Ekspertsvar Utbrent? student

[Gjest ola student]

Jeg er student, slutten av 20 årene og har bak meg en lang utdannelse i et profesjonsstudium som avsluttes snart.

For fire år siden merket jeg at jeg ble utrolig sliten og hadde stort behov for å sove mye.. ofte opp mot 12 timer. Tidligere har det holdt med 5-7 timer. Dette skjedde på høsten opp mot en eksamen som jeg virkelig følte presset på. I tillegg til det økte behovet for søvn så lukket jeg meg veldig mye inne for meg selv, gikk opp i vekt og var i dårlig humør. Dette varte i et par mnd før det gikk over av seg selv.

Deretter fikk jeg en periode hvor alt fungerte bra både på skole og privat. Dette varte frem til i fjor høst hvor jeg igjen begynte å slite med de samme problemene som tidligere, dog ikke så kraftige. Dette pågår fremdeles og jeg føler at det blir kraftigere med tiden. Jeg har enkelte dager hvor jeg holder sengen hele døgnet og blir kvalm og svett av å tenke på hvordan jeg ødelegger for meg selv på slutten av studiet. Jeg har hatt ujevn hjerterytme, svimmelhet,svettetokter på nettene, økt inntak av alkohol i helgene hvilket medfører skiftende humør i påvirket tilstand. Det som har vært en gjenganger siden den første perioden er at jeg sliter utrolig med å sove, det kan gå 50 timer mellom hver gang jeg sover.

Jeg gikk til legen for ett år siden og forklarte søvnproblemet mitt, jeg sa også at jeg hadde vært tidligere deprimert. Jeg fikk en resept på noe beroligende, desverre husker jeg ikke hva det var, men jeg sjekket bivirkningene og bestemte meg for ikke å ta ut resepten på grunn av disse.

Jeg har en utrolig evne til å tenke negativt om alt, noe jeg mener ikke er unaturlig siden dette har ødelagt så mye for meg både privat og hva jeg vil tro jeg kunne oppnådd ellers i studiene. De jeg snakker med synes jeg har gjort det veldig bra. Det gjør meg enda mer deprimert.

Et halvår før min første dårlige periode tok jeg et kraftig oppgjør med en del av mine kammerater, de bodde på samme studiested og var barndomskammerater. Det var virkelig tøft men jeg trodde jeg var ferdig med det, men tar meg selv stadig i å tenke tilbake på det.

I sommer hadde jeg en episode hvor jeg ble slått til av en gjeng uten forvarsel. Jeg fikk senere vite av politiet at de hadde en lang cv med kriminelle handlinger.I går var jeg på joggetur og synes helt tydelig at jeg så den ene i den gjengen. Jeg fikk det for meg at det kunne være han fulgte etter og jeg vil selv tro jeg fikk et lite panikkanfall som resulterte i flere sjokklignende bevegelser hvor jeg trodde han dukket opp langs veien.Kan dette ha sammenheng i min situasjon ellers? .

Jeg er enebarn og har gjennom hele oppveksten kjent et sterkt press på hva det kreves at jeg skal oppnå, men hvem føler ikke et visst press?

Jeg har tatt dette opp med to av mine nærmeste kammerater, men de bor ikke der jeg gjør så derfor er det ikke så praktisk, jeg er også lei av å ta det opp med de, slikt er utrolig krevende å høre på i lengden, derfor har jeg sluttet med dette..

Jeg har legetime om et par dager og vil gjøre et nytt forsøk på å ta det opp, men jeg er redd for å være helt ærlig siden jeg er urolig for hvordan det kan påvirke min fremtidige karriere.. vil tro at det høres litt rart ut, men slik er det..

Vet ikke helt hva jeg vil ha svar på her, men kanskje få noen råd som jeg kan bruke. Har prøvd det meste for å komme ut av denne onde sirkelen som å spise sunt, trene jevnlig og være sosial. Men det holdes i et par dager så er jeg tilbake i vanlig rutine.

Nå synes jeg at dette har ødelagt så mye at jeg er avhengig av en bedring, noe jeg har et håp om at den legetimen kan være en start på..

Mvh.

jusstud

[Jeg er en annen]

Dette høres ut som tilbakevendende depresjoner. Høres også ut som de tiltakene du har forsøkt selv, som å spise sunt, trene og være sosial, i seg selv ikke alltid er nok. Behandling mot depresjon er samtalebehandling hos psykolog eller psykiater og/eller medikamenter (som regel antidepressiva av typen SSRI). Ikke usannsynlig at søvnproblemene skyldes depresjonen, så hvis denne letter kan også disse avta. Med riktig behandling kan som regel depresjoner motvirkes ganske godt.

[Gjest grå katt i natten]

Hei.

Vet ikke hva som kan "feile" deg, men jeg kjenner meg igjen i mye av det. Vil bare si at jeg virkelig skjønner det med ærlighet mht. karrieren. Nå har det toget dessverre gått for min del. Og det skal bli spennende å se hvor lojale mine nåværende medstudenter er en eventuell arbeidssituasjon...

Jusstudenter topper statestikken ang. psykiske problemer ifølge tabloidene. Kanskje ikke så rart. Det skal godt gjøres å holde ut j#*%a karakterpresset i 6

Tøft av Fabian Stang å gå ut med sin angst, men han sier jo selv at han angrer litt og at det antagelig bli brukt mot ham.

Et toegget sverd det der. Jeg vil uansett råde deg til å ta dette på alvor. Journalen din havner ikke på Cv-en vet du. Det hjelper ikke at det "går over av seg selv", når det kommer tilbake igjen. Kjenner folk som har karret seg gjennom studiet, men blitt sykemeldt få mnd inn i "karrieren".

Lykke til!

mvh. også jusstud.

[Gjest ola student]

Hei.

Vet ikke hva som kan "feile" deg, men jeg kjenner meg igjen i mye av det. Vil bare si at jeg virkelig skjønner det med ærlighet mht. karrieren. Nå har det toget dessverre gått for min del. Og det skal bli spennende å se hvor lojale mine nåværende medstudenter er en eventuell arbeidssituasjon...

Jusstudenter topper statestikken ang. psykiske problemer ifølge tabloidene. Kanskje ikke så rart. Det skal godt gjøres å holde ut j#*%a karakterpresset i 6

Tøft av Fabian Stang å gå ut med sin angst, men han sier jo selv at han angrer litt og at det antagelig bli brukt mot ham.

Et toegget sverd det der. Jeg vil uansett råde deg til å ta dette på alvor. Journalen din havner ikke på Cv-en vet du. Det hjelper ikke at det "går over av seg selv", når det kommer tilbake igjen. Kjenner folk som har karret seg gjennom studiet, men blitt sykemeldt få mnd inn i "karrieren".

Lykke til!

mvh. også jusstud.

Hei, takker for svar.

Siste døgnet har jeg virkelig prøvd det jeg kan. I går kveld var jeg på joggetur og la meg tidlig, sovnet likevel sent og våknet etter 1.5 time av et mareritt. Fikk deretter ikke sove og satte meg som mål å klare litt studier i dag, ingen mulighet, jeg sovnet til igjen og sov til 18. Dro deretter og møtte en tidligere barndomsvenn av meg som var på besøk i byen. Resultatet er at det blir bare tomprat og etterpå får jeg en tomhetsfølelse og jeg sier til meg selv: sikkert veldig interessant å sitte og høre på det lille en personlighet som meg sier.

På vei hjem sitter jeg og ser rundt meg, hvilke planer de andre har en fredagskveld. Sitter der og er utrolig selvmedlidende, noe jeg absolutt ikke vil være, men jeg er blitt det.

Innrømmer at jeg har problemer med å vente til legetimen jeg har onsdag neste uke, men hva skal jeg tillate meg selv å si når den tid kommer?.. hvor ærlig kommer jeg til å være denne gang..?

Blir kvalm av tanken av å tenke på meg selv, jeg hadde et slikt utrolig nettverk og muligheter, det ser jeg ikke lenger..

[Gjest caiza22]

Hei, takker for svar.

Siste døgnet har jeg virkelig prøvd det jeg kan. I går kveld var jeg på joggetur og la meg tidlig, sovnet likevel sent og våknet etter 1.5 time av et mareritt. Fikk deretter ikke sove og satte meg som mål å klare litt studier i dag, ingen mulighet, jeg sovnet til igjen og sov til 18. Dro deretter og møtte en tidligere barndomsvenn av meg som var på besøk i byen. Resultatet er at det blir bare tomprat og etterpå får jeg en tomhetsfølelse og jeg sier til meg selv: sikkert veldig interessant å sitte og høre på det lille en personlighet som meg sier.

På vei hjem sitter jeg og ser rundt meg, hvilke planer de andre har en fredagskveld. Sitter der og er utrolig selvmedlidende, noe jeg absolutt ikke vil være, men jeg er blitt det.

Innrømmer at jeg har problemer med å vente til legetimen jeg har onsdag neste uke, men hva skal jeg tillate meg selv å si når den tid kommer?.. hvor ærlig kommer jeg til å være denne gang..?

Blir kvalm av tanken av å tenke på meg selv, jeg hadde et slikt utrolig nettverk og muligheter, det ser jeg ikke lenger..

Jeg har lest innleggene dine og vil anbefale deg på det sterkeste å være 100% ærlig med legen. Be om henvisning til psykolog - så du kan bli utredet og finne ut av om det foreligger et behandlingsbehov eller ikke. Eller kanskje du blir satt på antidepressiva.

Hvis legen skulle vise seg å være av den lite forståelsesfulle typen, er det lett å miste motet. Men det er nettopp det du da ikke skal gjøre. Du må da ikke gi opp, men oppsøke en annen lege.

En annen mulighet er å bestille en utredningstime hos en privatpraktiserende psykolog. Hvis denne mener du har behov for behandling, så kan du fortsette hos ham/henne hvis du har råd - hvis ikke så kan du informere legen din om at en psykolog har uttalt at du bør ha behandling. Da må jo nesten legen henvise deg videre (til en offentlig psykolog, hvor du kun betaler en egenandel).

Du kan jo ikke gå rundt å ha det slik du har det nå.

Lykke til

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror du har en depresjon og at du er sliten.

Dette behandles med samtaleterapi og ofte med tillegg av antidepressive medisiner. Snakk med fastlegen din om dette.

[Gjest ola student]

Jeg tror du har en depresjon og at du er sliten.

Dette behandles med samtaleterapi og ofte med tillegg av antidepressive medisiner. Snakk med fastlegen din om dette.

Takker for gode svar..

Hadde en fin dag i dag og klarte å gjøre en del husarbeid. Oppdaget da noe som ser ut som sopp i gulvet på soverommet, kan dette ha noe å si på min psykiske situasjon?

[Gjest grå katt i natten]

Hei, takker for svar.

Siste døgnet har jeg virkelig prøvd det jeg kan. I går kveld var jeg på joggetur og la meg tidlig, sovnet likevel sent og våknet etter 1.5 time av et mareritt. Fikk deretter ikke sove og satte meg som mål å klare litt studier i dag, ingen mulighet, jeg sovnet til igjen og sov til 18. Dro deretter og møtte en tidligere barndomsvenn av meg som var på besøk i byen. Resultatet er at det blir bare tomprat og etterpå får jeg en tomhetsfølelse og jeg sier til meg selv: sikkert veldig interessant å sitte og høre på det lille en personlighet som meg sier.

På vei hjem sitter jeg og ser rundt meg, hvilke planer de andre har en fredagskveld. Sitter der og er utrolig selvmedlidende, noe jeg absolutt ikke vil være, men jeg er blitt det.

Innrømmer at jeg har problemer med å vente til legetimen jeg har onsdag neste uke, men hva skal jeg tillate meg selv å si når den tid kommer?.. hvor ærlig kommer jeg til å være denne gang..?

Blir kvalm av tanken av å tenke på meg selv, jeg hadde et slikt utrolig nettverk og muligheter, det ser jeg ikke lenger..

Hei

Hvis du skal ha noe håp om å få noe resultat av den legetimen må du i alle fall fortelle om det som hovedsakelig plager deg.

Du har helt sikkert gjort deg noen tanker om hva du minst skal si. Hva er verst? Hvorfor tror du det er sånn? Fortell gjerne om soppen også. Det kan være lurt å skrive ned noen stikkord for deg selv.

Hvordan vil du ha det? hvordan tror du at det kan bli slik? Hva er du villig til å gjøre for å forbedre situasjonen?

Det kan være konstruktivt å ha tenkt gjennom dette. Når man kommer utslitt og desperat etter hjelp til legetimen er det lett å glemme det man hadde tenkt å si.

Legen kommert sannsynligvis til å gi deg en ny resept. Er du mer åpen for medisiner nå enn sist?

Hvis du er redd for at vennene dine skal merke at du ikke er helt deg selv er det vel like greit å snakke om det? Det må vel være bedre enn å la broene rase sammen?

Ellers har jeg (sikkert som siste person i verden) innsett at faste måltider, mindre kaffe, mindre alkohol gjør underverker for døgnrytmen. Men så er det det å leve slik da.

Lykke til på onsdag!

Håper det ordner seg for deg.