Forhold til foreldre i voksen alder

[Gjest tullehøna]

Jeg er snart 40 år, men har så lenge jeg kan huske slitt med forholdet til min 2 år yngre søster. Hovedproblemet mitt er at jeg oppfatter henne som så feilfri og "perfekt", selv om fornuften min sier meg at dette ikke er virkeligheten. Jeg har vært til psykolog og gestaltterapeut for å få orden på meg selv, uten at det har lykkes. Problemet øker iom at vi begge har barn på samme alder, som da gjerne vil leke sammen. Jeg orker ikke være i nærheten av min søster, for jeg føler meg så liten og elendig hver gang. (Må også legge til at jeg på ingen måte har det slik overfor min 13 år yngre bror!) Jeg opplever det slik at hun også overfor mine foreldre skal være slik de vil vi skal være;prektig og fornuftig. Hun studerer ved siden av å ha tre små barn, har full jobb, og får til alt, både av praktisk og teoretisk art. Har mye høyere utdanning enn meg, fant mann og fikk barn før meg, har overtatt flere av mine venner, er slankere, penere... Jeg vet det høres barnslig ut, men jeg KLARER IKKE ANNET enn å føle slik jeg gjør! Dette blir i sin tur problematisk overfor våre foreldre. De e

har vært klar over situasjonen hele tiden. Overfor dem presenterer min søster bare "det de vil høre"; at barna er så sunne i matveien, at de er masse ute, at hun har betalt ned hele studielånet allerede osv. Jeg sammenlikner meg og kommer SÅ til kort! Har tenkt på om mine følelse kan skyldes at jeg som storesøster kan være "detronisert", at jeg har vært vant til å "lede an", for så å se meg forbigått av en yngre søster. Jeg må legge til at jeg i perioder sliter med psykiske problemer, at jeg har stått på antidepressiva, og at jeg er en grubler. Men er det vanlig å skulle tekkes foreldrene slik også i voksen alder? Noen so gidder å kommentere dette innlegget, tro?

mvh

[favn]

Mitt ringe 'råd' til folk som sliter seg istykker pga usunne og destruktive familierelasjoner:

Bryt med dem. Eller i det minste, la forholdet gå over i formaliserte, høflige avstandsformer, men heller ikke mer.

Du kan selvsagt aldri forandre de andre, du kan bare ta ansvar for at DU får det bra.

[Gjest ikke lett å være henne heller]

Det er trist at du føler det slik, men bra at du innser at det er hos deg "feilen" ligger.

Jeg har hatt det slik selv, men jeg var den "perfekte" søsteren.

To søsken og en mor har i mange, mange år brukt seg av mine resurser samtidig som de har følt at jeg har gått rundt og vært bedre enn dem.

Jeg var den eneste som fikk meg sertifikat, fikk jobber, spreke typer, kjøpte bil, uten låneprikker, orden på økonomien, fikk barn, kjøpte hus osv.

De følte seg små rundt meg, at jeg på en måte følte meg bedre enn dem.

Slik har de følt i mange år, og det triste er at jeg ikke har følt det slik noen gang. De fikk opparbeidet seg mange vonde følelser over mange år pga. sine feiloppfatninger, og de brukte meg uten grenser fordi de trodde jeg hadde resurser uten grenser.

Jeg har aldri følt meg bedre, jeg har bare valgt å prioritere anneledes.

Det er vondt å høre slikt fra de man tror kjenner en og er glad i en.

Enden på visa er at jeg pr, i dag ikke har kontakt med hverken søsken eller mor.

Det ble for mye vondt underveis.

Innse at det er du som har problem og jobb med det, og prøv å snakke fortrolig med din søster og "bli kjent med henne".

Hvis du får dele hennes tanker og følelser rundt ting så kanskje du innser at hun er akkurat som dere, at hun bare har gjort ting litt anneledes og at hennes "suksess" ikke gir henne dålige sider og syn.

Lykke til.

[Gjest tullehøna]

Mitt ringe 'råd' til folk som sliter seg istykker pga usunne og destruktive familierelasjoner:

Bryt med dem. Eller i det minste, la forholdet gå over i formaliserte, høflige avstandsformer, men heller ikke mer.

Du kan selvsagt aldri forandre de andre, du kan bare ta ansvar for at DU får det bra.

Det andre svaret her er også bra, det er det jeg sikkert har godt av å høre, men får vondt av. (Men det er sikkert som fortjent...) Favns svar var mer balsam på sjelen. Det Favn sier har jeg også tenkt på, men det blir vanskeligere å praktisere når man har barn i samme alder som vil leke sammen...Men takk, begge.

[Gjest none]

En eller annen sa at dersom et menneske skal bli lykkelig så må det enten skru ned forventningene til seg selv eller så må det jobbe hardere for å nå de standarene en gjerne vil ha.

Det første var visstnok det enkleste.

Men husk. Ingenting er gratis. Det koster å holde seg slank. Det koster å ha fast jobb og tre unger. Og det koster å ta en høyere utdannelse ved siden av.

Dersom du er villig til å legge den samme innsatsen i å klare alle disse tingene som søsteren din gjør så vil du garantert klare det du også.

Og så får du ta et i valg i forhold til om det er verdt det.

For det er vell til syvende og sist det det er snakk om.

Å ta valg...

[Gjest 27-åring.]

Mitt ringe 'råd' til folk som sliter seg istykker pga usunne og destruktive familierelasjoner:

Bryt med dem. Eller i det minste, la forholdet gå over i formaliserte, høflige avstandsformer, men heller ikke mer.

Du kan selvsagt aldri forandre de andre, du kan bare ta ansvar for at DU får det bra.

DU må aldri tenke at du er mindre verdt enn din søster. Du har helt sikkert noen gode egenskaper som ikke hun har.

[Blenda1365380899]

Det andre svaret her er også bra, det er det jeg sikkert har godt av å høre, men får vondt av. (Men det er sikkert som fortjent...) Favns svar var mer balsam på sjelen. Det Favn sier har jeg også tenkt på, men det blir vanskeligere å praktisere når man har barn i samme alder som vil leke sammen...Men takk, begge.

Hei.

Jeg var eldst av tre. Jeg var flink. Jeg ble brukt av de andre, også mine foreldre fordi jeg var flink. Jeg hadde nok ett godt hode, ett lyst hode.

Jeg ville ikke ha den rollen jeg fikk.

Min mor fungerte ikke pga. dårlig psyke. Jeg fikk hennes plass. Min far var syk og brukte meg som samtalepartner.

Jeg tenkte hele tiden at jeg var flink. Dette klarer jeg....tenkte jeg. Slik har jeg gjort bestandig.

Jeg jobbet og jobbet. Har alltid gjordt det bra. Jeg visste hvordan jeg skulle ordne meg.

Men jeg kjente ikke min begrensning. Ikke blandt mine søsken og ikke i min egen familie med mann og tre barn.

For elve år siden ble alt svart. Jeg sliter enda....Jeg slet i det skulte med angst og depresjon. Men jeg som var så flink kunne ikke vise dette til noen.

Jeg sliter enda. Jeg fikk mange år i terapi og mye smerte for å holde hodet over vannet.

I dag har jeg minimal kontakt med mine søsken og min mor. Jeg ble brukt!

I dag jobber jeg halvt og er uføretrygdet resten. Jeg orker ikke så mye som andre lenger....

Vær glad at du slipper å være så flink! Mine søsken har jeg nesten hatt ett morsforhold til. Helt til jeg ikke ville mer.

Det var min historie!

Alt har en bakside.

[Gjest tullehøna]

DU må aldri tenke at du er mindre verdt enn din søster. Du har helt sikkert noen gode egenskaper som ikke hun har.

Tusen takk. Skjønner det, samtidig som jeg skjønner det ikke... (Skjønner?!!)