er det stor forskjell på tilbudet til pasienter i Oslo og ellers i landet?

[Gjest pasient i Oslo]

jeg har slitt med psykiske problemer siden ungdomsalderen, blitt beskrevet som havlpsykotisk, personlighetsforstyrret etc. og har hatt suicidiale tanker

Har også hatt en akuttinnleggelse og plagene har vært sterkt plaget av en alvorlig somatisk lidelse.

går på en coctail av medisiner. MÅtte slutte hos DPS'en fordi jeg ikke var psyk nok, altså var ikke psykotisk eller suicidial selv om jeg fortsatt sliter mye med angst.

Men jeg ønsker å ordne opp livet mitt forhold til venner , skole, familie etc og har satset alt på å få det til. Men det har kostet meg enormt mye og jeg er ofte svært sliten og lurer på om om jeg kommer til å klare dette til slutt

Men altså, tre DPS'er ga avslag, ettervernshjemmet kunne ikke gi meg tilbud fordi jeg ikke tilhørte noen DPS. Avslag på alle søknader om gruppeterapi.

30 privatpraktiserende psykologer har gitt avslag etter søknad om behandling, resten sier at de har fullt opp på lista når jeg har forsøkt å ringe.

Jeg fant heldigvis en psykolog som kunne ta meg, men jeg må betale 500 kroner timen inntil han kan få meg inn på dagtid og da betale inntil frikort.

Dette er ikke ment som et sutreinnlegg, jeg vet at mange har det svært mye verre enn meg. og jeg har det svært mye bedre i dag, og er takknemmelig for at jeg har oppsparte midler så jeg kan betale for psykologtimene. Ellers kunne dette aldri gått

Men er dette generelt i hele Norge? Eller er det spesielt vanskelig å få hjelp i Oslo?

[Jeg er en annen]

Det fungerer annerledes i Oslo, ved at det er tradisjon for at pasienter selv skriver søknader til psykologer/psykiatre for å bli tatt inn. Dette kan ha visse fordeler -- men etter mitt syn flest bakdeler, fordi det kan føre til at "lette" pasienter, som psykologene kan anse som en mer bedagelig/interessant jobb å behandle, letter slipper til, på bekostning av de som har mer behov for hjelp.

[frosken]

Systemet i Oslo innebærer store fordeler for enkelte pasientgrupper - kanskje særlig de relativt ressurssterke som sliter med angst- og depresjonsproblematikk. De privatpraktiserende terapeutene gir ofte svært langvarige tilbud til sine pasienter, så har man først kommet innenfor dørstokken gis man ofte et svært "generøst" behandlingstilbud.

De dårligste pasientene behandles ved DPS, og der drives store deler av samtaleterapien av andre faggrupper enn psykiatere.

Relativt mange pasienter henvises til det tilbudet den enkelte bydel gir ved sine "psykiatriske medarbeidere", og støttesamtaler og diverse andre tilbud i regi av bydelene kan være nyttige for endel.

De som vel kanskje sliter mest i Oslo-systemet er de som er "friskere" enn det DPS anser som sitt ansvarsområde eller som trenger mer langvarig samtaleterapi enn det DPS tilbyr, men som samtidig ikke tilhører den pasientgruppen som de privatpraktiserende terapeutene har spesialisert seg på å behandle. De privatpraktiserende ønsker ofte ikke pasienter som sliter med selvskading eller annen utagering, og deres pasienter må være i stand til å ta ansvar for seg selv utenom terapitimene.

----------

Oslo-systemet har etter min oppfatning store svakheter bla fordi det mangler en overordnet samordning i bruken av ressursene. De privatpraktiserende er ikke forpliktet til å ta inn nye pasienter akutt, og de avgjør selv når de skal avslutte behandlinger uten ytre press sm følge av ventelister. Samtidig gir Oslo-systemet mange mennesker mulighet til behandling som ikke finnes andre steder i landet.

[Gjest hilsen en fagperson]

Det er stor forskjell hvor du bor i landet. I Oslo er det omtrent umulig å få time hos psykolog, og DPS'er tar ikke langvarig behandling stort sett.

Men hvis du bor i Nord-Norge feks, er nok ikke tilbudet noe bedre! (pga mangel på psykologer).

Ville tro at det beste er på større tettsteder og/eller andre byer enn Oslo, men det varierer nok som sagt.

[Gjest umpalumpa]

Ja, det er annerledes i Oslo. Jeg bodde der for ikke lenge siden og gikk til lege for å få henvisning til psykolog. Fikk ingen henvisning, men ble oppfordret til å kontakte dem selv. Ringte over 60 stk og fikk ingen positive svar. (Gadd ikke skrive brev til 100 stk når jeg ikke visste hvem som hadde noe ledig.)

Reiste hjem dit jeg er fra tok kontakt med lege, fikk henvisning og tilbud innen 2 mnd på poliklinikken på nærmeste sykehus. Har fått god oppfølging og tilbud om andre typer terapi enn den jeg fikk først.

Tror litt av problemet/forskjellen er at her kjenner legen deg/familien din. Det er mindre forhold og lettere å ta hver enkelt person "seriøst". Jeg har endelig fått diagnose så jeg vet hvorfor ting er som de er. Ikke så gøy å gå til lege i Oslo og få til svar at "deg feiler det ikke noe"...(når man er bipolar og har en pers.forst.)

[Gjest cenja]

I trondheim er det offentlige tilbudet, ut fra min erfaring, meget bra. Kjenner meg alldeles ikke igjen i beskrivelsene fra Oslo...

[Gjest pasient i Oslo]

I trondheim er det offentlige tilbudet, ut fra min erfaring, meget bra. Kjenner meg alldeles ikke igjen i beskrivelsene fra Oslo...

og jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsene fra Trondheim. Noen av de som skriver her inne skriver om tilbudet de har fått i Trondheim. Hvis det stemmer det de skriver om sykdom/diagnoser etc, så tror jeg ikke de hadde fått samme tilbud om de hadde bodd i Oslo

I Oslo skal du være svært psyk eller svært frisk for å få hjelp. De som er for friske for DPS eller trenger mere oppfølging enn hva privatpraktiserende kan gi er etter min mening taperne i systemet

[Gjest Anonym for denne gangen]

Det fungerer annerledes i Oslo, ved at det er tradisjon for at pasienter selv skriver søknader til psykologer/psykiatre for å bli tatt inn. Dette kan ha visse fordeler -- men etter mitt syn flest bakdeler, fordi det kan føre til at "lette" pasienter, som psykologene kan anse som en mer bedagelig/interessant jobb å behandle, letter slipper til, på bekostning av de som har mer behov for hjelp.

Jeg er en av de heldige som bor i en liten by hvor det ikke er så vanskelig å få oppfølging, og man slipper å skrive søknad selv....det gjør fastlegen. Er nok litt ventetid på poliklinisk behandlig, men det er fullt mulig å få behandlig der. Man trenger ikke være skikkelig syk for å gå dit, men for å si det sånn....en må ikke være for frisk heller.

Har også privatpraktiserene psyologer, men da må man betale 500kr timen. Ellers så er her noen andre psykolger, men de har laaaaang ventetid :-( Poliklinikken ligger i nabokommunen, og det er et stykke å reise, men det går fint.

Håper du/dere finner en psykolog eller noe som kan hjelpe deg/dere. Lykke til.

[willow]

dette hørtes ikke bra ut. jeg har kun bodd i oslo i fire måneder, men har vært innom to psykologer. en av dem var en bekjent av ham jeg hadde i trondheim, så jeg fikk kontakt med ham på det viset. den andre svarte på et av de tyve brevene jeg sendte ut, med henvisning og forklaring av problemet. hun har jeg gått til i en måned nå. jeg sliter med generelle angst og depresjonsproblemet, om man skal tro de to diagnosene to forskjellige leger har gitt meg. min mor er psykiater her i byen og jeg kan kanskje gå med på det noen her skriver om at et er noe i det med at noen behandlere er redde for å ta folk som sliter mye mer, om du skjønner hva jeg mener. om du har et tungt problem, der de er usikre på om du vil komme til timen, om du kanskje kommer til å kutte deg, så tør de ikke ta deg inn. dette er jo helt sykt, for det er akkurat denne typen folk og alle andre som sliter mye som egentlig bør få mest hjelp kjappest mulig. jeg husker da min mor jobbet offentlig...hun ble kjemperedd for "alle de skumle folka." da vi bodde i trondheim eksisterte ikke denne problematikken. av en eller annen grunn er alt så mye mer skummelt i oslo. vel. det var mine teorier. jeg håper seriøst du får den støtten og hjelper du trenger. om du ikke får henvisning, skift lege.