Gå til innhold

Burde jeg gi fra meg datteren min?


Gjest mamma til ei jente på snart 2 år

Anbefalte innlegg

Gjest mamma til ei jente på snart 2 år

Jeg har en del psykiske problemer pga noe som har hendt med meg før. Har problemer med å sove, og kan gå flere netter uten søvn.. Sliter med depresjoner..men det er mest periodevis..og periodene kommer sjeldnere enn før..

Jeg gråter også mye, og det ser datteren min.. Hun er snart 2 år gammel, og burde ikke se moren sin så deprimert..

I morges hadde jeg ikke sovet noe hele natten, og gikk for å legge meg. Noen timer senere våknet datteren min og lå å skrek litt. Jeg klarte ikke gå inn til henne. Lå våken og hørte på at hun skrek mer og mer. lå å gråt selv, men klarte ikke gå inn til henne. Fikk angst.Ble helt rar. Så samboeren min kom hjem fra jobb for å ta seg av henne. Vet ikke helt hva som gikk av meg. Skjemmes sånn. Er så lei meg for det. herregud..elsker jo datteren min og ville gjort alt for henne. Men..huff.. Ville bare late som jeg ikke hørte henne, stenge meg ut fra omverden. Til slutt gråt hun slik at hun hikstet. Da hadde hun vært i senga og grått i nesten to timer!!

Det er vel ingen foreldre som kan gjøre noe sånt mot barna sine! OG jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte å ligge der uten å gå inn å hente henne! Herregud.. Jeg er utrolig glad i henne, hun er det kjæreste jeg har. jeg er vanligvis en oppegående og god mor. Men når jeg får mine perioder med depresjon, skremmer jeg meg selv.

Så lurer på hva dere synes om dette.. Jeg ville aldri klart å gi henne fra meg, men vet det er egoistisk av meg å ha henne hvis hun kan få det bedre hos andre. dette vil jo gå utover henne,spesielt når hun blir større og forstår mer. Merker at hun er urolig og stresser veldig. Noe jeg tror kommer av meg..hun er lita, men merker vel at noe er galt.

Men så er hun så mammadalt, og når jeg har gode dager så har vi det virkelig flott sammen. Hun ble i tillegg født med et handicap, så det er mye oppfølging der. Akkurat det takler jeg helt fint. Det var et sjokk i starten men nå går det greit. Men har jo selvsagt de dagene man blir litt ekstra lei seg når man ser ting hun ikke får til, som andre barn klarer..

men dette har iallefall gjort meg sterkere..var mye verre før. Får hele tiden ros og fine kommentarer på hvor godt vi takler alt sammen, fra de som vet alt jeg har gått gjennom fra før av også. Føler selv vi er gode foreldre, men av og til svikter jeg helt! Og selv om det er jeg som svikter, kan jeg ikke tillate det.

Jeg er forresten 22 år gammel. Har jobb, hus, bil, mann, god familie og alt det..så det er ikke noe sånt som mangler.. Er bare jeg som ikke klarer å være en så god mor bestandig. Ønsker det, men får det bare ikke til. Skuffer meg selv. Og jeg trenger råd..hvem kan jeg prate med om dette?

er selv sjokkert over dette, så det er bare å komme med stygge kommentarer. Forstår det. Men jeg håper også på å få noe gode råd. Er desperat etter gode råd. Har ikke noen å snakke om dette til. Helst folk jeg ikke kjenner. Vil ikke vise den siden av meg til noen jeg kjenner, eller plage de med det. Snakker mye med samboeren min som har hjulpet meg mye. Men det er jo grenser for hva han kan takle også..Han blir jo sliten.

Er alene nå..han tok med seg ungen i dag til foreldrene sine. Han er ikke sint, men klarer ikke alltid å takle alt like bra. Kanskje jeg har godt av å være litt alene nå. Tenke litt..

Men føler jeg ikke finner ut av noe.

JEg vil ha hjelp..vil ikke miste datteren min. Men er redd for å snakke med folk. Hvis datteren min burde bo bare hos faren, eller noe sånt, så vil jeg stå for det valget selv. Ikke bli tvunget til det. Vet ikke hvorfor.

Men vil jo ikke gi slipp på henne..det er jo helt sykt å tenke på.

Men må jo tenke på henne først og fremst..

Huff..ble mye rot her. Er bare helt forvirret nå..vet ikke hva jeg skal gjøre.

Godt å få det ut iallefall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei.

Høres ut som du trenger litt hjelp, for og overvinne denne depresjonen.

Synes du bør ta kontakt med fastlegen din, og be om hjelp.

Du kan få henvisning til psykolog.

Hos en psykolog har du noen og prate med, som du etterlyser.

Kan du ikke at og poste dette innlegget på forumet for psykiatri? Er sikkert mangen som har råd il deg der. Er snille mennesker som holder til på det forumet :-)

Og du, du skal ikke ha noen stygge kommentarer, ikke fra meg iallefall.

Du innrømmer at du trenger hjelp.

Det neste du må gjøre nå, både for din del og dattera di sin del, er og SØKE hjelp, ikke bare ønske hjelp.

Ta kontakt med legen så snart som mulig, og si det akkurat som det er.

Du kan eventuelt skrive ut det innlegget du har skrevet her, opg ta med til legen, hvis du synes det er vanskelig og si det som det er.

Det er mangen som trenger hjelp i perioder i livet.

Og det høres ut som du har en alvorlig depresjon. Kanskje du hadde hatt god nytte av medisiner.

Som sagt, ta kontakt med legen!

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest ikke nick i dag..............nei

Du MÅ søke om hjelp. Legen din kan hjelpe deg videre i første omgang. Datteren fortjener ikke å ha det slik som du beskriver. Det kan sette dype spor hos henne senere i livet.

Er det noen i din familie som hun kan bo hos noen år, til du har fått behandling og blir frisk igjen?

Kanskje besteforeldre, søster, tanter osv.? Helst med erfaring fra egne barn og være en stabil familie, slik at ditt barn kan bli trygg igjen.

Dette er ikke det samme som å gi bort barnet ditt, du vil jo kunne treffe henne når som helst.

Det som kan skje er jo at barnevernet blir koplet inn og da kan situasjonen bli vanskeligere. Så se deg rundt i familien din og vær ærlig ovenfor dem slik at de kan hjelpe deg på alle mulige måter. Man kan bli utrolig positivt overrasket over responsen!

På mandag gjør du noe med dette! Det skylder du jenta di!!

Lykke til og vær sterk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du må kontakte legen din, og få hjelp. Kjempefint at du innser at du har problemer, det er første skritt i riktig retning.

Selvfølgelig er du en flott mamma for jenta di, og det skal du fortsatt være, bare du får hjelp til å komme igjennom depresjonen.

Tror ikke hun tar skade av en enkelt episode, men hvis det skjer stadig vekk kan det skape utrygghet hos henne. Flott at pappaen kan komme og ta over i sånne situasjoner.

Håper du blir bedre snart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så god innsikt du har i din egen situasjon! Jeg ser for meg at du har to valg (og da har jeg bestemt at du har datteren din hos deg!):

1. Du tar kontakt med barnevernet for å få hjelp. Den hjelpen du da kan få er f.eks. veiledning i hjemmet, noen du kan kontakte når du trenger hjelp f.eks. hjemkonsulent, barnehageplass eller andre former for hjemmebaserte tiltak som sikrer dere hjelp hjemme når dere trenger det.

2. Du tar kontakt med fastlegen for å få bukt med depresjonen. Da er det vel nærliggende å tenke at du får både medisinsk hjelp og henvisning til psykolog.

Kanskje en kombinasjon av disse? jeg synes du skal spørre mannen din hva han mener er godt nok. Han fortjener nå at du virkelig gjør noe for å komme sykdommen din til livs. Dette er en sykdom som du kan gjøre mye for å temme, og det er ingenting som tilsier at du ikke vil være en stabil god mor fremover dersom du gjør noe med dette. Det er viktig for datteren din at du er stabil, og at hun vet sånn nogenlunde hvordan mamma er (ikke dager med kos og glede, så dager med gråt og tristhet, noen ganger blir hun tatt hånd om andre dager får hun ikke trøst). Ikke somle mer nå, på mandag bør du få igang et eller annet! Masse lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil bare gi deg en stor klem.

Stå på, og hør på rådene fra de andre her.

Når det er som mørkest, er det virkelig svart, men etterhvert vil nok de lyse, trivelige dagene bli flere og flere.

Inntil da, trenger dere kanskje litt støtte på veien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest sol etter regn.. *klem*

Hei!

Først av alt vil jeg si at jeg vet hvordan du har det.. og at det er sterkt av deg å skrive her!! :)

Jeg er alenemor, og har i perioder slitt med depresjoner og humørsvingninger. Jeg har også sagt og gjort ting med mitt lille barn som jeg skammer meg dypt og inderlig over! Jeg var like gammel som deg da jeg fikk barn.

Jeg opplevde at min terskel for å søke hjelp var veldig høy (er stolt og hadde mye skamfølelse), jeg kom aldri så langt som å skrive det ned engang. Jeg søkte hjelp til slutt, og fikk et par års runder med antidepressiva som behandling. Samtidig lærte jeg meg å leve med mine opplevelser fra barndommen, gjennom hjelp fra psykolog.

Jeg tenkte som deg; at jeg ikke kunne la barnet mitt oppleve dette! Jeg tenkte også mange ganger når ting var på sitt værste/mørkeste at "hadde noen sett meg nå, hadde de hentet barnet på flekken!" Følte meg veldig uegnet og utilstrekkelig som mor. Så jeg kjenner følelsen.

Som sagt, jeg var alenemor, og det blir litt annerledes. Du har samboer, og det er en "trygghetsfaktor" for deg/barnet deres. Jeg har vært på flere kurs (jobber med barn) om "barn med psykisk syke foreldre". Der sier de at barn med psykisk syke ALENEforeldre er mer utsatt for å ta "skade av" foreldrenes sykdom (pga avvisning, humørsvingninger (ustabilt), uforutsigbarhet osv.).

Barn i familier der den ENE forelderen er frisk vil ha en stabil "buffer" som representerer tryggheten. Når barnevernet er inne i slike saker, velger de ofte å la barnet bo hos foreldrene, pga at den ene er frisk og stabil. Jeg tror nok det er vanskelig for barnet uansett, men at situasjonen er såpass ok når det er en stabil person inne i bildet (som følger opp barnet), at det er "tilfredsstillende".

Jeg har klokketro på barnevernet som institusjon. Jeg har jobbet med de i flere saker (gjennom jobben min), og vet at de strekker seg VELDIG langt for å beholde barnet i familien. De kan gi hjemmet hjelpetiltak i stedet; bla. ulike typer avlastning (hjelp i hjemmet, barnehageplass mm.) Så å gi fra deg datteren din er nok litt drastisk. Tror ikke nødvendigvis det er første skritt. Jeg tror at den beste løsningen for dere alle, er at barnet får bo hjemme, og at dere får den hjelpen og støtten dere trenger. Da må du også få den hjelpen DU trenger, via helsevesenet. Det blir intenst og tøft, men det er VERDT DET ETTERPÅ!!!!!

Kjærligheten til datteren din skinner igjennom hele innlegget ditt, jeg er ikke i tvil om at du elsker henne over alt på jord og at du vil hennes beste. Det beste du kan gjøre for henne er å bli frisk!! Hun er liten nå, men etterhvert som hun blir større skjønner hun mer og mer. Gjør det for henne, søk hjelp!

Fra bunnen kan det bare gå en vei; OPPOVER!! Det kan bare bli bedre. :) Du har ingenting å tape, derimot mye å miste.

At du innrømmer hvordan du har det er første viktige skritt på veien til å gjøre noe med situasjonen! Neste (og snarest mulige) skritt er å kontakte fastlegen og psykolog, som de andre skriver under her, og legge frem saken. Ikke bruk mannen din som hobbypsykolog, det sliter mer enn det gagner han. Psykiske problemer er for komplisert til at vi privatpersoner kan klare å hjelpe uten å bli "dradd ned" selv. La en profesjonell ta seg av dette, så kan mannen din bare være mannen din og støtte deg. Han kan jo bli med på enkelte samtaler (eller ta samtaler med psykologen alene) for å få hjelp til å fortsette underveis.

Jeg syns forresten forslaget med å printe ut det du har skrevet og sende/gi det til legen er en glimrende ide!!

Snakk med mannen din, og få han til å bli med deg og søke hjelp. Har dere et sterkt forhold, vil dere holde sammen som familie og komme styrket ut av dette.

Jeg ønsker dere lykke til, og deg spesielt!! Sender deg masse varme tanker - og et dytt i ryggen i retning fastlegen.. ;)

husk, det er alltid

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Først av alt vil jeg si at jeg vet hvordan du har det.. og at det er sterkt av deg å skrive her!! :)

Jeg er alenemor, og har i perioder slitt med depresjoner og humørsvingninger. Jeg har også sagt og gjort ting med mitt lille barn som jeg skammer meg dypt og inderlig over! Jeg var like gammel som deg da jeg fikk barn.

Jeg opplevde at min terskel for å søke hjelp var veldig høy (er stolt og hadde mye skamfølelse), jeg kom aldri så langt som å skrive det ned engang. Jeg søkte hjelp til slutt, og fikk et par års runder med antidepressiva som behandling. Samtidig lærte jeg meg å leve med mine opplevelser fra barndommen, gjennom hjelp fra psykolog.

Jeg tenkte som deg; at jeg ikke kunne la barnet mitt oppleve dette! Jeg tenkte også mange ganger når ting var på sitt værste/mørkeste at "hadde noen sett meg nå, hadde de hentet barnet på flekken!" Følte meg veldig uegnet og utilstrekkelig som mor. Så jeg kjenner følelsen.

Som sagt, jeg var alenemor, og det blir litt annerledes. Du har samboer, og det er en "trygghetsfaktor" for deg/barnet deres. Jeg har vært på flere kurs (jobber med barn) om "barn med psykisk syke foreldre". Der sier de at barn med psykisk syke ALENEforeldre er mer utsatt for å ta "skade av" foreldrenes sykdom (pga avvisning, humørsvingninger (ustabilt), uforutsigbarhet osv.).

Barn i familier der den ENE forelderen er frisk vil ha en stabil "buffer" som representerer tryggheten. Når barnevernet er inne i slike saker, velger de ofte å la barnet bo hos foreldrene, pga at den ene er frisk og stabil. Jeg tror nok det er vanskelig for barnet uansett, men at situasjonen er såpass ok når det er en stabil person inne i bildet (som følger opp barnet), at det er "tilfredsstillende".

Jeg har klokketro på barnevernet som institusjon. Jeg har jobbet med de i flere saker (gjennom jobben min), og vet at de strekker seg VELDIG langt for å beholde barnet i familien. De kan gi hjemmet hjelpetiltak i stedet; bla. ulike typer avlastning (hjelp i hjemmet, barnehageplass mm.) Så å gi fra deg datteren din er nok litt drastisk. Tror ikke nødvendigvis det er første skritt. Jeg tror at den beste løsningen for dere alle, er at barnet får bo hjemme, og at dere får den hjelpen og støtten dere trenger. Da må du også få den hjelpen DU trenger, via helsevesenet. Det blir intenst og tøft, men det er VERDT DET ETTERPÅ!!!!!

Kjærligheten til datteren din skinner igjennom hele innlegget ditt, jeg er ikke i tvil om at du elsker henne over alt på jord og at du vil hennes beste. Det beste du kan gjøre for henne er å bli frisk!! Hun er liten nå, men etterhvert som hun blir større skjønner hun mer og mer. Gjør det for henne, søk hjelp!

Fra bunnen kan det bare gå en vei; OPPOVER!! Det kan bare bli bedre. :) Du har ingenting å tape, derimot mye å miste.

At du innrømmer hvordan du har det er første viktige skritt på veien til å gjøre noe med situasjonen! Neste (og snarest mulige) skritt er å kontakte fastlegen og psykolog, som de andre skriver under her, og legge frem saken. Ikke bruk mannen din som hobbypsykolog, det sliter mer enn det gagner han. Psykiske problemer er for komplisert til at vi privatpersoner kan klare å hjelpe uten å bli "dradd ned" selv. La en profesjonell ta seg av dette, så kan mannen din bare være mannen din og støtte deg. Han kan jo bli med på enkelte samtaler (eller ta samtaler med psykologen alene) for å få hjelp til å fortsette underveis.

Jeg syns forresten forslaget med å printe ut det du har skrevet og sende/gi det til legen er en glimrende ide!!

Snakk med mannen din, og få han til å bli med deg og søke hjelp. Har dere et sterkt forhold, vil dere holde sammen som familie og komme styrket ut av dette.

Jeg ønsker dere lykke til, og deg spesielt!! Sender deg masse varme tanker - og et dytt i ryggen i retning fastlegen.. ;)

husk, det er alltid

Det var et flott innlegg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Først av alt vil jeg si at jeg vet hvordan du har det.. og at det er sterkt av deg å skrive her!! :)

Jeg er alenemor, og har i perioder slitt med depresjoner og humørsvingninger. Jeg har også sagt og gjort ting med mitt lille barn som jeg skammer meg dypt og inderlig over! Jeg var like gammel som deg da jeg fikk barn.

Jeg opplevde at min terskel for å søke hjelp var veldig høy (er stolt og hadde mye skamfølelse), jeg kom aldri så langt som å skrive det ned engang. Jeg søkte hjelp til slutt, og fikk et par års runder med antidepressiva som behandling. Samtidig lærte jeg meg å leve med mine opplevelser fra barndommen, gjennom hjelp fra psykolog.

Jeg tenkte som deg; at jeg ikke kunne la barnet mitt oppleve dette! Jeg tenkte også mange ganger når ting var på sitt værste/mørkeste at "hadde noen sett meg nå, hadde de hentet barnet på flekken!" Følte meg veldig uegnet og utilstrekkelig som mor. Så jeg kjenner følelsen.

Som sagt, jeg var alenemor, og det blir litt annerledes. Du har samboer, og det er en "trygghetsfaktor" for deg/barnet deres. Jeg har vært på flere kurs (jobber med barn) om "barn med psykisk syke foreldre". Der sier de at barn med psykisk syke ALENEforeldre er mer utsatt for å ta "skade av" foreldrenes sykdom (pga avvisning, humørsvingninger (ustabilt), uforutsigbarhet osv.).

Barn i familier der den ENE forelderen er frisk vil ha en stabil "buffer" som representerer tryggheten. Når barnevernet er inne i slike saker, velger de ofte å la barnet bo hos foreldrene, pga at den ene er frisk og stabil. Jeg tror nok det er vanskelig for barnet uansett, men at situasjonen er såpass ok når det er en stabil person inne i bildet (som følger opp barnet), at det er "tilfredsstillende".

Jeg har klokketro på barnevernet som institusjon. Jeg har jobbet med de i flere saker (gjennom jobben min), og vet at de strekker seg VELDIG langt for å beholde barnet i familien. De kan gi hjemmet hjelpetiltak i stedet; bla. ulike typer avlastning (hjelp i hjemmet, barnehageplass mm.) Så å gi fra deg datteren din er nok litt drastisk. Tror ikke nødvendigvis det er første skritt. Jeg tror at den beste løsningen for dere alle, er at barnet får bo hjemme, og at dere får den hjelpen og støtten dere trenger. Da må du også få den hjelpen DU trenger, via helsevesenet. Det blir intenst og tøft, men det er VERDT DET ETTERPÅ!!!!!

Kjærligheten til datteren din skinner igjennom hele innlegget ditt, jeg er ikke i tvil om at du elsker henne over alt på jord og at du vil hennes beste. Det beste du kan gjøre for henne er å bli frisk!! Hun er liten nå, men etterhvert som hun blir større skjønner hun mer og mer. Gjør det for henne, søk hjelp!

Fra bunnen kan det bare gå en vei; OPPOVER!! Det kan bare bli bedre. :) Du har ingenting å tape, derimot mye å miste.

At du innrømmer hvordan du har det er første viktige skritt på veien til å gjøre noe med situasjonen! Neste (og snarest mulige) skritt er å kontakte fastlegen og psykolog, som de andre skriver under her, og legge frem saken. Ikke bruk mannen din som hobbypsykolog, det sliter mer enn det gagner han. Psykiske problemer er for komplisert til at vi privatpersoner kan klare å hjelpe uten å bli "dradd ned" selv. La en profesjonell ta seg av dette, så kan mannen din bare være mannen din og støtte deg. Han kan jo bli med på enkelte samtaler (eller ta samtaler med psykologen alene) for å få hjelp til å fortsette underveis.

Jeg syns forresten forslaget med å printe ut det du har skrevet og sende/gi det til legen er en glimrende ide!!

Snakk med mannen din, og få han til å bli med deg og søke hjelp. Har dere et sterkt forhold, vil dere holde sammen som familie og komme styrket ut av dette.

Jeg ønsker dere lykke til, og deg spesielt!! Sender deg masse varme tanker - og et dytt i ryggen i retning fastlegen.. ;)

husk, det er alltid

et sterkt og flott svar!!! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Først av alt vil jeg si at jeg vet hvordan du har det.. og at det er sterkt av deg å skrive her!! :)

Jeg er alenemor, og har i perioder slitt med depresjoner og humørsvingninger. Jeg har også sagt og gjort ting med mitt lille barn som jeg skammer meg dypt og inderlig over! Jeg var like gammel som deg da jeg fikk barn.

Jeg opplevde at min terskel for å søke hjelp var veldig høy (er stolt og hadde mye skamfølelse), jeg kom aldri så langt som å skrive det ned engang. Jeg søkte hjelp til slutt, og fikk et par års runder med antidepressiva som behandling. Samtidig lærte jeg meg å leve med mine opplevelser fra barndommen, gjennom hjelp fra psykolog.

Jeg tenkte som deg; at jeg ikke kunne la barnet mitt oppleve dette! Jeg tenkte også mange ganger når ting var på sitt værste/mørkeste at "hadde noen sett meg nå, hadde de hentet barnet på flekken!" Følte meg veldig uegnet og utilstrekkelig som mor. Så jeg kjenner følelsen.

Som sagt, jeg var alenemor, og det blir litt annerledes. Du har samboer, og det er en "trygghetsfaktor" for deg/barnet deres. Jeg har vært på flere kurs (jobber med barn) om "barn med psykisk syke foreldre". Der sier de at barn med psykisk syke ALENEforeldre er mer utsatt for å ta "skade av" foreldrenes sykdom (pga avvisning, humørsvingninger (ustabilt), uforutsigbarhet osv.).

Barn i familier der den ENE forelderen er frisk vil ha en stabil "buffer" som representerer tryggheten. Når barnevernet er inne i slike saker, velger de ofte å la barnet bo hos foreldrene, pga at den ene er frisk og stabil. Jeg tror nok det er vanskelig for barnet uansett, men at situasjonen er såpass ok når det er en stabil person inne i bildet (som følger opp barnet), at det er "tilfredsstillende".

Jeg har klokketro på barnevernet som institusjon. Jeg har jobbet med de i flere saker (gjennom jobben min), og vet at de strekker seg VELDIG langt for å beholde barnet i familien. De kan gi hjemmet hjelpetiltak i stedet; bla. ulike typer avlastning (hjelp i hjemmet, barnehageplass mm.) Så å gi fra deg datteren din er nok litt drastisk. Tror ikke nødvendigvis det er første skritt. Jeg tror at den beste løsningen for dere alle, er at barnet får bo hjemme, og at dere får den hjelpen og støtten dere trenger. Da må du også få den hjelpen DU trenger, via helsevesenet. Det blir intenst og tøft, men det er VERDT DET ETTERPÅ!!!!!

Kjærligheten til datteren din skinner igjennom hele innlegget ditt, jeg er ikke i tvil om at du elsker henne over alt på jord og at du vil hennes beste. Det beste du kan gjøre for henne er å bli frisk!! Hun er liten nå, men etterhvert som hun blir større skjønner hun mer og mer. Gjør det for henne, søk hjelp!

Fra bunnen kan det bare gå en vei; OPPOVER!! Det kan bare bli bedre. :) Du har ingenting å tape, derimot mye å miste.

At du innrømmer hvordan du har det er første viktige skritt på veien til å gjøre noe med situasjonen! Neste (og snarest mulige) skritt er å kontakte fastlegen og psykolog, som de andre skriver under her, og legge frem saken. Ikke bruk mannen din som hobbypsykolog, det sliter mer enn det gagner han. Psykiske problemer er for komplisert til at vi privatpersoner kan klare å hjelpe uten å bli "dradd ned" selv. La en profesjonell ta seg av dette, så kan mannen din bare være mannen din og støtte deg. Han kan jo bli med på enkelte samtaler (eller ta samtaler med psykologen alene) for å få hjelp til å fortsette underveis.

Jeg syns forresten forslaget med å printe ut det du har skrevet og sende/gi det til legen er en glimrende ide!!

Snakk med mannen din, og få han til å bli med deg og søke hjelp. Har dere et sterkt forhold, vil dere holde sammen som familie og komme styrket ut av dette.

Jeg ønsker dere lykke til, og deg spesielt!! Sender deg masse varme tanker - og et dytt i ryggen i retning fastlegen.. ;)

husk, det er alltid

Et flott svar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Først av alt vil jeg si at jeg vet hvordan du har det.. og at det er sterkt av deg å skrive her!! :)

Jeg er alenemor, og har i perioder slitt med depresjoner og humørsvingninger. Jeg har også sagt og gjort ting med mitt lille barn som jeg skammer meg dypt og inderlig over! Jeg var like gammel som deg da jeg fikk barn.

Jeg opplevde at min terskel for å søke hjelp var veldig høy (er stolt og hadde mye skamfølelse), jeg kom aldri så langt som å skrive det ned engang. Jeg søkte hjelp til slutt, og fikk et par års runder med antidepressiva som behandling. Samtidig lærte jeg meg å leve med mine opplevelser fra barndommen, gjennom hjelp fra psykolog.

Jeg tenkte som deg; at jeg ikke kunne la barnet mitt oppleve dette! Jeg tenkte også mange ganger når ting var på sitt værste/mørkeste at "hadde noen sett meg nå, hadde de hentet barnet på flekken!" Følte meg veldig uegnet og utilstrekkelig som mor. Så jeg kjenner følelsen.

Som sagt, jeg var alenemor, og det blir litt annerledes. Du har samboer, og det er en "trygghetsfaktor" for deg/barnet deres. Jeg har vært på flere kurs (jobber med barn) om "barn med psykisk syke foreldre". Der sier de at barn med psykisk syke ALENEforeldre er mer utsatt for å ta "skade av" foreldrenes sykdom (pga avvisning, humørsvingninger (ustabilt), uforutsigbarhet osv.).

Barn i familier der den ENE forelderen er frisk vil ha en stabil "buffer" som representerer tryggheten. Når barnevernet er inne i slike saker, velger de ofte å la barnet bo hos foreldrene, pga at den ene er frisk og stabil. Jeg tror nok det er vanskelig for barnet uansett, men at situasjonen er såpass ok når det er en stabil person inne i bildet (som følger opp barnet), at det er "tilfredsstillende".

Jeg har klokketro på barnevernet som institusjon. Jeg har jobbet med de i flere saker (gjennom jobben min), og vet at de strekker seg VELDIG langt for å beholde barnet i familien. De kan gi hjemmet hjelpetiltak i stedet; bla. ulike typer avlastning (hjelp i hjemmet, barnehageplass mm.) Så å gi fra deg datteren din er nok litt drastisk. Tror ikke nødvendigvis det er første skritt. Jeg tror at den beste løsningen for dere alle, er at barnet får bo hjemme, og at dere får den hjelpen og støtten dere trenger. Da må du også få den hjelpen DU trenger, via helsevesenet. Det blir intenst og tøft, men det er VERDT DET ETTERPÅ!!!!!

Kjærligheten til datteren din skinner igjennom hele innlegget ditt, jeg er ikke i tvil om at du elsker henne over alt på jord og at du vil hennes beste. Det beste du kan gjøre for henne er å bli frisk!! Hun er liten nå, men etterhvert som hun blir større skjønner hun mer og mer. Gjør det for henne, søk hjelp!

Fra bunnen kan det bare gå en vei; OPPOVER!! Det kan bare bli bedre. :) Du har ingenting å tape, derimot mye å miste.

At du innrømmer hvordan du har det er første viktige skritt på veien til å gjøre noe med situasjonen! Neste (og snarest mulige) skritt er å kontakte fastlegen og psykolog, som de andre skriver under her, og legge frem saken. Ikke bruk mannen din som hobbypsykolog, det sliter mer enn det gagner han. Psykiske problemer er for komplisert til at vi privatpersoner kan klare å hjelpe uten å bli "dradd ned" selv. La en profesjonell ta seg av dette, så kan mannen din bare være mannen din og støtte deg. Han kan jo bli med på enkelte samtaler (eller ta samtaler med psykologen alene) for å få hjelp til å fortsette underveis.

Jeg syns forresten forslaget med å printe ut det du har skrevet og sende/gi det til legen er en glimrende ide!!

Snakk med mannen din, og få han til å bli med deg og søke hjelp. Har dere et sterkt forhold, vil dere holde sammen som familie og komme styrket ut av dette.

Jeg ønsker dere lykke til, og deg spesielt!! Sender deg masse varme tanker - og et dytt i ryggen i retning fastlegen.. ;)

husk, det er alltid

Dette var et flott innlegg med gode og konkrete råd!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest mamma til ei jente på snart 2 år

Tusen takk for gode råd alle sammen! Fikk tårer i øynene..dere forstod mer enn jeg trodde. Tusen takk!

Jeg høres vel helt gal ut.. synes det er rart å lese det jeg har skrevet.. Huff..

Men jeg skal følge rådene deres..dra til lege på mandag og ordne meg psykolog. Gikk til en før, men så sluttet han, så jeg sluttet også..

spesielt takk til deg "sol etter regn". Godt å høre andres historier og at det er noen som har vært der selv.

kjente meg så igjen i det du skrev. Så takk for at du åpnet deg og fortalte meg det.

stor klem til dere alle! takk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...