Nils H Dahl, hva tenker du om dette?

[Gjest det tomme skallet]

Noe av dette har jeg skrevet tidligere. Nå tenker jeg veldig mye på hva som kan feile meg, og jeg har kommet på noen tilleggsopplysninger. Er det vits i å forsøke å finne ut hva som feiler meg ? Og hva tror du det kan være? Du skrev snev av borderline, men er det mer en snev når du nå har flere opplysninger? Eller trur du på noe annet?

- Følelse av selvsentrerthet, f.e. sentrert om hvordan egen kropp ser ut, gjerne i forhold til andres kropper

- Sterke ønsker om anerkjennelse og oppmerksomhet fra andre (men uten å overdrive eller gjøre mye av seg)

- Opptatthet av hva andre måtte tenke om en i en grad hvor det hemmer en i tale og handlinger

- Overdrevet ønske om at andre skal synest en er fin, flink og snill.

- Lav frustrasjonsterskel, men uten synlige utbrudd overfor andre

- Ønske om å bli tatt vare på, bli vist omsorg (men samtidig ute av stand til å ta imot normal form for omsorg. å motta annen form for omsorg er ikke forsøkt, bare i tankene)

- Skiftende humør og initiativ

- Ytrestyrt

- Takler ikke nære forhold slik som parforhold

- Har venner, usikker på hvor nære. Usikker på hva de betyr _egentlig_

- Tilsynelatende velfungerende i arbeidssammenheng

- Vanskeligheter med konsentrasjon hvis noe må skje fort og deter mange ting å ta hensyn til på samme tid

- Følelse av manglende interesse for andre, med mindre de kan sammenlignes med en selv. Men ikke i den grad at en gir blaffen i om andre har det vondt (eller lar en være å gi blaffen fordi da kunne andre tenke stygge tanker om en? Skummelt!)

- Alt jeg gjør, gjør jeg fordi jeg tror andre vil det slik. Når jeg blir meg dette bevisst og tenker etter hva jeg selv vil, hva som er mine verdier, så aner jeg ikke. Jeg er som et tomt skal. Det er ingenting bak fasaden.

- Trenger bekreftelse hele tiden

- Har lett for å tro at folk er imot meg eller synes jeg er dum

- Tidligere var jeg veldig trangsynt, lite nyansert. Da så jeg ofte på andre som bare dumme eller bare snille/kloke/flinke. Nå trur jeg at jeg er ganske nyansert, men kanskje det er bare noe jeg tror

- Noe, f.e. det med å takle nære forhold (toler ikke nærhet og finner fort irritasjonsmomenter med folk man oppholder seg mye sammen med) er der så godt som hele tiden. Det andre varierer kanskje litt, men er redd det er det for det meste, dog i varierende grad.

- Når jeg bevisst tenker over hvordan jeg er og hvilke dårlige verdier jeg har, blir jeg deprimert, for dette har jo ingen mening, det er jo ingenting å leve for.

- Som barn hadde jeg angst, blant anna i form sosial angst(den har jeg tendenser til fremdeles) og av tvang. tvang, spørreritualer hvor jeg måtte ha visse svar for å kunne falle til ro. Man måtte heller ikke snakke om visse farlige ting, for da ville det etter min oppfatning hende i virkeligheten.

- Det tok lang tid før jeg holdt meg tørr om natta

- I sosiale sammenhenger ville jeg helst sitte sammen med de voksne. Måtte helst ha voksne tilstede for å føle meg trygg til jeg var ferdit med over halvparten av tenåra. I perioder har jeg trivdes godt med jevnaldrende, men det tok lenger tid enn normalt å bli trygg og kjent, og det skulle helst være voksne i nærheten.

- Subjektive konsentrasjonsvvansker, men gode resultat på skolen. Det er noen år siden jeg gikk på skole nå. Slik undervisningen er i dag, hadde jeg nok hatt store problemer på barne- og ungdomsskolen. Det var mer tavleundervisning og pugging da jeg gikk på skolen, og det takla jeg noe lunde greit. Verre med uklare oppgåver hvor man faktisk må bruke kunnskapen til noe.

- Noen ganger da jeg var mindre (opptil jeg var tolv, men det skjedde ikke mange ganger) har jeg blitt så sint at jeg har villa utagert fysisk, da har jeg sparka/slått men prøvd å gjøre det diskret, lata som det var et uhell, at jeg bare veiva for mye med noe f.e. (skammer meg)

- Finner ikke mening. Tenker at jeg og alle andre som ikke finner mening, like godt kan ta livet av seg. Samtidig er jeg redd for at et forsøk skulle bli mislykka og for at det skal være for vondt i overgangen mellom liv og død. Så jeg tør ikke prøve, men bruker likevel en del energi på å tenke på meningsløshet.

- Har hatt anorektiske tendenser (men ikke verre enn til 17 i bmi), dette snudde seg snart til overspising. Prøvde å kaste opp uten hell, så tok noen avføringstabletter i ny og ne (men aldri mer enn 3-4 i slengen), la på meg en del, men ikke mer enn til normalvket i forhold til høyde

Tilbakevendende unipolare (tror jeg) depresjoner

Kan du si noe om hva du tenker om dette?

[bibben]

Takk for at du deler dette. Virkelig godt skrevet!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Du setter fingeren på mange usynlige, men viktige problemstillinger. Jeg vil ta en utskrift av innlegget ditt, og spare på det!

Jeg håper at NHD svarer deg på dette. Jeg vil også vente spent på hans svar.

[Gjest det tomme skallet]

Klarte ikke å få med alt. Det er mer:

- Da jeg var barn, var fant jeg noen helt dagligdagse lyder for skremmende

- Jeg er lite spontan. Likevel kan det noen få ganger skje at jeg buser ut med et spørsmål eller noe som jeg absolutt ikke burde. Noen ganger går jeg og planlegger hva jeg skal si, og sier det om og om igjen inne i meg. Jeg vet ikke om det da høres påtatt ut når jeg først sier det.

Jeg tolka alt bokstavelig da jeg var barn, forstod ikke ironi, hvis noe kom i veien så noen ikke kunne komme på besøk, trudde jeg veien var stengt rett og slett. Men jeg vet ikke hvor gammel man er når man normalt begynner å forstå overført betydning av ytringer og ironi. Nå tenker jeg mye i symboler, og jeg ble ganske god i norsk på skolen etterhvert (rettskriving og gramatikk)

- Jeg føler at jeg er falsk, at jeg utgir meg for å ha bedre motiver enn hva jeg har, selv om jg også i virkeligheten ønsker å gjøre noe for at andre skal ha det bra. Føler at noen tror jeg er flinkere og kan mer enn hva som er tilfele, og frykter for at de en dag finner ut hvordan jeg egentlig er, skjønt jeg er sannelig ikke sikker på selv hvordan jeg egentlig er. Andre ganger lurer jeg på om jeg egentlig er helt hjerneskada, utviklingshemma, at folk vet det men at de skjuler det for meg og har gitt meg falske gode karakterer på skolen og falske positive tilbakemeldinger, at jobber jeg har fått bare er et slags aktiveringstilbud.

- Et par ganger har jeg hørt og sett noe som jeg sannelig ikke er sikker på om er tilfelle. Jeg så og hørte det helt tydelig, men det var så absurd at jeg begynte likevel å lure på egen evne til realitetstesting

[meira]

Du beskriver veldig bra, og du har et godt utgangspunkt for og jobbe videre med deg selv.Det virker på meg som om du har en reflektert holdning, og stiller mange spørsmål.

For meg virker det mer som om du sliter med en identitetskrise, rett og slett lurer på hvem du er, og hva du står for.

Det kan være at du kan ha utbytte av og snakke med en psykolog ang det du skriver.Det bør ikke være snakk om en diagnose, men rett og slett trenger og bli mer bevisst på hva du selv står for.

Jeg kjenner deg jo ikke, men ville ikke i første omgang tenke sykdom.Mer rett og slett fokusere på og integrere det som er deg, samt akseptere ting slik som det er.

Det kan være at du rett og slett er en person som sliter med mye avhengighet til andre,og må jobbe litt med hva som er ditt ansvar og andres.

Det at du ikke føler at du lar deg berøre, som du skriver.Jeg vil tro at dette også avhenger en del av hvilke bånd du har til vedkommende.

Prøv og kjenn etter og sett ord på hva du føler i ulike situasjoner.Det kan være en god måte og bli mer selvbevisst.

Det kan også være en ide og ramse opp ytre ting som påvirker personligheten, og ulike valg en har tatt.

Feks: Jeg er mor, samboer, datter, yrkesidentitet osv.Jeg er også et resultat av de valgene jeg har tatt her, og det bli og fylle opp min identitet.

Hvilke valg og retninger har du gjordt tidligere....

Og sette ord på konkrete ting i livet vårt som ikke føles greit, kan være nøkkelen til endring.Samt det og stille spørsmål, og få tilbakemeldinger.

Håper du også får svar fra NHD.

Mvh

[Gjest kjenner seg også igjen]

Takk for at du deler dette. Virkelig godt skrevet!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Du setter fingeren på mange usynlige, men viktige problemstillinger. Jeg vil ta en utskrift av innlegget ditt, og spare på det!

Jeg håper at NHD svarer deg på dette. Jeg vil også vente spent på hans svar.

Mye av dette høres ut som borderline/emosjonelt ustabil pf..Dette med identitetsforvirring er typisk. Kanskje du fortsatt har et snev. Men du får nok høre med NHD... Kjipt at han ikke svarer:o/