Angst for det ukjente. Om å miste kontrollen.

[Gjest ScaredToDeath]

Hei!

Jeg er ei jente på 25 som sliter med et par ting. Jeg klarer ikke å vise at det finnes områder jeg ikke behersker fullt ut. I helgen har en kamerat av samboeren min kommet til byen. Denne kameraten er engelsk og i går skulle vi møte ham, men jeg klarte ikke å gå.Fikk panikk med hjertebank og pusteproblemer.

Jeg orker ikke tanken på å snakke engelsk, mens min kjære hører på. Jeg er egentlig ganske god i engelsk,men blir så nervøs at jeg bare kludrer det til. Samboeren min vil selvfølgelig gjerne invitere denne kameraten hjem, men jeg tør ikke. Jeg takler det rett og slett ikke, ser på det som en umulighet. Jeg får så dårlig samvittighet overfor kjæresten min. Hva skal jeg gjøre?

[Lillemus]

Tja... Du ser jo selv at det er dprlig gjort overfor samboeren din. Du får stikke bort til en venninne mens han har besøk av kompisen sin da.

Og så er det kanskje en tanke å kontakte fastlegen for å bli henvist for å få hjelp med denne angsten? Vel har vi alle litt skrekk for ikke å mestre ting, men jeg vil tro du ligger litt over snittet i reaksjon kanskje?

Lykke til i alle fall! )

[Gjest skara:)]

Si det til han at du gruer deg veldig, kan hende det går kjempe mye bedre enn du tror når du vet at han vet.

Og føler du at du ikke greier det kan du jo følge rådet til lillemus.

Lykke til.

[Gjest Timari]

tja

det er flere ting jeg ikke vet om deg, blant annet om du har et åpent forhold til kjæresten din.

Vet han at det er ting du ikke mestrer? Eller er det angsten for at du skal være dårligere en han på noe område som du synes blir umulig å hanskes med?

Kan virke som om det er et konkurranseforhold mellom deg og kjæresten din om å prestere best og mest. Vet nå ikke om det er helt sunt.

Jeg ville vært åpen med kjæresten om det at du føler deg litt dum når du skal snakke engelsk. At du er litt rusten. forhåpentligvis skjønner han det. Hva med å være der når han kommer, og så dra til en veninne? Da har dere iallefall hilst, så får du prøve å ta neste skritt en annen gang

Men mulig jeg tar helt feil i min oppfatning av problemet her...

[Gjest ScaredToDeath]

tja

det er flere ting jeg ikke vet om deg, blant annet om du har et åpent forhold til kjæresten din.

Vet han at det er ting du ikke mestrer? Eller er det angsten for at du skal være dårligere en han på noe område som du synes blir umulig å hanskes med?

Kan virke som om det er et konkurranseforhold mellom deg og kjæresten din om å prestere best og mest. Vet nå ikke om det er helt sunt.

Jeg ville vært åpen med kjæresten om det at du føler deg litt dum når du skal snakke engelsk. At du er litt rusten. forhåpentligvis skjønner han det. Hva med å være der når han kommer, og så dra til en veninne? Da har dere iallefall hilst, så får du prøve å ta neste skritt en annen gang

Men mulig jeg tar helt feil i min oppfatning av problemet her...

Han vet absolutt alt. Vi er veldig åpne. Han synes det er greit og er veldig forståelsesfull, men han syntes det var trist da jeg satt alene hele lørdagskvelden.

Han skjønner heller ikke hvorfor jeg er "redd" for ham. Han har aldri kritisert meg eller ertet meg. Jeg skjønner ikke dette selv, men jeg har vært sånn helt siden jeg var liten. Jeg pleide å gjemme meg på rommet hvis vi hadde fremmede på besøk. Med folk jeg kjenner går det helt fint og mange mener at jeg er festens midtpunkt.

[pablito]

Tja... Du ser jo selv at det er dprlig gjort overfor samboeren din. Du får stikke bort til en venninne mens han har besøk av kompisen sin da.

Og så er det kanskje en tanke å kontakte fastlegen for å bli henvist for å få hjelp med denne angsten? Vel har vi alle litt skrekk for ikke å mestre ting, men jeg vil tro du ligger litt over snittet i reaksjon kanskje?

Lykke til i alle fall! )

Det viktigste ved slik angst er å erkjenne den slik som du har gjort. Deretter fortelle det til andre som du stoler på. F. eks kjæresten din. Så kan du begynne å øve på å gjøre det du er redd for, litt og litt om gangen. I dette tilfelle snakke med fremmede eller snakke engelsk i en uvant situasjon. Spør deg selv hva det værste er som kan skje med deg når du gjør dette. Sannsynligvis er angsten tuftet på en overdreven og helt urealistisk tanke om å miste kontroll. En psykolog eller terapeut som driver med kognitiv terapi, kan være til god hjelp hvis du ikke får det til med egen trening. Men du må altså møte problemet og gjøre det du er redd for.

[Gjest ScaredToDeath]

Tja... Du ser jo selv at det er dprlig gjort overfor samboeren din. Du får stikke bort til en venninne mens han har besøk av kompisen sin da.

Og så er det kanskje en tanke å kontakte fastlegen for å bli henvist for å få hjelp med denne angsten? Vel har vi alle litt skrekk for ikke å mestre ting, men jeg vil tro du ligger litt over snittet i reaksjon kanskje?

Lykke til i alle fall! )

Tusen takk for svar, Lillemus. Jeg ville gjerne ha stukket bort til en venninne, men jeg har ingen venner. Har akkurat flyttet til et nytt sted, så det eneste stedet jeg kan være er hjemme og da må han være ute. Jeg er forresten redd for å gå til legen for å be om henvisning også. Tror at noe av problemet er at jeg ikke tør å vise at jeg er svak på enkelte områder. Har alltid vært den "flinkeste" på alle måter..

[Gjest ScaredToDeath]

Det viktigste ved slik angst er å erkjenne den slik som du har gjort. Deretter fortelle det til andre som du stoler på. F. eks kjæresten din. Så kan du begynne å øve på å gjøre det du er redd for, litt og litt om gangen. I dette tilfelle snakke med fremmede eller snakke engelsk i en uvant situasjon. Spør deg selv hva det værste er som kan skje med deg når du gjør dette. Sannsynligvis er angsten tuftet på en overdreven og helt urealistisk tanke om å miste kontroll. En psykolog eller terapeut som driver med kognitiv terapi, kan være til god hjelp hvis du ikke får det til med egen trening. Men du må altså møte problemet og gjøre det du er redd for.

Ja, jeg vet det og vi har snakket om det. Jeg vil gjerne ta det litt gradvis. For eksempel ved å møte ham hvis vi er sammen med flere. Da blir det kanskje lettere å invitere ham hjem etterpå, men problemet er at jeg ignorerer problemet (stikker hodet i sanden) og så er problemet der like fullt når en lignende situasjon oppstår og da blir alt forferdelig. Har mest lyst til å forsvinne..

[Lillemus]

Det viktigste ved slik angst er å erkjenne den slik som du har gjort. Deretter fortelle det til andre som du stoler på. F. eks kjæresten din. Så kan du begynne å øve på å gjøre det du er redd for, litt og litt om gangen. I dette tilfelle snakke med fremmede eller snakke engelsk i en uvant situasjon. Spør deg selv hva det værste er som kan skje med deg når du gjør dette. Sannsynligvis er angsten tuftet på en overdreven og helt urealistisk tanke om å miste kontroll. En psykolog eller terapeut som driver med kognitiv terapi, kan være til god hjelp hvis du ikke får det til med egen trening. Men du må altså møte problemet og gjøre det du er redd for.

Nå har du lagt to svar til meg, de skulle vært lagt til innsender av hovedinnlegget.

Du må trykke på "svar på dette innlegget" (eller hva det nå står) når du står i hovedinnleggers innlegg når det er vedkommende du skal svare til. Innlegg til meg kommer ikke med på vedkommendes svar-side og da er det nok en del som ikke får dem med seg.

[Gjest Timari]

Han vet absolutt alt. Vi er veldig åpne. Han synes det er greit og er veldig forståelsesfull, men han syntes det var trist da jeg satt alene hele lørdagskvelden.

Han skjønner heller ikke hvorfor jeg er "redd" for ham. Han har aldri kritisert meg eller ertet meg. Jeg skjønner ikke dette selv, men jeg har vært sånn helt siden jeg var liten. Jeg pleide å gjemme meg på rommet hvis vi hadde fremmede på besøk. Med folk jeg kjenner går det helt fint og mange mener at jeg er festens midtpunkt.

da ville jeg nok tenke at du har en form for sosial angst. Men dette kan det jobbes med. Jeg synes det er positivt at du har mange venner som du føler deg konfortabel med å være sammen med (virker det som). Mange ville kanskje isolert seg fullstendig og ikke turt å gå ut. Hvis du ikke har det slik så ser jeg gode muligheter for at du kan bli kvitt mye av denne angsten.

du virker også ganske åpen i forhold til problemene dine, og villig til å gjøre noe, noe som jeg også ser som en stor fordel for deg

men husk at det ikke er meningen at du skal bli et helt nytt menneske og kjempeutadvendt mot alle. Man kan ikke forandre personlighet. Kanskje vil du alltid føle et snev av ubehag med ukjente mennesker men man kan jobbe med det slik at det ikke får så store følger for deg som det har fått med panikkanfall etc.

litt avhengig av hvor mye dette hemmer deg så ville jeg nok vurdert om kanskje en fagperson kunne hjelpe deg med dette her. Første steg blir fastlegen som kan henvise deg til noen som har kompetanse på området

lykke til:)

[Gjest gomer]

Okey, du sliter med engelsk, men du er egentlig flink når ikke typen din hører på. Tipper typen din undertrykker deg litt?? Men uansett kan jeg derimot trøste deg med at jeg sliter med å få sagt ting på norsk foran andre, hvem som helst, og jeg er jo norsk da. Men har en slags angst eller noe, prøver å få hjelp for det.

Jeg kan bare si at du må prøve å roe deg ned når du snakker engelsk, å ikke vær redd for å si feil, du vet jo selv at du er flink. Ellers kan du jo bare lavære å snakke engelsk, bare drit i det, det er jo ikke eksamen eller noe.

[Gjest ScaredToDeath]

Okey, du sliter med engelsk, men du er egentlig flink når ikke typen din hører på. Tipper typen din undertrykker deg litt?? Men uansett kan jeg derimot trøste deg med at jeg sliter med å få sagt ting på norsk foran andre, hvem som helst, og jeg er jo norsk da. Men har en slags angst eller noe, prøver å få hjelp for det.

Jeg kan bare si at du må prøve å roe deg ned når du snakker engelsk, å ikke vær redd for å si feil, du vet jo selv at du er flink. Ellers kan du jo bare lavære å snakke engelsk, bare drit i det, det er jo ikke eksamen eller noe.

Nei, ikke noe undertrykking. Han er bare en så super støtte når det gjelder alt. Har aldri følt meg undertrykt. Tror heller at dette stammer fra et forhold jeg var i tidligere.