jeg vil jobbeee

[Gjest KlarissaK]

jeg er jente, 23, jeg mangler et par fag for å få studiekompetanse. Har aldri jobbet en dag i mitt liv. Har sluttet på skolen mange ganger fordi jeg ikke klarte stå opp om morgenen. Har bipolar lidelse, men vet ikke om det er en unnskyldning, kanskje i begynnelsen, men så ble jeg bare vant til å bli liggende når jeg var trøtt.

Jeg tenker jeg bare gir opp denne jævla studiekompetansen/allmennfaget. Jeg brukte å være en av de beste i klassen, helt til jeg ble syk. Nå ser jeg ikke helt for meg at jeg skal klare å gå høyskole og sånn, når jeg ikke klarer gå ferdig videregående en gang. Så jeg må få meg en jobb. Jeg er så lei av å gjøre ingenting. Trene på hverdagene og feste i helgene, på statens regning! Har rehabiliteringspener. Føler jeg snylter på staten. Men jeg har forhørt meg på nett hva folk tror, og det ser ut til at du ikke får bli ansatt noe sted når du har bipolar lidelse. Jeg har bare tomme hull og ingen jobberfaring og eneste unnskyldningen jeg har er "jo,jeg er manisk depressiv sjø.." Da får du jo ikke noe jobb. Dette er jo helt håpløst! Skal jeg bare feste og drikke og danse på statens regning resten av livet????? Det er ikke særlig bra sosialt når jeg møter nye folk og ikke gjøre noe, må komme med løgner liksom.

[Gjest none]

Dersom din behandler mener at du er frisk nok til det så kan du søke om yrkesrettet attføring.

Da vil du kunne gå ut i arbeidstrening i en bedrift, og dersom bedriften er fornøyd med deg kan du kanskje få fast jobb med lønnstilskudd fra Aetat og til slutt en fast jobb på linje med andre.

Arbeidstreningen er dårlig betalt. Ikke noe bedre enn rehabiliteringspengene. Men den gir deg en mulighet til å få et innpass i arbeidslivet.

Å gå på rehabiliteringspenger er ikke å snylte på staten. Tvert om er det samfunnsøkonomisk lønnsomt å gi deg mulighet til å komme deg på bena helsemessig sett. Slik at du i fremtiden kan bidra økonomisk via skatteseddelen til den norske stat.

Det er mange muligheter.

Men det er ikke lurt å hoppe av det en har begynt på. Gjør ferdig fagene og gå eventuelt over i arbeidstrening etter det.

Dersom du ikke klarer å følge opp skolen er det vell like store muligheter for at du ikke vil klare å følge opp arbeid.

Uansett, Lykke til!

[Gjest Anna Belinda]

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å prøve å få tatt ferdig videregående. Du stiller svært dårlig om du ikke har fullført der. Om du ikke orker å ta alt du mangler på en gang, så jobb ved siden av og studer ett og ett fag i gangen. Kioskjobb eller jobb i f.eks barnehage eller på sykehjem går nok greit å få. Der er det stor mangel. Hva med å sjekke ut vikarbyråer? (Vet ikke noe om hvordan det blir i forhold til økonomi siden du fikk trygd nå.)

At du stiller dårlig til jobb fordi du er bipolar? Hvem trenger å vite at du er biploar når du søker jobb? Ingen.

Ikke'no problem )

[Gjest KlarissaK]

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å prøve å få tatt ferdig videregående. Du stiller svært dårlig om du ikke har fullført der. Om du ikke orker å ta alt du mangler på en gang, så jobb ved siden av og studer ett og ett fag i gangen. Kioskjobb eller jobb i f.eks barnehage eller på sykehjem går nok greit å få. Der er det stor mangel. Hva med å sjekke ut vikarbyråer? (Vet ikke noe om hvordan det blir i forhold til økonomi siden du fikk trygd nå.)

At du stiller dårlig til jobb fordi du er bipolar? Hvem trenger å vite at du er biploar når du søker jobb? Ingen.

Ikke'no problem )

vel hva forklarer en på jobbintervjuet da, når du har f.eks 5 år med tomme hull og null papir på erfaring av noe som helst slag? Problemer med stoffskiftet kanskje...

[Gjest Anna Belinda]

vel hva forklarer en på jobbintervjuet da, når du har f.eks 5 år med tomme hull og null papir på erfaring av noe som helst slag? Problemer med stoffskiftet kanskje...

Kommer vel an på hvilken jobb du søker på. Du kan jo prøve å få jobb via noen du kjenner. De aller fleste får sin første jobb på den måten. Etter hvert vil referansene dine til jobber du har hatt være av større betydning enn utdanningen din.

Om du har barn kan du f.eks si at du har vært hjemme med barnet, du kan si du har reist litt, du kan si at det har vært pga sykdom uten å utdype videre.

Vil de ikke ha deg, så vil de ikke ha deg. Men du trenger uansett ikke oppgi hvilken sykdom du har/har hatt. (Men de vil nok kanskje spørre om den vil hemme deg fremover.)

Uansett er ikke den første jobben man får den viktigste, om du skjønner. De trenger ikke topp kvalifiserte personer på f.eks McDonalds. (Hvorfor tror du 16-åringer jobber der?)

Du har ingen ting å tape på å prøve. Søk på en jobb, eller forhør deg hos bekjente om noen vet om noe ledig. Gå på intervju, hør hva de spør om, så er du ialle fall igang. Om du ikke får den første jobben, så kanskje den neste. Om ikke annet så får du erfaring i å gå på intervju. )

[PieLill]

Kommer vel an på hvilken jobb du søker på. Du kan jo prøve å få jobb via noen du kjenner. De aller fleste får sin første jobb på den måten. Etter hvert vil referansene dine til jobber du har hatt være av større betydning enn utdanningen din.

Om du har barn kan du f.eks si at du har vært hjemme med barnet, du kan si du har reist litt, du kan si at det har vært pga sykdom uten å utdype videre.

Vil de ikke ha deg, så vil de ikke ha deg. Men du trenger uansett ikke oppgi hvilken sykdom du har/har hatt. (Men de vil nok kanskje spørre om den vil hemme deg fremover.)

Uansett er ikke den første jobben man får den viktigste, om du skjønner. De trenger ikke topp kvalifiserte personer på f.eks McDonalds. (Hvorfor tror du 16-åringer jobber der?)

Du har ingen ting å tape på å prøve. Søk på en jobb, eller forhør deg hos bekjente om noen vet om noe ledig. Gå på intervju, hør hva de spør om, så er du ialle fall igang. Om du ikke får den første jobben, så kanskje den neste. Om ikke annet så får du erfaring i å gå på intervju. )

Jeg vil på det sterkeste fraråde å lyve i et jobbintervju. Det kan i verste fall være oppsigelsesgrunn. Man kan ikke dikte historier om reiser man ikke har gjort.

Man trenger ikke å fortelle alle mulige detaljer. Men det man forteller må være sant.

Skal man komme seg ut i arbeidslivet å holde på en jobb må man gjøre ting riktig fra starten av.

mvh

[PieLill]

Så flott at du vil ta tak i livet ditt.

Etter fem år med ustabilitet og ting som ikke er fullført, er det kanskje lite realistisk å gå rett på en vanlig jobb med de krav og påkjenninger dette innebærer.

Det vil nok være bedre å få seg en praksissplass slik none skisserer. Dette får du via Aetat. Dette kan bestå i en praksiss i en "vanlig" bedrift, eller det kan være arbeid på et mer tilrettelagt sted, f.eks. Fretex. Hensikten er uansett at du skal skaffe deg generell arbeidslivserfaring og kvalifikasjoner inne et eller flere områder som i sin tur vil gi deg mulighet til en vanlig jobb, med bedre betaling. ;-)

Fordelen ved å gå denne, litt mer møysommelige veien, er at du får gjenreist din selvdisiplin, selvtillit og selvrespekt i omgivelser som i større grad kan ta vare på deg i den situasjonen du er i. Det betyr ikke at det er greit å skulke jobben. Tvert imot, du må ta vare på den dyrebare sjansen du får. Du vil også få en mer gradvis tilvenning til plikter og ansvar. Dette gjør det mer sannsynlig at du vil komme i mål.

Dessuten kan du gå inn i jobben med åpne kort. Du trenger ikke skjule hvilke problemer du har slitt med. Det vil gjøre din hverdag og start i arbeidslivet mye ryddigere og triveligere.

Lykke til!

mvh

[Gjest Anna Belinda]

Jeg vil på det sterkeste fraråde å lyve i et jobbintervju. Det kan i verste fall være oppsigelsesgrunn. Man kan ikke dikte historier om reiser man ikke har gjort.

Man trenger ikke å fortelle alle mulige detaljer. Men det man forteller må være sant.

Skal man komme seg ut i arbeidslivet å holde på en jobb må man gjøre ting riktig fra starten av.

mvh

Mente ikke at hun skulle lyve, men at hun har flere muligheter enn å si at hun er bipolar (om jeg ikke husker feil.) Jeg aner jo ikke noe om livet hennes ellers. Hun har muligens gjort noe annet enn å sitte "innesperret" i fem år.

Jeg har f.eks vært i jobb (deltid) samtidig som jeg har studert, men ikke klart å fullføre studiet. Da har jeg sagt at jeg har jobbet. Fortalt hva jeg har gjort bra osv.

Prøvde også å foreslå flere muligheter til å få seg jobb, og at hun ikke trenger å satse så høyt når det gjelder den første jobben. Var meninga å være positiv og oppmuntrende, og si at man må trekke frem det positive og at man har flere muligheter enn å starte et intervju med at man er bipolar og derfor ikke fortjener å få jobben

[PieLill]

Mente ikke at hun skulle lyve, men at hun har flere muligheter enn å si at hun er bipolar (om jeg ikke husker feil.) Jeg aner jo ikke noe om livet hennes ellers. Hun har muligens gjort noe annet enn å sitte "innesperret" i fem år.

Jeg har f.eks vært i jobb (deltid) samtidig som jeg har studert, men ikke klart å fullføre studiet. Da har jeg sagt at jeg har jobbet. Fortalt hva jeg har gjort bra osv.

Prøvde også å foreslå flere muligheter til å få seg jobb, og at hun ikke trenger å satse så høyt når det gjelder den første jobben. Var meninga å være positiv og oppmuntrende, og si at man må trekke frem det positive og at man har flere muligheter enn å starte et intervju med at man er bipolar og derfor ikke fortjener å få jobben

Det er fint å være optimistisk, men synes kanskje du kunne vært litt mer realistisk. Man kan ikke bortforklare 5 år med ingen ting uten å fortelle at man har vært syk. Men er enig i at man ikke behøver å buse ut med diagnose.

Tror pleie og omsorg ikke er et godt sted å begynne for KlarissaK. Det er ofte mye stress og arbeidspress. Dessuten krever det ofte stor psykisk utholdenhet og styrke. Det har man som regel ikke etter fem år med avbrutte prosjekter og sykdom.

Barnehage krever også mye psykisk. Man må i stor grad kunne takle konflikter både på barnenivå og voksennivå. Man må kunne ta imot ordre og tåle kritikk både fra kollegaer og foreldre. I arbedet direkte mot barna må man være seg svært bevisst sin voksenrolle.

Barn i barnehage har behov for stabilt personale og trygge voksne. Barnehager bør derfor ikke være en startarena for personer som har levd ustabilt og som har problemer med å fullføre ting. Man må prøve seg fram og bygge seg opp på en annen arena.

Dette utelukker selvsagt ikke at personer som har slitt med alvorlige psykiske problemer på kan gjøre en god jobb i barnehage eller pleie og omsorg. Men man bør starte i andre omgivelser.

mvh

[Gjest Anna Belinda]

Det er fint å være optimistisk, men synes kanskje du kunne vært litt mer realistisk. Man kan ikke bortforklare 5 år med ingen ting uten å fortelle at man har vært syk. Men er enig i at man ikke behøver å buse ut med diagnose.

Tror pleie og omsorg ikke er et godt sted å begynne for KlarissaK. Det er ofte mye stress og arbeidspress. Dessuten krever det ofte stor psykisk utholdenhet og styrke. Det har man som regel ikke etter fem år med avbrutte prosjekter og sykdom.

Barnehage krever også mye psykisk. Man må i stor grad kunne takle konflikter både på barnenivå og voksennivå. Man må kunne ta imot ordre og tåle kritikk både fra kollegaer og foreldre. I arbedet direkte mot barna må man være seg svært bevisst sin voksenrolle.

Barn i barnehage har behov for stabilt personale og trygge voksne. Barnehager bør derfor ikke være en startarena for personer som har levd ustabilt og som har problemer med å fullføre ting. Man må prøve seg fram og bygge seg opp på en annen arena.

Dette utelukker selvsagt ikke at personer som har slitt med alvorlige psykiske problemer på kan gjøre en god jobb i barnehage eller pleie og omsorg. Men man bør starte i andre omgivelser.

mvh

Tror du misforstår meg veldig på intensjonene her. Man kan godt være realistisk og optimistisk samtidig )

Jeg sier ikke at hun nødvendigvis skal bortforklare at hun har vært syk. Jeg vet ikke i hvilken grad hun har vært syk, om det har vært så ille at hun ikke har kunnet gjort noe som helst, eller om hun faktisk har klart å gjøre små ting som kan telle positivt. (Derfor jeg nevnte det med reise om hun f.eks har gjort det. Man trenger ikke ha gjort jordomreise og hatt et stort prosjekt på gang, men vise at man ikke har sittet "innesperret" om hun ikke har det. Som sagt, jeg vet ingen ting om henne spesifikt.)

Jeg har selv hatt lignende problemstilling som henne (bipolar med flere avbrutte studier), men har likevel klart både å jobbe i barnehage og som pleieassistent på flere sykehjem. Jeg har ikke hatt full stilling, men klart vikariater/helgearbeid. Å jobbe hver 3. helg på et sykehjem er ikke veldig slitsomt. Det kommer selvfølgelig helt an på hvilket sykehjem, om de har nok bemanning etc. Men likevel. Se mulighetene. Om det ikke går kan man slutte.

Selv om man har avbrutt utdanning betyr ikke det at man ikke klarer å jobbe. Det er mer slitsomt å studere enn å jobbe. (Jobb går etter en stund mye på rutine.)

Om man er assistent i en barnehage (som vikar f.eks, ikke heltidsstilling) har man ikke like mye ansvar som det faste personalet. Jeg nevnte det som en mulighet (mye ledige stillinger) om hun tilfeldigvis skulle like barn.

Igjen, se mulighetene. Prøv, i stedet for å si "dette klarer hun/jeg i alle fall ikke." Jeg er sikker på at KlarsissaK har personlige egenskaper som hun kan legge vekt på i et intervju, og som gjør at hun får f.eks en barnehagejobb f.eks som tilkallingsvikar. (Ofte mye sykdom etc. Og da har hun ikke fulltidspresset.)

Jeg kom bare med eksempler på steder jeg vet det er behov for folk, og jeg nevnte også at man bør høre med folk man kjenner.

Jeg aner ikke hvor hun bor, hvilke egenskaper hun har, hvilken grad sykdommen hemmer henne nå etc. Jeg prøvde bare å komme med flere synsvinkler fordi jeg vet av erfaring at det folk med psykiske problemer sliter mest med er "jeg kan ikke/klarer ikke/får ikke til" før de i det hele tatt har prøvd.

[PieLill]

Tror du misforstår meg veldig på intensjonene her. Man kan godt være realistisk og optimistisk samtidig )

Jeg sier ikke at hun nødvendigvis skal bortforklare at hun har vært syk. Jeg vet ikke i hvilken grad hun har vært syk, om det har vært så ille at hun ikke har kunnet gjort noe som helst, eller om hun faktisk har klart å gjøre små ting som kan telle positivt. (Derfor jeg nevnte det med reise om hun f.eks har gjort det. Man trenger ikke ha gjort jordomreise og hatt et stort prosjekt på gang, men vise at man ikke har sittet "innesperret" om hun ikke har det. Som sagt, jeg vet ingen ting om henne spesifikt.)

Jeg har selv hatt lignende problemstilling som henne (bipolar med flere avbrutte studier), men har likevel klart både å jobbe i barnehage og som pleieassistent på flere sykehjem. Jeg har ikke hatt full stilling, men klart vikariater/helgearbeid. Å jobbe hver 3. helg på et sykehjem er ikke veldig slitsomt. Det kommer selvfølgelig helt an på hvilket sykehjem, om de har nok bemanning etc. Men likevel. Se mulighetene. Om det ikke går kan man slutte.

Selv om man har avbrutt utdanning betyr ikke det at man ikke klarer å jobbe. Det er mer slitsomt å studere enn å jobbe. (Jobb går etter en stund mye på rutine.)

Om man er assistent i en barnehage (som vikar f.eks, ikke heltidsstilling) har man ikke like mye ansvar som det faste personalet. Jeg nevnte det som en mulighet (mye ledige stillinger) om hun tilfeldigvis skulle like barn.

Igjen, se mulighetene. Prøv, i stedet for å si "dette klarer hun/jeg i alle fall ikke." Jeg er sikker på at KlarsissaK har personlige egenskaper som hun kan legge vekt på i et intervju, og som gjør at hun får f.eks en barnehagejobb f.eks som tilkallingsvikar. (Ofte mye sykdom etc. Og da har hun ikke fulltidspresset.)

Jeg kom bare med eksempler på steder jeg vet det er behov for folk, og jeg nevnte også at man bør høre med folk man kjenner.

Jeg aner ikke hvor hun bor, hvilke egenskaper hun har, hvilken grad sykdommen hemmer henne nå etc. Jeg prøvde bare å komme med flere synsvinkler fordi jeg vet av erfaring at det folk med psykiske problemer sliter mest med er "jeg kan ikke/klarer ikke/får ikke til" før de i det hele tatt har prøvd.

Du har mange gode poeng.

Noe av det jeg ser på er at hun ikke har arbeidslivserfaring i det hele tatt.

Jeg har gang på gang sett ungdom uten arbeidslivserfaring og med en "uryddig" livsførsel i mange år få store problemer og skape store problemer om de slenges rett inn i arbeidslivet. Dette gir nye nederlag.

Arbeidslivet kan være et brutalt og kravstort sted.

Jeg tror de absolutt fleste har evner som kan være attraktive for en arbeidsgiver, men noen trenger kanskje en snillere start med mer veiledning før de er klare for en arbeidsgiver som kort og godt forventer valuta for pengene.

mvh