Sjenert??

[Sjenert eller...]

Har ei datter (nå 16 år) som bestandig har vært veldig forsiktig i visse situasjoner. Det begynte i barnehagen, da hun aldri ville være med på noe som andre så på, skuespill, Lucia osv. På barneskolen kunne hun til nød være med på juleavslutning o.l. hvis hun kunne stå bakerst uten å si noe alene.Hun har også sluppet lett unna når det gjelder fremføring i klassen osv. I ettertid ser jeg nå at vi voksne burde taklet dette litt annerledes og ikke latt henne "slippe" så lett. Det er først nå jeg ser hvor hemmet hun blir av dette og går glipp av masse. Husker en gang (ifjor, 15 år) hvor hun skulle få en dyr genser hun hadde ønsket seg veldig. Stoppet utenfor butikken for at hun skulle springe inn, men hun ville ikke hvis jeg ikke ble med. Da hun fikk valget mellom å gå alene eller ikke få genser, valgte hun å la være. Nå tør hun f.eks. ikke å gå inn i en butikk alene, spørre fremmede om noe, fylle bensin på mopeden, kontakte helsesøster på skolen (videregående), i det hele tatt ha "normal omgang" med folk hun ikke kjenner fra før.

Det er vondt for henne og for oss, og vi håper noen har noen gode råd som vi ikke har prøvd!

[frosken]

Jeg synes at siden hennes sjenerthet nå ser ut til å være så hemmende, at dere kanskje bør be fastlegen om en henvisning til Bup. Noen steder har de behandlingsopplegg som er egnet for ungdom i hennes situasjon.

[goggen81]

Vet hvordan dattera di har det. Har det på samme måte sjøl. Har aldri hatt noe ønske/behov for å ha nære forhold til folk. Jeg blir stressa når jeg er rundt folk jeg ikke ønsker å være rundt. Er ikke sjenert, men det har mer med behov å gjøre. Jeg har antagelig en personlighetsforsyrrelse, for jeg har vært slik siden jeg begynte på skolen. Jeg pleide å gå fra klasserommet når vi hadde gruppearbeider o.l, og jeg hater å bli presset inn i sosiale situasjoner, blir veldig urolig av det.

[Gjest Timari]

jeg synes dette virker mere alvorlig en vanlig sjenerthet"(iallefall ut fra innlegget å dømme). dette minner mere om sosial angst

Jeg synes hun burde vært henvist til BUP og fått en psykiatrisk vurdering. Kanskje hadde også et antidepressiv middel vært en ide å prøve?

Noen mennesker er sjenerte og det er helt ok. Man kan ikke bli noen andre en den man er. Men når det er så omfattende som du skriver her, så bør noe gjøres for at hun ikke skal bli enda mere hemmet i forhold til voksenlivet.

[highstreet]

Jeg synes at siden hennes sjenerthet nå ser ut til å være så hemmende, at dere kanskje bør be fastlegen om en henvisning til Bup. Noen steder har de behandlingsopplegg som er egnet for ungdom i hennes situasjon.

er du psykolog frosken?

har sett at du er ganske aktiv på forumet.

[Sjenert eller...]

jeg synes dette virker mere alvorlig en vanlig sjenerthet"(iallefall ut fra innlegget å dømme). dette minner mere om sosial angst

Jeg synes hun burde vært henvist til BUP og fått en psykiatrisk vurdering. Kanskje hadde også et antidepressiv middel vært en ide å prøve?

Noen mennesker er sjenerte og det er helt ok. Man kan ikke bli noen andre en den man er. Men når det er så omfattende som du skriver her, så bør noe gjøres for at hun ikke skal bli enda mere hemmet i forhold til voksenlivet.

Hei, og takk for svar så langt.

Pratet litt med dattera mi, og nevnte at vi kanskje kunne få litt hjelp til å takle det at hun ikke torde å gjøre ting... Nevnte ikke ordene "problem", "Psykolog" el.l. Hun virket da som om hun var enig i det. Snakket med skolens psykolog, som helt klart mente at noe burde gjøres. Da jeg etterpå nevnte dette for henne snudde hun totalt og mente at ingen fremmede hadde noe med hvordan hun hadde det og at det ikke var noe problem for henne. Det var jo bare å unngå situasjoner hun ikke torde.. Hun ble faktisk veldig sint og fornærmet på meg. Så nå er jeg redd jeg gjør vondt verre ved å gå videre? Får vel ringe psykologen igjen....

[frosken]

Hei, og takk for svar så langt.

Pratet litt med dattera mi, og nevnte at vi kanskje kunne få litt hjelp til å takle det at hun ikke torde å gjøre ting... Nevnte ikke ordene "problem", "Psykolog" el.l. Hun virket da som om hun var enig i det. Snakket med skolens psykolog, som helt klart mente at noe burde gjøres. Da jeg etterpå nevnte dette for henne snudde hun totalt og mente at ingen fremmede hadde noe med hvordan hun hadde det og at det ikke var noe problem for henne. Det var jo bare å unngå situasjoner hun ikke torde.. Hun ble faktisk veldig sint og fornærmet på meg. Så nå er jeg redd jeg gjør vondt verre ved å gå videre? Får vel ringe psykologen igjen....

Hun blir jo helt sikkert engstlig ved tanken på å skulle snakke med fremmede. Slik jeg ser det kan det sammenlignes med at de fleste av oss vil grue oss for å gå til tannlegen, men vi bør neppe unnlate tannlegekontakt av den grunnen.

Synes du skal insistere på at hun må få noe hjelp til å finnes bedre løsninger enn å unngå alt hun er sjenert for.

[Gjest Timari]

Hei, og takk for svar så langt.

Pratet litt med dattera mi, og nevnte at vi kanskje kunne få litt hjelp til å takle det at hun ikke torde å gjøre ting... Nevnte ikke ordene "problem", "Psykolog" el.l. Hun virket da som om hun var enig i det. Snakket med skolens psykolog, som helt klart mente at noe burde gjøres. Da jeg etterpå nevnte dette for henne snudde hun totalt og mente at ingen fremmede hadde noe med hvordan hun hadde det og at det ikke var noe problem for henne. Det var jo bare å unngå situasjoner hun ikke torde.. Hun ble faktisk veldig sint og fornærmet på meg. Så nå er jeg redd jeg gjør vondt verre ved å gå videre? Får vel ringe psykologen igjen....

jeg tror det er helt normalt å få en slik reaksjon når en selv innser at noen skal gjøres. Man blir selvsagt redd for hva som skal skje, redd for å møte fremmede mennesker. Redd for at en må utfordre situasjoner man ikke har tørt å gjøre før.

Så jeg tror nok at det er en form for selvforsvar fra hennes side. Jeg tror vel at det hadde vært verre om hun var totalt likegyldig til dette.

Så hvis du ikke kommer noen vei med henne så får du vel snakke med psykologen igjen og spørre om hva du kan si for å få henne til å delta på dette.

Det kan være lurt å si at hun bestemmer mye selv om hva hun vil prate om og jobbe med når hun går til psykolog. Hun er nervøs og redd for dette og det vil psykologen forstå, og det er helt greit. Ingen skal presse henne til å gjøre ting hun ikke vil eller tør.

Kanskje dere kan ha et delmål om at hun iallefall møter opp hvis hun først får et tilbud? Og så kanskje avtale at hun skal prøve det et visst antall ganger før hun bestemmer seg for at det ikke passer henne?

uansett lykke til:)