Han snakker hele tiden...

[Gjest Dilemma]

... hva gjør man med et barn som prater absolutt hele tiden. Det er sjelden et ledig minutt uten at han snakker.

Blir litt svett i øra noen ganger.

Hva gjør man egentlig med dette? Har ikke lest noe om hvordan man setter grenser for ustanselig snakking.

Det er ikke lett for meg og min mann å ha noen samtaler heller for han vil snakke med oss hele tiden og han forlanger at vi SKAL høre på ham.

Vi har satt grenser for dette men føler oss fæle som gjør det.

Han er spesiellt klengete på min mann som setter minst grenser for dette...

Har dere det som oss og hvordan har dere taklet dette? Hva kan dette komme av?

[Gjest ChiengMai]

Vi har to sånne. Prøver å lære dem å være stille og vente på tur når andre snakker, altså vanlig høflighet. Ellers så lar vi dem snakke selv om jeg nok må innrømme at vi ikke _alltid_ hører like godt etter. Men de er altså to og må la den andre slippe til innimellom. Vil begge snakke på samme tid styrer vi samtalen sånn at begge får si sitt.

Jeg syns ikke det er OK å "drepe" formidlingslysten heller.

[Gjest Sabeltanna]

hat to egenfødte da, men pratingen " i ett sett" er vel noe som ligger litt latent i dem.Så er det opp til oss voksne å kunne lære dem til også å lytte.det er kjempevanskelig, det det.

[step]

Du sier ikke noe om hvor stor sønnen din er, men uansett forhistorien hans så så har jeg noen forslag som kanskje kan hjelpe.Sett av tid hver dag begge to til en "snakke tid" og en "stille tid". 10 min. er mer enn nok, oppfordre han til å snakke i hele "snakke tiden" og svar med nikk og "mmmmm" og "ja" slik at han forstår at du/dere lytter aktivt til alt han sier. Se på ham og vær vennlige uansett hva han sier i disse 10 minuttene. Ta nye 10 min en stund senere og ha en "stille tid" sammen i 10 min. Dette er kanskje det vanskligste så la det være en konkurranse, eller å gå en tur ut for å høre (lytte) på hva slags lyder som er der. Etter en uke med dette har dere så mye erfaring med stille og snakke situasjoner at det er mulig å lage liknende "snakke tid" eller "stille tid" ved spisebordet, på en kafè og i butikken når prinsen snakker som en foss.

Lykke til, det høres ut som dere har en fin og snakkesalig fyr !

[trk1365380645]

Jeg vet at det er slitsomt med barn som snakker hele tiden,men det er jo utrolig bra for dem, tenk så mye de lærer, bearbeider og får reaksjoner på som de kan lære av!

Når det er sagt så syns jeg at barn også må lære seg å høre etter og til å vente på tur. I barnehagen jeg jobber pleier vi å snu oss mot barnet som avbryter og si at nå snakker vi med x, så du må vente til det er din tur. Hvis ikke det hjelper, vil jeg ofte prøve med å opprettholde oppmerksomheten mot den som snakker, men kanskje legge en hånd på barnets skulder for å vise at jeg vet at han er der. Etter en kort tid vil jeg så rette oppmerksomheten mot barnet. Husk i den forbindelse at tid er relativt, og for at barnet skal forstå at det FÅR snakke etterpå, er det nok for dem å vente kort tid (tar ikke tiden, men et par setninger, 1/2- 1 minutt kanskje??) i starten, ellers vil mange miste tålmodigheten og gå vekk. Skjer dette en del ganger kan det føre til at de slutter å henvende seg til oss, og det skal de jo ikke!

Håper dette var litt informativt.

Lykke til:)

[fillolin]

Du skriver ikke noe om hvor gammel han er, hvilken forhistorie han har eller hvor lenge dere har levd sammen. Disse variablene har vel kanskje betydning for hvordan dere skal møte ham og hvordan "problemet" kan løses. Det er jo også viktig om det fra hans side dreier seg om reell kommunikasjon eller om han bare "lar skravla gå" og om han evt. er så stor at dere kan snakke med ham om dette og kanskje finne en løsning i fellesskap. Hvordan fungerer han i andre turtakingssituasjoner i dagliglivet, f.eks. når dere gjør praktiske oppgaver eller i samlek med voksne eller barn? Kanskje kan det være en idè å bevisstgjøre han på turtaking i andre situasjoner, f.eks. gjennom å spille og synge sammen, leke (turtakingsleker eller andre leker) eller spille spill hvis han er litt eldre. Kanskje kan det også være nyttig i noen dager eller perioder på dagen å føre en slags oversikt over hvor mye han snakker, lengden på evt. pauser, variasjon i løpet av dagen og i forhold til ulike aktiviteter. Snakker han virkelig hele tiden eller er det i spesielle situasjoner, hvordan er det når han/dere er sammen med andre osv.

Håper dere finner ut av dette!

[Gjest noen forslag]

Det er viktig å lære barna både å kunne lytte og å rett og slett være stille, i tillegg til å uttrykke seg. Ellers vokser de opp til å bli temmelige slitsomme voksne skravlebøtter!

Vårt barn kan også være skravlete til tider (men heldigvis ikke hele tiden). Jeg har likevel lært henne at det ikke alltid er tid for å skravle i vei.

Feks kan jeg si "Nå er jeg så sliten i hodet at jeg må ha det litt stille" eller "Nå må jeg konsentrere meg, og da må alle være stille". (Viktig å formulere det i jeg-form, ikke som en bebreidelse i du-form). Eller: "Nå er det hvile.tid" eller "Nå er det stille-tid" Sistnevnte kan jeg si med hviske-stemme, det hjelper.

I stille-tiden prøver jeg å la være å svare barnet, bare minner det om å være stille med pekefingeren på munnen min.

En dag foreslo jeg at h*n kanskje kunne gå inn på rommet sitt og snakke litt med kosedyrene sine isteden, og det gjorde han ivrig, he he! H*n er bare 3 år.

Viktig å trene på feks 10 minutters økter med stillhet, som andre her også nevner.

Lykke til!