Gå til innhold

Har jeg en personlighetsforstyrrelse?


Anbefalte innlegg

Jeg har begynt å undre på om jeg har en personlighetsforstyrrelse. Jeg har sakte men sikkert begynt å forstå at min livsstil ikke fungerer for meg i lengden og at jeg må prøve å gjøre noe med det.

Først og fremst så har jeg veldig lite behov for kontakt med andre mennesker. Jeg tilbringer mye av døgnet alene med mine egne ting. Kontakt med andre er heller ikke noe som jeg savner eller lengter etter. Jeg har også en veldig innadvendt personlighet og jeg har et veldig aktivt indre liv (dvs. jeg funderer/grubler mye).

Det jeg har størst problemer med er at jeg blir veldig fort fornærmet og jeg overanalyserer sosiale situasjoner hele tiden. Da jeg har blitt fornærmet/krenket så tenker jeg på det hele tiden og analyserer situasjonen i flere dager etterpå. Jeg blir ikke lei meg av det, men jeg føler ofte en hatsk harme over personen det gjelder. Ting jeg blir fornærmet av er ofte ting som

jeg nå i ettertid misstenker for å ikke være fiendtlig ment i det hele tatt, og jeg har opplevd at andre personer i rommet fortsetter å konversere som ingenting, mens jeg sitter der sjokkert og rasende. Jeg har også en tendens til å analysere helt vanlige samtaler med mennesker, helst de jeg ikke snakker med ofte (ser da ofte etter blikk og andre ting)

Mine antisosiale tendenser har vært problematiske når jeg har søkt jobber o.l. jeg har også problemer med å gjennomføre ting som jeg ikke virkelig brenner for og jeg har lett for å gi blaffen. Jeg har veldig lite lyst til å gå ut og jeg må forberede meg (mentalt) i en viss tid for å gå ut å handle o.s.v. Det hender også at jeg skyr menneskelig kontakt, dvs. ikke lukker opp døren når det ringer på, eller lar være å ta telefonen. Jeg føler at den negative siden av min personlighet tar mer og mer over, og jeg ser rimelig mørkt på livet generelt, det blir mer og mer en eksistens og ikke noe liv.

Er dette noe jeg burde søke hjelp for?

Lenke til kommentar
https://forum.doktoronline.no/topic/205216-har-jeg-en-personlighetsforstyrrelse/
Del på andre sider

Fortsetter under...

Har du hatt det sånn lenge eller har det blitt slik siste tiden... For, kan det være en depresjon du har?

Har vært slik siden barneskolen(er 24 år nå).Men da var det mer en form for sosial angst. Har vel blitt mer nærtagende de siste åra, men jeg har vært innesluttet så lenge jeg kan huske. Tror ikke jeg er deprimert. Det hender jeg er nedstemt, men det blir jo alle.

Gjest tenker på en diagnose, men vet ikke

Hei!

Hvordan liker/takler du forandringer?

Liker du å ha ting "på ditt vis", og hvis det ikke blir "på ditt vis" - blir du stressa?

Er du lite flink til "small talk"?

Hvordan er du til å sette deg inn i andres situasjon? (ta andres perspektiv)

Hei!

Hvordan liker/takler du forandringer?

Liker du å ha ting "på ditt vis", og hvis det ikke blir "på ditt vis" - blir du stressa?

Er du lite flink til "small talk"?

Hvordan er du til å sette deg inn i andres situasjon? (ta andres perspektiv)

Greia er at jeg føler meg veldig tilfreds med å være alene, og når jeg blir satt i situasjoner som jeg ikke er vant med (f. eks sosiale, eller jobb) så gir jeg opp og går tilbake til isolasjonen. Så når jeg må gjøre ting jeg ikke liker så blir jeg stressa som du sier, så da gir jeg heller opp.

Jeg er ikke noe flink til å snakke om "været" for å si det slik. Møter jeg noen med felles interesser, så har jeg ikke noe problemer med å prate/diskutere med dem. Er ikke noe særlig flink til å sette meg inn i andres situasjoner heller. Har nok med meg sjøl for det meste, så det er sjelden jeg tenker noe særlig over det.

Jeg har ikke noe problemer når jeg er rundt nære venner eller familie, for da føler jeg meg trygg. Selv om de også kan være irriterende til tider.

Gjest Tenker på en diagnose

Greia er at jeg føler meg veldig tilfreds med å være alene, og når jeg blir satt i situasjoner som jeg ikke er vant med (f. eks sosiale, eller jobb) så gir jeg opp og går tilbake til isolasjonen. Så når jeg må gjøre ting jeg ikke liker så blir jeg stressa som du sier, så da gir jeg heller opp.

Jeg er ikke noe flink til å snakke om "været" for å si det slik. Møter jeg noen med felles interesser, så har jeg ikke noe problemer med å prate/diskutere med dem. Er ikke noe særlig flink til å sette meg inn i andres situasjoner heller. Har nok med meg sjøl for det meste, så det er sjelden jeg tenker noe særlig over det.

Jeg har ikke noe problemer når jeg er rundt nære venner eller familie, for da føler jeg meg trygg. Selv om de også kan være irriterende til tider.

Ut fra det du skriver, er det selvsagt umulig å fastslå noe som helst. Men jeg tror jeg ville snakket med lege om hvordan du har det.

Den diagnosen jeg tenkte på, var Aspergers syndrom - som går på sosiale forståelsesvansker. De har ofte nok med "seg selv", og velger å trekke seg tilbake, fordi de ikke er så flinke til å lese sosiale situasjoner og signaler. Men ut fra det du skriver, er det umulig å si om dette kan være en diagnose du bør nevne for legen eller ikke.

Du har trekk som kan sammenfalle med aspergerske trekk, men det betyr slett ikke at du nødvendigvis har asperger!

Annonse

Hei

Om du har en personlighetsforstyrrelse er vel ikke jeg kompetent til å svare deg på, men kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har selv en unnvikende pf.(Ikke meningen å "skremme" deg..:)

Legger ved en link så kan du se om du kjenner deg igjen i noe:

http://www.toad.net/~arcturus/dd/avoid.htm

Så lenge du ikke trives i situasjonen synest jeg du burde søke hjelp for dette.

Lykke til :)

Ut fra det du skriver, er det selvsagt umulig å fastslå noe som helst. Men jeg tror jeg ville snakket med lege om hvordan du har det.

Den diagnosen jeg tenkte på, var Aspergers syndrom - som går på sosiale forståelsesvansker. De har ofte nok med "seg selv", og velger å trekke seg tilbake, fordi de ikke er så flinke til å lese sosiale situasjoner og signaler. Men ut fra det du skriver, er det umulig å si om dette kan være en diagnose du bør nevne for legen eller ikke.

Du har trekk som kan sammenfalle med aspergerske trekk, men det betyr slett ikke at du nødvendigvis har asperger!

Jeg ville heller foreslå en personlighetsforstyrrelse - schizoid eller schizotyp.

Jeg er i familie med en med asberger, og mitt inntrykk er at asbergere ikke reflekterer så mye over situasjonen som det goggen81 gjør, og ikke anser en asosial/usosial tilværelse som problematisk.

Til goggen81: Du skriver at du ikke savner å være soisal; du trives alene. Hva mer konkret er da problemet, tenker du?

Jeg ville heller foreslå en personlighetsforstyrrelse - schizoid eller schizotyp.

Jeg er i familie med en med asberger, og mitt inntrykk er at asbergere ikke reflekterer så mye over situasjonen som det goggen81 gjør, og ikke anser en asosial/usosial tilværelse som problematisk.

Til goggen81: Du skriver at du ikke savner å være soisal; du trives alene. Hva mer konkret er da problemet, tenker du?

Problemet er at dette hindrer meg i å leve som folk flest. Hvis jeg ikke finner en måte å håndtere dette bedre på, som kommer jeg aldri til å kunne fungere i arbeidslivet for eksempel. Jeg har også problemer med å fungere blandt folk fordi jeg ikke trives rundt andre mennesker, noe som kan bli slitsomt i lengden.

Hei

Om du har en personlighetsforstyrrelse er vel ikke jeg kompetent til å svare deg på, men kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har selv en unnvikende pf.(Ikke meningen å "skremme" deg..:)

Legger ved en link så kan du se om du kjenner deg igjen i noe:

http://www.toad.net/~arcturus/dd/avoid.htm

Så lenge du ikke trives i situasjonen synest jeg du burde søke hjelp for dette.

Lykke til :)

Jeg kjenner meg igjen både i Schizoid og Paranoid personlighetsforstyrrelse. Tror jeg er mer Schizoid men er i tillegg ganske på tuppa noen ganger, og jeg legger mye i ting som ingen andre legger merke til o.l.

Jeg kjenner meg igjen både i Schizoid og Paranoid personlighetsforstyrrelse. Tror jeg er mer Schizoid men er i tillegg ganske på tuppa noen ganger, og jeg legger mye i ting som ingen andre legger merke til o.l.

Hei igjen.

Kjenner meg også godt igjen i både paranoid, schizoid og

schizotyp pf. De fleste pfèr har jo en glidende overgang. Jeg lever også et svært isolert liv og elsker å være alene. Er kunstner, så har også et aktivt indre liv. Legger ved linkene til de pfène du kan kjenne deg igjen i, da beskrivelsen på disse sidene er mer utfyllende enn andre sider jeg har funnet på nettet.

Så håper jeg du tar kontakt og får en kompetent til evt. å gi deg en diagnose.

http://www.toad.net/~arcturus/dd/paranoid.htm

http://www.toad.net/~arcturus/dd/schizoid.htm

http://www.toad.net/~arcturus/dd/schtypal.htm

Nils Håvard Dahl, psykiater

Jeg er helt enig med de som skriver at dette er schizoid og paranoid pf.

Schizoid kjenner jeg ingen behandling for. Den gir heldigvis ikke alt for mange problemer.

Paranoid pf fører med seg mange problemer både for en selv, andre og for relasjonen. Antipsykotisk (antiskeptika) i små doser gjør underverker. Husk dog at det kan ta litt tid før effekten kommer. Først etter 3 mnd er hele effekten tatt ut hos mange.

Kognitiv terapi vil også virke på paranoid pf.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...