hvordan unngå at alt havner i "psykiatripotten?"

[Gjest en gang psyk., ikke alltid psyk !!!]

Hei!

Er meget frustrert over alt som heter helsepersonell for tiden.

Problem: Ingen hører på hva jeg sier :-(

Jeg har vært psykisk psyk ganske lenge, har i tillegg en fysisk sykdom som gjør meg sengeliggende i perioder.

Når jeg så drar til lege ol. og sier at den fysiske sykdommen plager meg får jeg høre: Ja, men dette er jo symptomer på angst/depresjon. Du blir sånn når du har dette!

Når jeg da er 100% sikker på at dette ikke er angst (har hatt dette så mange ganger at det vet jeg hva er) så blir jeg bare avfeid. Dette vet VI best. Hvordan kan VI vite hva som er hva, er også et spørsmål som går igjen.

Dette gjør meg MEGET sint, fordi jeg kjenner kroppen min best selv, og ingen andre kan si meg hva jeg kjenner på. Det å bli fortalt hele tiden at jeg har en depresjon når jeg ikke føler meg deprimert er meget irriterende!!!

Jeg er frustrert, sinna og f... vet hva over at helsepersonell virkelig kan oppføre seg sånn!

Begynn å hør på og respekter pasientene deres, det er de som er expert på kroppen sin!

GO HELG!

[Jeg er en annen]

I ytterste konsekvens: Bytt lege og sørg for at journalen ikke følger deg til den nye.

[Gjest skara]

Vet ikke hvorfor det er sånn, men du har rett i det du skriver, har vært i lignende sitvasjon er man ikke deprimert før man skal til legen så kan du banne på at du blir det da iallefall!!!

Man får gjerne beskjed om at du "sliter" jo så det henger nok sammen med DET!! Så ta deg en "pille" så går det nok over.

Skal ikke si at alle leger er sånn er mange dyktige der ute MEN ta oss på alvor PLEAS!!

[Gjest Timari]

ja det er frustrerende når man selv kjenner sin egen kropp og andre skal fortelle eller prøve å finne ut hvilken psykisk reaksjon som har ført til dette.

Sitter og lurer litt på: hvis jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling og jeg hadde fått hjerteproblemer eller lidd av en begynnende hjernesvulst. Hadde de skjønt hva det var da, eller hadde jeg fått høre at dette var et tegn på angst?

Hørte om en kjent tennisspiller som døde på et psykiatrisk sykehus av et hjerteinnfark. Håper ikke det skyldes sommel fra de ansattes side.

[Gjest en gang psyk., ikke alltid psyk!!]

ja det er frustrerende når man selv kjenner sin egen kropp og andre skal fortelle eller prøve å finne ut hvilken psykisk reaksjon som har ført til dette.

Sitter og lurer litt på: hvis jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling og jeg hadde fått hjerteproblemer eller lidd av en begynnende hjernesvulst. Hadde de skjønt hva det var da, eller hadde jeg fått høre at dette var et tegn på angst?

Hørte om en kjent tennisspiller som døde på et psykiatrisk sykehus av et hjerteinnfark. Håper ikke det skyldes sommel fra de ansattes side.

Takk for svar :-)

Tror faktisk det er fullt ut mulig å dø av fysisk sykdom mens man er innlagt på psyk. ja. Har opplevd mye av dette selv, at alt blir tolket som psykisk.

Det er kanskje heller ikke så rart at de som arbeider med psykiatri tenker kun på slike sykdommer.

En depresjon kan jo som kjent gi veldig mange fysiske symptomer, og i de fleste tilfeller så stemmer det nok også at pasienten har en depresjon.

Det jeg etterlyser er at man bør lytte mere til pasientene. Hvis f.eks. en pas. klager veldig mye over fysiske symptomer og selv påstår å ikke være deprimert, så må man bli tatt på alvor. Hvis jeg var deprimert for tre år siden, så trenger jeg nødvendigvis ikke være deprimert idag!!

Jeg mener ihvertfall at jeg hele tiden faller mellom "to stoler." Det spiller ikke noen rolle hva jeg subjektivt opplever, det er "ekspertene" som vet best uansett samme hva jeg sier.

Det står en gang for alle i min journal at jeg er psyk,i perioder og dette stemmer jo. Men dette er noe helt annet!

Mange skrekkelige opplevelser har gjort at jeg i perioder gjemmer meg for folk og tror alle er imot meg (går i hi). Men JEG VET når jeg er psykisk syk og ingen andre skal fortelle meg dette.

"Sånne symptomer er helt vanlig når du er deprimert, skjønner du". Dette har jeg fått høre hele det siste året, selv om jeg uttrykkelig sier at jeg er fysisk syk, og selvfølgelig blir jeg deppa og lei meg pga dette.

Opplever også at spesialister jeg går til pga min fysiske sykdom, putter meg i psykiatrien. "Vi kan ikke vite hva som er hva, skjønner du". Disse symptomene er høyst sannsynlig psykisk."

Slike utsagn gjør at jeg eksploderer gang etter gang og sier ettertrykkelig ifra at JEG VET hva som er hva. De har ikke peiling på hva de snakker om.

Da får jeg igjen følelsen av å bli sett rart på, psykiatriske pasienter kan jo ikke ha egne meninger, deg kan vi ikke stole på.

Det er meget irriterende å bli behandlet sånn, jeg har virkelig fått se helsevesnet fra "bunnen og opp", og det må jeg si skuffer meg noe voldsomt :-(

[Gjest Timari]

kom til å tenke på en annen historie jeg hørte om

Dette skjedde for nesten 15 år siden da to barn ble forbyttet på en fødeavdeling

Moren til det ene barnet hadde hatt en svært slitsom fødsel og var psykisk og fysisk utmattet etter fødselen, og hadde også slitt med svangerskapsdepresjon

Dagen etter kommer da pleierne inn med barnet hennes og hun sier med en gang " ja men dette kan da ikke være mitt barn"Hvor da sykepleierne forsøkte å forklare henne hvor mye hormonelle ting som kan skje med en etter en fødsel, og at det ikke var rart at hun fikk slike tanker etter en fødsel

Så etter tre uker så ble feilen oppdaget og ungene måtte byttes tilbake. Da fikk hun jo virkelig problemer for i mellomtiden hadde hun jo vent seg til den andre ungen, selv om hun følte at det ikke var den samme ungen som hun fødte

Så i ekstreme tilfeller så kan det gå slik

[Dorthe]

Det virker slik at enten så er man psykisk syk eller fysisk syk. Kan ikke være begge deler innen helsevesenet.

Jeg synes absulutt at du har grunn til å være forbannet.

[Gjest engang psyk., ikke alltid psyk!!!]

Det virker slik at enten så er man psykisk syk eller fysisk syk. Kan ikke være begge deler innen helsevesenet.

Jeg synes absulutt at du har grunn til å være forbannet.

Tusen takk for svar begge to!

Er forbannet ja så det holder. Men har nå endelig fått nok energi til å snakke for meg ihvertfall. Og det har jeg tenkt å gjøre.

Jeg skal "banke" forskjellige ting inn i hodene på alle "ekspertene" jeg møter (gleder meg :-))