Panikk!!!

[mysterygirl]

HJELP!!! Jeg har lenge bedt om å få time hos min ernæringsfysiolog for å få hjelp m den hersens maten. Nå har jeg fått time om bare noen dager...! Og må jo på vekta der, d vet jeg jo... Hater d!!!

H#n skriver ned hva jeg veier, kjører statistikk på d i forhold t de siste årene osv. Vil jo ha hjelp, men har panikk for å gå på vekta foran andre!

Huff, nå må jeg la være å spise de neste dagene... Hvordan miste noen kg på veldig få dager??? Hjernen min er utkobla akkurat nå som dere sikkert skjønner. Ser jo at d jeg skriver er helt teit. Men har en spiseforstyrrelse noen gang vært logisk? Ikke så vidt meg bekjent ihvertfall...

Kan noen hjelpe meg litt her? Er d f.eks noen der ute som har hatt d sånn men nå er "frisk"?

Takknemlig for svar...

[jubalong70]

Jeg har ingen råd, men vil berømme deg som tar ansvar og kontakter ernæringsfysiolog.

Lykke til!!!

[Brittany1365380694]

Hei,

Så modig du er!!

Jeg har lyst til å gå til en ernæringsfysiolog jeg også. Men jeg har ikke turt å prate med legen min om det enda.

Forstår deg veldig godt med det med vekten. Jeg er livredd for det jeg også..

Jeg vet jo godt at jeg ikke veier for mye, og at jo mer jeg går ned, jo verre blir det. Men følelsene tar over for fornuften, og jeg får panikk!

Har ikke så mange råd, jeg ville bare si at jeg føler det samme.

Lykke til!

klem

[ShitDiddelyDo]

"Huff, nå må jeg la være å spise de neste dagene..."

Det har du i hvert fall ikke fra ernæringsfysiologen.

Hvorfor går du til en ernæringsfysiolog dersom du ikke hører på ham?

[Gjest min signatur i dag]

Hei,

Så modig du er!!

Jeg har lyst til å gå til en ernæringsfysiolog jeg også. Men jeg har ikke turt å prate med legen min om det enda.

Forstår deg veldig godt med det med vekten. Jeg er livredd for det jeg også..

Jeg vet jo godt at jeg ikke veier for mye, og at jo mer jeg går ned, jo verre blir det. Men følelsene tar over for fornuften, og jeg får panikk!

Har ikke så mange råd, jeg ville bare si at jeg føler det samme.

Lykke til!

klem

"Men jeg har ikke turt å prate med legen min om det enda."

"Forstår deg veldig godt med det med vekten. Jeg er livredd for det jeg også"

Hva er verst? Å gå så mye ned i vekt og riskiere å dø eller bli syk for alltid og ødelegge følelsene dine også, eller å gå til legen? Spiseforstyrrelser er veldig utbredt. Du er ikke den første som henvender seg til ham med det samme.

Go for it u girl!

Lykke til.

[mysterygirl]

Hei,

Så modig du er!!

Jeg har lyst til å gå til en ernæringsfysiolog jeg også. Men jeg har ikke turt å prate med legen min om det enda.

Forstår deg veldig godt med det med vekten. Jeg er livredd for det jeg også..

Jeg vet jo godt at jeg ikke veier for mye, og at jo mer jeg går ned, jo verre blir det. Men følelsene tar over for fornuften, og jeg får panikk!

Har ikke så mange råd, jeg ville bare si at jeg føler det samme.

Lykke til!

klem

Det er ikke "skumlere" å gå til ernæringsfysiolog enn lege/psykolog med spiseforstyrrelser, det er bare det at jeg må på den vekta...!

Det tok tid før jeg oppsøkte ernæringsfysiologen første gang, men h#n er veldig dyktig. Jeg anbefaler alle med spiseforstyrrelse det samme. Etter en tid "glemmer" vi jo hva som er normalt å spise! Etter en salat i går hadde jeg skikkelig dårlig samvittighet, selv om det var det eneste jeg spiste i går...

Og ja - enig i at følelsene tar over for fornuften. Jeg VET jo at å sulte meg eller overspise ikke er lurt, men sf sier meg noe annet...

[mysterygirl]

"Huff, nå må jeg la være å spise de neste dagene..."

Det har du i hvert fall ikke fra ernæringsfysiologen.

Hvorfor går du til en ernæringsfysiolog dersom du ikke hører på ham?

Faller ikke det spørsmålet på sin egen urimelighet dersom du har LITT kunnskap om sf? Jeg VIL følge rådene og prøver virkelig, men ikke alltid lett. Tenk deg om før du svarer, ingen hadde vel hatt sf om man kunne velge..?

[ShitDiddelyDo]

Faller ikke det spørsmålet på sin egen urimelighet dersom du har LITT kunnskap om sf? Jeg VIL følge rådene og prøver virkelig, men ikke alltid lett. Tenk deg om før du svarer, ingen hadde vel hatt sf om man kunne velge..?

Nei, men det blir for dumt å unnskylde seg med en sykdom. Du VET hva du skal gjøre. Likevel gjør du noe annet.

Du er til og med så klar at du VET det du vurderer å gjøre er feil.

Du har faktisk fri vilje, uansett sykdom.

[Gjest hilsen en som sliter på 7. året]

Nei, men det blir for dumt å unnskylde seg med en sykdom. Du VET hva du skal gjøre. Likevel gjør du noe annet.

Du er til og med så klar at du VET det du vurderer å gjøre er feil.

Du har faktisk fri vilje, uansett sykdom.

kan du si det til meg også? (seriøst)

[ShitDiddelyDo]

kan du si det til meg også? (seriøst)

Jupp. Hør på ernæringsfyren.

[Gjest hilsen en som har slitt på 7. året]

Jupp. Hør på ernæringsfyren.

jeg fann fort ut at hun ikke dugde til noe, som ikke engang tok hensyn til kroppstype og aktivitetsnivå (kun høyde og vekt, hvor uvitende kan man være?) du ville vært en bedre ernæringsfysiolog for meg enn den utdannelde damen.

iallefall, si til meg at jeg trenger å bruke viljen eller hva det var du sa.... jeg har prøvd i 7 år, men har vilje til å prøve litt til. Så, gjenta gjerne det du sa til mysterigirl (fortsatt helt seriøst)

[Gjest hilsen en som har slitt på 7. året]

Jupp. Hør på ernæringsfyren.

jeg ber deg fordi det kun er meg selv som har sparket meg i baken i alle disse år, ingen andre.... Så, gi meg gjerne noen sannhetens ord

[ShitDiddelyDo]

jeg ber deg fordi det kun er meg selv som har sparket meg i baken i alle disse år, ingen andre.... Så, gi meg gjerne noen sannhetens ord

Den eneste som virkelig kan sparke seg selv i baken må vel være nettopp en selv.

Nå er det naturligvis umulig for meg å gi noen gode råd uten å vite noe om deg. For alt jeg vet veier du 29 kilo og er virkelig ute å kjøre. Da holder det nok ikke bare med gode råd.

Men la oss håpe du ikke er der.

Du vil se bra ut, ikke sant? Det er vel det underliggende for flertallet. Ens eget utseende, fokus på det.

Hvis du setter deg ned og lærer litt om egen kropp, finner ut hvordan du skal spise for å få den kroppen du vil ha, hører på de som vet hva de snakker om - og i dag er det relativt mange av dem som synser i avisa nærmest daglig, burde det være ganske enkelt å unngå feilene som skaper problemer.

Altså feil som ikke å spise på flere dager, kaste opp den dyrbare maten du har spist og som kan gi deg den kroppen du vil ha, en kropp du aldri vil få dersom du ikke spiser, sender kroppen på fettinnsamlingsjakt og ender opp med å lagre alt som finnes av fett i stedet for å brenne det, miste muskler og med det gå ned noen kilo, men muskler brenner fett, og fettprosenten vil gå opp selv om vekta går ned.

Altså det siste du vil.

Hvis en setter seg ned og lærer det essensielle, burde ingen gjøre noe så til de grader dumt som ikke å spise og med det oppnå nøyaktig det motsatte av det en vil.

Jeg forstår at det er mye psykisk ute og rusler på seg, og etter hvert fysiske problemer som oppstår etter mange år med livsfarlig spisevaner, men vet man litt om egen kropp vil en aldri sulte seg i utgangspunktet. Det er ikke engang en snarvei, men en dødvei.

Og det vet du. De fleste vet det i dag. Det skal godt gjøres ikke å ha fått det prentet inn.

Siden du vet det må du overbevise deg selv om å gjøre det riktige, og ikke henfalle til en livsfarlig diett som ikke bidrar til annet enn det motsatte av det du ønsker.

Vel, lykke til!

[Patsi]

Den eneste som virkelig kan sparke seg selv i baken må vel være nettopp en selv.

Nå er det naturligvis umulig for meg å gi noen gode råd uten å vite noe om deg. For alt jeg vet veier du 29 kilo og er virkelig ute å kjøre. Da holder det nok ikke bare med gode råd.

Men la oss håpe du ikke er der.

Du vil se bra ut, ikke sant? Det er vel det underliggende for flertallet. Ens eget utseende, fokus på det.

Hvis du setter deg ned og lærer litt om egen kropp, finner ut hvordan du skal spise for å få den kroppen du vil ha, hører på de som vet hva de snakker om - og i dag er det relativt mange av dem som synser i avisa nærmest daglig, burde det være ganske enkelt å unngå feilene som skaper problemer.

Altså feil som ikke å spise på flere dager, kaste opp den dyrbare maten du har spist og som kan gi deg den kroppen du vil ha, en kropp du aldri vil få dersom du ikke spiser, sender kroppen på fettinnsamlingsjakt og ender opp med å lagre alt som finnes av fett i stedet for å brenne det, miste muskler og med det gå ned noen kilo, men muskler brenner fett, og fettprosenten vil gå opp selv om vekta går ned.

Altså det siste du vil.

Hvis en setter seg ned og lærer det essensielle, burde ingen gjøre noe så til de grader dumt som ikke å spise og med det oppnå nøyaktig det motsatte av det en vil.

Jeg forstår at det er mye psykisk ute og rusler på seg, og etter hvert fysiske problemer som oppstår etter mange år med livsfarlig spisevaner, men vet man litt om egen kropp vil en aldri sulte seg i utgangspunktet. Det er ikke engang en snarvei, men en dødvei.

Og det vet du. De fleste vet det i dag. Det skal godt gjøres ikke å ha fått det prentet inn.

Siden du vet det må du overbevise deg selv om å gjøre det riktige, og ikke henfalle til en livsfarlig diett som ikke bidrar til annet enn det motsatte av det du ønsker.

Vel, lykke til!

Godt skrevet!

[Speak]

Du skal IKKE gjøre noe spesielt de neste dagene. Det er jo viktig at denne personen får seg deg "som du er".

Lev videre som vanlig:-) Heldigvis fikk du få dager å grue deg på da:-)

[want2bestrong]

Jeg har ingen råd, men vil berømme deg som tar ansvar og kontakter ernæringsfysiolog.

Lykke til!!!

Spiseforstyrrelser er vanskelig for folk å forstå hvis de ikke har vært veldig tett innpå det (hatt venner/famile/eller hatt det selv) Spesielt gutter. De har det litt enklere enn oss jenter når det gjelder utseende f.eks. Se på barbiedukkene eller modellene i butikkene, størrelsene på jenteklærne. Ja de ja, jeg så på størrelsene i H&M bladet her om dagen da det kom, på målingen bakerst. Der så jeg på livet til en liten dame (str.34) og på barnestørrelsene. Jeg skulle se om jeg fant noe "interessant" og det gjorde jeg. Jeg skulle se om jeg fant liten dame på tabellen i barnestørrelser på vidden rundt livet. Og det gjorde jeg. Først så jeg på 16 år, nei for stort. 14 år, nei for stort, 12 år, nei for stort!! Først da jeg kom ned i 11 år fikk jeg det nogelunde til å stemme! Det sier jo litt!

En annen ting er jo det at de fleste jenter tar ting til seg oftere enn gutter gjør, negative ting.

Vi er jo svakere enn gutter, og blir oftere overgrept og misbrukt. Er ikke rart at andre ting tar over fornuften.

Jeg har f.eks. druknet i mine negative opplevelser. Hatt for mange av dem. Er ofte trist og sinna. Hukser svært lite positivt i livet. Livet er hardt!