av og klarte å holde henne igjen. Hun har i dag et godt liv, gift med en annen og flere barn.

Ja, slike hendelser er tøffe etterpå for de som sitter igjen.

Jeg var på samme alder som deg. "Heldigvis" hadde han fortalt det til flere, så jeg satt ikke igjen med hele "skylden" alene.

Men jeg klarer ikke helt å forestille meg hva barna kan føle av skyld etter noe slikt.