angst!!!!

[Gjest fra en venn]

Hei alle sammen.Etter å ha vært en "kikker"på dette forumet,tenkte jeg også at det hadde vært hyggelig å dele noen erfaringer.Synes det har vært mange innlegg som har vært til hjelp for meg.Har slitt med kraftig angst i snart et år.Før angsten virkelig brøt ut,hadde jeg diffuse plager som hjertebank,vondt i magen etc.Hele tiden med overbevisning om at dette blir hjerteinfarkt,dette er kreft osv.Mange kroner er brukt hos spesialister.Så kom angsten for å bli gal.Dette er det verste å slite med,Går til en veldig bra psykolog.Han har god tro på at dette skal slippe ettehvert.Sliter med å jobbe,hva jeg ska gjøre i fremtiden etc.Har liksom gitt opp litt med tanke på jobbing ,jeg klarer det ikke ,vil helst være hjemme osv.Har også gode perioder,da er jeg litt mer optimistisk.Men jeg tenker ofte at hadde det ikke vært for redselen for å bli"gal"skulle jeg gjort det og det.LIvet føles litt på vent.Prøvde cipralex for en stund siden,men det hjalp meg ikke,ble apatisk og uvirkelighetsfølelsen ble større,og sexlysten forsvant.Vil også klare meg uten medisiner,selv om det er tungt i blant.Jeg sliter og med øresus og reagerer på lyder.Angsten for å bli "gal" ble jo ikke mindre etter at dette dukket opp.Hele tiden dukker det opp noe nytt.Tror jeg må til bunns i hva som er den egentlige årsaken til angsten.Har opplevd mye i livet på godt og ondt,mye ligger nok der.Samt at jeg sa opp jobben og flyttet i fjor.Da kom mitt første panikkanfall.Trodde jeg ble gal,skulle dø etc.Etter dette anfallet kom angsten for å bli "gal".Har ikke hatt panikkanfall etter dette,men har angst hver dag fordet.Men nektet å gi opp drømmen om å bli som før.Det skal jeg!Noen som har det som meg??ønsker alle en god natt!!!

[Gjest gjetergutten]

Hei! Ja vi er mange som har vært der. Føler sterkt med deg. Har ett godt råd: Begynn å tren, aerob trening, eks.vis jogging el intervalltrening eller aerobic, rask gange el.l flere ganger i uka, alt som får opp pulsen,og ikke gi opp om du ikke merker bedring til å begynne med, bedringen kommer etter en stund med trening. Let på nettet, mye info der om psykisk helse og mosjon/trening.Kanskje selve angsten vil gjøre at du ikke kommer deg i gang, at du ikke klarer å begynne å trene. Sett i gang TIL TROSS FOR DETTE.Det også vil bedre seg. Tro du meg!!! Men hold ut! Lykke til

[Gjest fra en venn]

Hei! Ja vi er mange som har vært der. Føler sterkt med deg. Har ett godt råd: Begynn å tren, aerob trening, eks.vis jogging el intervalltrening eller aerobic, rask gange el.l flere ganger i uka, alt som får opp pulsen,og ikke gi opp om du ikke merker bedring til å begynne med, bedringen kommer etter en stund med trening. Let på nettet, mye info der om psykisk helse og mosjon/trening.Kanskje selve angsten vil gjøre at du ikke kommer deg i gang, at du ikke klarer å begynne å trene. Sett i gang TIL TROSS FOR DETTE.Det også vil bedre seg. Tro du meg!!! Men hold ut! Lykke til

Hei!Takk for tipset.Tror du er inne på noe der.Trening er bra for det meste.Til uka skal jeg tvinge meg ut på veien.Kunne også trengt å gå ned litt i vekt.Angst er noe dritt.Er du kvitt angsten din?Ønsker deg alt godt,og takk for svar!

[Gjest gjetergutten]

Hei!Takk for tipset.Tror du er inne på noe der.Trening er bra for det meste.Til uka skal jeg tvinge meg ut på veien.Kunne også trengt å gå ned litt i vekt.Angst er noe dritt.Er du kvitt angsten din?Ønsker deg alt godt,og takk for svar!

Hei igjen!

Gå inn på "helsenytt for alle" på nettet.MASSE nyttig om mosjon i ulike sammenhenger, også for å behandle og forebygge psykiske plager/lidelser.

Det blir bedre og bedre dokumentert at mosjon/trening har stor effekt på slike lidelser,og på mange andre lidelser,også rent kroppslige.

Husk at vi er jo ikke skapt for å sitte i ro,tverimot for å røre masse på oss!!!

Selv har jeg kommet VELDIG langt på vei, så langt at jeg kan si at jeg svært sjelden er plaget av angst lenger.Og om jeg skulle føle angst/frykt/redsel/ubehag i enkelte situasjoner, ja så holder jeg ut disse situasjonene. Stikker ikke av slik jeg ville gjort tidligere.Etterhvert endrer man tankegang,i det man ser at man lykkes.Mestring er så utrolig viktig i denne sammenheng. Det henger igjen sammen med økt selvtillit, noe man virkelig kan mangle når angsten sliter en ned...

Så kom igjen! Tving deg om du så må.Og ikke gi opp!!!

På den annen side:vær tålmodig og snill mot deg selv.Gi deg selv tid. Husk at ting henger sammen. Det kan være vanskelig å se hva som kom først,hva det egentlige problemet er, men det som er sikkert er at kropp og psyke henger sammen,logisk nok...Og du kan begynne endringen i deg selv ved å ta tak i mange ulike "ender", og du vil nå målet etterhvert. Men jeg tror at noe av det viktigste er fysisk trening,tålmodighet og det å ikke gi opp

LYKKE TIL!!!

[Gjest fra en venn]

Hei igjen!

Gå inn på "helsenytt for alle" på nettet.MASSE nyttig om mosjon i ulike sammenhenger, også for å behandle og forebygge psykiske plager/lidelser.

Det blir bedre og bedre dokumentert at mosjon/trening har stor effekt på slike lidelser,og på mange andre lidelser,også rent kroppslige.

Husk at vi er jo ikke skapt for å sitte i ro,tverimot for å røre masse på oss!!!

Selv har jeg kommet VELDIG langt på vei, så langt at jeg kan si at jeg svært sjelden er plaget av angst lenger.Og om jeg skulle føle angst/frykt/redsel/ubehag i enkelte situasjoner, ja så holder jeg ut disse situasjonene. Stikker ikke av slik jeg ville gjort tidligere.Etterhvert endrer man tankegang,i det man ser at man lykkes.Mestring er så utrolig viktig i denne sammenheng. Det henger igjen sammen med økt selvtillit, noe man virkelig kan mangle når angsten sliter en ned...

Så kom igjen! Tving deg om du så må.Og ikke gi opp!!!

På den annen side:vær tålmodig og snill mot deg selv.Gi deg selv tid. Husk at ting henger sammen. Det kan være vanskelig å se hva som kom først,hva det egentlige problemet er, men det som er sikkert er at kropp og psyke henger sammen,logisk nok...Og du kan begynne endringen i deg selv ved å ta tak i mange ulike "ender", og du vil nå målet etterhvert. Men jeg tror at noe av det viktigste er fysisk trening,tålmodighet og det å ikke gi opp

LYKKE TIL!!!

Hei igjen!!Ja,jeg skal ta bena fatt og begynne å trimme.Har trent mye i "yngre dager".Høres ut som jeg er en olding,men er ikke det altså.Men jeg vet at man føler seg i mye bedre form når man rører på seg lttt.Jeg har vært så destruktiv det siste året.Tenker at jeg ikke klarer å gå ned i vekt,det går jo nedover uansett.HUFF.Jeg er min verste fiende av og til.Akkurat som om jeg ikke klarer å unne meg selv og lykkes.Og den tankegangen om at jeg er på vei til å bli sprø,den gjør meg passiv.Men.Men.Nok om meg.Synes det er bra å høre at du har kommet deg oppover fra angstspiralen.Det gir håp.Det krever knallhard jobbing.Synes det hjelper litt å gå i terapi.Psykologen min er optimistisk og sier at det vil ta en stund,men jeg har alle forutsetninger for å klare det.Håper det.Han er så god den mannen.Er nesten litt glad i han jeg.Kjekk er han og.Litt usaklig nåda,men timene er et lyspunkt for meg.Går du,eller har du gått i terapi?Lykke til videre,og hjertlig takk for at du gidder å svare meg!!Ha en fortsatt god kveld!!

[Gjest gjetergutten]

Hei igjen!!Ja,jeg skal ta bena fatt og begynne å trimme.Har trent mye i "yngre dager".Høres ut som jeg er en olding,men er ikke det altså.Men jeg vet at man føler seg i mye bedre form når man rører på seg lttt.Jeg har vært så destruktiv det siste året.Tenker at jeg ikke klarer å gå ned i vekt,det går jo nedover uansett.HUFF.Jeg er min verste fiende av og til.Akkurat som om jeg ikke klarer å unne meg selv og lykkes.Og den tankegangen om at jeg er på vei til å bli sprø,den gjør meg passiv.Men.Men.Nok om meg.Synes det er bra å høre at du har kommet deg oppover fra angstspiralen.Det gir håp.Det krever knallhard jobbing.Synes det hjelper litt å gå i terapi.Psykologen min er optimistisk og sier at det vil ta en stund,men jeg har alle forutsetninger for å klare det.Håper det.Han er så god den mannen.Er nesten litt glad i han jeg.Kjekk er han og.Litt usaklig nåda,men timene er et lyspunkt for meg.Går du,eller har du gått i terapi?Lykke til videre,og hjertlig takk for at du gidder å svare meg!!Ha en fortsatt god kveld!!

Ja har gått i samtaleterapi.Veldig nyttig. Man finner ut at man faktisk er helt ok som person selv om man sliter og av og til føler at ALT håp er ute.Får bekreftelse på at man er som andre TIL TROSS FOR angsten, og får vite at det er mange andre,såkalt vellykkede, som sliter også. Alt er ikke som på overflaten. Det har min terapeut vist meg.Vi har snakket og jeg har grått, og uten de store ord, kanskje bare ved å være klok og god, har hun hjulpet meg tilbake.Det har gått umerkelig,men i ettertid ser jeg at forvandlingen harvært fantastisk.Stikkord kan være å bygge opp selvtilliten igjen,og det skjedde bl.a gjennom at jeg fikk en følelse av mestring.Mestringen kom igjen bl.a av at jeg på egen hånd trente med eksponeringsterapi,i alle former og på alle nivå.Jeg nektet å gi meg for angsten.Og samtidig med dette TRENTE jeg fysisk. Føler selv at det er kombinasjonen av dette som har vært riktig for meg, og at uten den fysiske treningen ville det vært for lite. Eller kanskje det ville tatt lenger tid. Tror sterkt på at det finnes koblinger vi ennå ikke vet så mye om,mellom kropp og psyke. Hvis du leter på nettet vil du finne mye forskning på dette med fysisk trening.

Og husk,framfor alt,vær tålmodig med deg selv,vær glad i deg selv,bygg opp selvtillit og et godt selvbilde etterhvert,la tiden jobbe for deg.Ting skjer selv om du ikke merker det akkurat der og da.

Og begynn å tren:)

[Gjest fra en venn]

Ja har gått i samtaleterapi.Veldig nyttig. Man finner ut at man faktisk er helt ok som person selv om man sliter og av og til føler at ALT håp er ute.Får bekreftelse på at man er som andre TIL TROSS FOR angsten, og får vite at det er mange andre,såkalt vellykkede, som sliter også. Alt er ikke som på overflaten. Det har min terapeut vist meg.Vi har snakket og jeg har grått, og uten de store ord, kanskje bare ved å være klok og god, har hun hjulpet meg tilbake.Det har gått umerkelig,men i ettertid ser jeg at forvandlingen harvært fantastisk.Stikkord kan være å bygge opp selvtilliten igjen,og det skjedde bl.a gjennom at jeg fikk en følelse av mestring.Mestringen kom igjen bl.a av at jeg på egen hånd trente med eksponeringsterapi,i alle former og på alle nivå.Jeg nektet å gi meg for angsten.Og samtidig med dette TRENTE jeg fysisk. Føler selv at det er kombinasjonen av dette som har vært riktig for meg, og at uten den fysiske treningen ville det vært for lite. Eller kanskje det ville tatt lenger tid. Tror sterkt på at det finnes koblinger vi ennå ikke vet så mye om,mellom kropp og psyke. Hvis du leter på nettet vil du finne mye forskning på dette med fysisk trening.

Og husk,framfor alt,vær tålmodig med deg selv,vær glad i deg selv,bygg opp selvtillit og et godt selvbilde etterhvert,la tiden jobbe for deg.Ting skjer selv om du ikke merker det akkurat der og da.

Og begynn å tren:)

Hei igjen!!Takk for gode tips og råd nok en gang.Det gjelder å ikke gi seg,og ikke drive med unngåelsesatferd.Men det er tøft.Det verste for meg er redselen for om jeg er på vei til å bli schizofren.Angsten for dette hindrer meg i så mye.Men men.Redselen skal ikke få knekke meg heller,ei heller tvilen.Jeg føler meg alltid bedre etter terapitimene.Skulle gjerne gått oftere,men det blir dyrt.Men trening skal jeg starte med igjen.Det er et godt tips.Glad på dine vegne at du har klart deg så bra.All respekt,unner deg virkelig det.Vet hvordan det er å slite.Hyggelig at noen tar seg bryet å svare også.Bare spør meg om det er noe du lurer på.Ha en god natt!!!

[Gjest gjetergutten]

Hei igjen!!Takk for gode tips og råd nok en gang.Det gjelder å ikke gi seg,og ikke drive med unngåelsesatferd.Men det er tøft.Det verste for meg er redselen for om jeg er på vei til å bli schizofren.Angsten for dette hindrer meg i så mye.Men men.Redselen skal ikke få knekke meg heller,ei heller tvilen.Jeg føler meg alltid bedre etter terapitimene.Skulle gjerne gått oftere,men det blir dyrt.Men trening skal jeg starte med igjen.Det er et godt tips.Glad på dine vegne at du har klart deg så bra.All respekt,unner deg virkelig det.Vet hvordan det er å slite.Hyggelig at noen tar seg bryet å svare også.Bare spør meg om det er noe du lurer på.Ha en god natt!!!

Hei!

Vil gjerne svare deg ang. din redsel for å bli shizofren.

Har lest endel om angst.

Det er faktisk nokså vanlig å ha slike tanker om at man er i ferd med å bli gal. Hadde det også selv.Skammen for det var også veldig stor. Måtte liksom skjule det også for andre. Ble veldig slitsomt. Brukte mye energi på akkurat DEN redselen. Skjønte etterhvert at tanken om å bli gal var en slags tvangstanke, dess mer jeg tenkte på det, dess fastere satt tanken,og dess oftere poppet den opp.

Først da jeg ikke lenger tilla tanken noen betydning, men så den for det det var; en tanke som ernærte seg av min redsel og frykt,en tanke som var et symptom i mitt sykdomsbilde,først da begynte tanken å slippe taket.

Nå er det som om jeg ikke bryr meg;føler meg mye tryggere i meg selv,med meg selv.Tenker liksom som om:"Alle er litt gale av og til Det er normalt å være litt gal.Alle har rare tanker,man forteller bare ikke andre om det.Og så da, hvis jeg skulle bli litt gal???"

Nå klarer jeg å se tanken som et utslag av frykt,det verste som kunne skje,liksom,miste kontrollen og rope og skrike på bussen mens jeg river av meg håret...

Husker første gangen jeg ble klar over dette, leste det i en bok om angst,tror det var i "Trange rom og åpne plasser" av Torkil Berge og Arne Repål,Der er et kapittel om tvangslidelser og derunder tvangstanker(fantastisk bok forresten!)Det var første gang jeg ble klar over at dette kun var et symptom på angsten, og IKKE på at man holdt på å bli gal, men på at MAN ER REDD. Og det var som om man løftet av meg en tung jernrustning, tårene silte og jeg var så UTROLIG glad for at tankene bare var tanker og ikke tydet på noe mer,ikke gjorde meg til et forferdelig menneske,med mørke fæle hemeligheter jeg aldri kunne si til et levende menneske.Etter dette tok det tid, det TAR TID å bygge opp nye tanker,men etterhvert løsnet det. Jeg har skjønt at dette er en del av lidelsen,man holder slettes ikke på med å bli gal, det bare føles sånn og man er så utolig redd for det.Dette er en del av det å være menneske,for det er MANGE mennesker som har det sånn, og som har slitt med sånne tanker.

Jeg synes det er viktig i en sånn sammenheng å bygge opp nye begrep ang. oss menneskene:Andre er ikke perfekte,det skjuler seg mye under overflaten,så man er verken bedre eller verre enn andre.Man er rett og slett en DEL av menneskeheten.Synes det har vært godt å komme til en sånn erkjennelse;da har jeg ikke noe å skamme meg for overfor andre,jeg er ikke den lille som alltid må unnskylde meg, som alltid skjemmes og føler skyld,som alltid må føle meg så underlegen.Jeg er bare den jeg er, og det er faktisk mer enn godt nok,SELV OM livet mitt ikke har gått på skinner.

Dette blir mye om meg selv, men det er det jeg vet noe om, de prosessene jeg gikk og går gjennom.

Til deg: Vær utålmodig OG tålmodig. Ting tar tid, men du må utfordre deg selv. Gjør det du frykter, TIL TROSS FOR at det føles fælt.

Lykke til!!!

[Gjest fra en venn]

Hei!

Vil gjerne svare deg ang. din redsel for å bli shizofren.

Har lest endel om angst.

Det er faktisk nokså vanlig å ha slike tanker om at man er i ferd med å bli gal. Hadde det også selv.Skammen for det var også veldig stor. Måtte liksom skjule det også for andre. Ble veldig slitsomt. Brukte mye energi på akkurat DEN redselen. Skjønte etterhvert at tanken om å bli gal var en slags tvangstanke, dess mer jeg tenkte på det, dess fastere satt tanken,og dess oftere poppet den opp.

Først da jeg ikke lenger tilla tanken noen betydning, men så den for det det var; en tanke som ernærte seg av min redsel og frykt,en tanke som var et symptom i mitt sykdomsbilde,først da begynte tanken å slippe taket.

Nå er det som om jeg ikke bryr meg;føler meg mye tryggere i meg selv,med meg selv.Tenker liksom som om:"Alle er litt gale av og til Det er normalt å være litt gal.Alle har rare tanker,man forteller bare ikke andre om det.Og så da, hvis jeg skulle bli litt gal???"

Nå klarer jeg å se tanken som et utslag av frykt,det verste som kunne skje,liksom,miste kontrollen og rope og skrike på bussen mens jeg river av meg håret...

Husker første gangen jeg ble klar over dette, leste det i en bok om angst,tror det var i "Trange rom og åpne plasser" av Torkil Berge og Arne Repål,Der er et kapittel om tvangslidelser og derunder tvangstanker(fantastisk bok forresten!)Det var første gang jeg ble klar over at dette kun var et symptom på angsten, og IKKE på at man holdt på å bli gal, men på at MAN ER REDD. Og det var som om man løftet av meg en tung jernrustning, tårene silte og jeg var så UTROLIG glad for at tankene bare var tanker og ikke tydet på noe mer,ikke gjorde meg til et forferdelig menneske,med mørke fæle hemeligheter jeg aldri kunne si til et levende menneske.Etter dette tok det tid, det TAR TID å bygge opp nye tanker,men etterhvert løsnet det. Jeg har skjønt at dette er en del av lidelsen,man holder slettes ikke på med å bli gal, det bare føles sånn og man er så utolig redd for det.Dette er en del av det å være menneske,for det er MANGE mennesker som har det sånn, og som har slitt med sånne tanker.

Jeg synes det er viktig i en sånn sammenheng å bygge opp nye begrep ang. oss menneskene:Andre er ikke perfekte,det skjuler seg mye under overflaten,så man er verken bedre eller verre enn andre.Man er rett og slett en DEL av menneskeheten.Synes det har vært godt å komme til en sånn erkjennelse;da har jeg ikke noe å skamme meg for overfor andre,jeg er ikke den lille som alltid må unnskylde meg, som alltid skjemmes og føler skyld,som alltid må føle meg så underlegen.Jeg er bare den jeg er, og det er faktisk mer enn godt nok,SELV OM livet mitt ikke har gått på skinner.

Dette blir mye om meg selv, men det er det jeg vet noe om, de prosessene jeg gikk og går gjennom.

Til deg: Vær utålmodig OG tålmodig. Ting tar tid, men du må utfordre deg selv. Gjør det du frykter, TIL TROSS FOR at det føles fælt.

Lykke til!!!

Hei!!Takk for nok et innlegg.Du virker som et meget oppegående menneske,og som har fått stor selvinnsikt og menneskekunnskap.Kjente meg igjen i mye av det du skrev.Blant annet skammen.Vil ikke at mange"fremmede",dvs.naboer og folk jeg ikke kjenner så godt skal vite om angsten.Ikke for at jeg synes det er en skam å ha angst;jeg vet det er mange ressurssterke mennesker som sliter med dette.Men desverre er det mange som mangler kunnskap om angst,som tror st det er omtrent det samme som galskap.Vil ikke gi disse menneskene noe å snakke om i hverdagen.Derav angsten for å bli schizofren.Tør nesten ikke tenke tanken .Hadde blitt hun gale i "Gata".Man bør nok gi mer f.Øver meg på det.Det du sa om å unnskylde seg,kjente jeg godt igjen.Har hele tiden gjort meg mindre enn jeg er.Har gode karakterer fra skolen,gjort det bra i jobber,Har verdens skønneste barn etc.Føler ofte at det jeg gjør ikke er bra nok.Den verste angsten dukket opp da jeg sa opp jobben min og vi flyttet.Det gjorde noe med selvtilliten,som var lav fra før.Det er godt å høre at andre som har slitt med det samme,har blitt mye bedre.Får av og til følelsen at angst ikke blir bedre her på forumet,dvs.solskinnshistoriene hører man ikke så ofte.Setter virkelig pris på svarene dine.Skal klare det jeg og!Bare må spørre deg om en ting:slet du med lydømfintlighet du og?Det er veldig ekkelt,hører gjenklang og lyder blir slitsomme.Har mang en gang tenkt"Gaustad neste stopp".Men min vakre psykolog sier det er vanlig.Men det har jeg ikke lest om.Får stole på han,selv om tvilen gnager.Han er jo en dyktig fagperson.Og denne uka skal det trenes.Slutt på trøstespisingen.Har vært redd for å gå ut alene og trene,tenk om jeg pluselig hører stemmer o.l.Sykt egentlig.Har jo ikke hørt det før.Men redselen for det kom etter lydømfintligheten.Er på vakt hele tiden.Hører jeg noe som ikke andre hører??HUff.Det å alltid tvile er slitsomt!Skal prøve å låne litteraturen du leste.Høres bra ut.Nå skal jeg ta med meg barnet mitt en tur til ut.Du må ha en fortsatt god kveld,du engel av et menneske!!!

[gjeterjenta]

Hei!!Takk for nok et innlegg.Du virker som et meget oppegående menneske,og som har fått stor selvinnsikt og menneskekunnskap.Kjente meg igjen i mye av det du skrev.Blant annet skammen.Vil ikke at mange"fremmede",dvs.naboer og folk jeg ikke kjenner så godt skal vite om angsten.Ikke for at jeg synes det er en skam å ha angst;jeg vet det er mange ressurssterke mennesker som sliter med dette.Men desverre er det mange som mangler kunnskap om angst,som tror st det er omtrent det samme som galskap.Vil ikke gi disse menneskene noe å snakke om i hverdagen.Derav angsten for å bli schizofren.Tør nesten ikke tenke tanken .Hadde blitt hun gale i "Gata".Man bør nok gi mer f.Øver meg på det.Det du sa om å unnskylde seg,kjente jeg godt igjen.Har hele tiden gjort meg mindre enn jeg er.Har gode karakterer fra skolen,gjort det bra i jobber,Har verdens skønneste barn etc.Føler ofte at det jeg gjør ikke er bra nok.Den verste angsten dukket opp da jeg sa opp jobben min og vi flyttet.Det gjorde noe med selvtilliten,som var lav fra før.Det er godt å høre at andre som har slitt med det samme,har blitt mye bedre.Får av og til følelsen at angst ikke blir bedre her på forumet,dvs.solskinnshistoriene hører man ikke så ofte.Setter virkelig pris på svarene dine.Skal klare det jeg og!Bare må spørre deg om en ting:slet du med lydømfintlighet du og?Det er veldig ekkelt,hører gjenklang og lyder blir slitsomme.Har mang en gang tenkt"Gaustad neste stopp".Men min vakre psykolog sier det er vanlig.Men det har jeg ikke lest om.Får stole på han,selv om tvilen gnager.Han er jo en dyktig fagperson.Og denne uka skal det trenes.Slutt på trøstespisingen.Har vært redd for å gå ut alene og trene,tenk om jeg pluselig hører stemmer o.l.Sykt egentlig.Har jo ikke hørt det før.Men redselen for det kom etter lydømfintligheten.Er på vakt hele tiden.Hører jeg noe som ikke andre hører??HUff.Det å alltid tvile er slitsomt!Skal prøve å låne litteraturen du leste.Høres bra ut.Nå skal jeg ta med meg barnet mitt en tur til ut.Du må ha en fortsatt god kveld,du engel av et menneske!!!

Har ikke hatt lydømfintlighet,tror jeg.Jo kanskje,når jeg tenker meg om.Var redd for å være ute blant folk,og da når jeg var det,f.eks på kjøpesentra eller liknende,var det som om lydene forsterket seg veldig.Visste ikke hvor jeg skulle ha oppmerksomheten,for alle lydene var så sterke,ble overveldende til slutt.Ble fryktelig slitsomt.Var helt utkjørt til slutt.

Men om det er dette du mener,vet jeg jo ikke.Men du kan være ganske trygg på at man har mange ulike opplevelser av symptomene,og alle har ikke de samme symptomene.Og når din terapeut sier at dette er vanlig,skal du være HELT trygg på at det stemmer.

Husk at du er en av mange. Lidelsen er ikke uvanlig,den er såpass vanlig at det er skrevet hyllemeter på hyllemeter på hyllemeter om den.Og symptomene er felles til en stor del,selv om ikke alle deler alle symptomene.

Nå når jeg tenker på det,kommer jeg på at jeg har lest om det i forbindelse med angst;man blir veldig SENSITIV overfor lydene og synsinntrykkene rundt seg,nettopp pga angsten,og lydene og synsopplevelsene kan forsterkes/endres. Bl.a kan fargene endres,synet kan bli tåkete etc.,lydene forsterkes/endres etc etc.Har du hørt om "tunnellsyn" f.eks?

Men OBS OBS! Disse endrede sanseinntrykkene har ingenting med schizofreni å gjøre,det er bare helt ufarlige symptomer på angst.

Men apropos sensitivitet;du sier at du er redd for å oppleve å høre "lyder" og derfor ikke vil oppsøke situasjoner der dette kan skje.Og dette er jo mine erfaringer også;for å unngå ubehag og angst unngikk jeg situasjoner der jeg kunne oppleve dette.Dette er unngåelsesatferd.

Jeg kan love deg at de situasjonene ble bare flere og flere.Først da jeg VIRKELIG begynte å kjempe imot,og gikk ut TIL TROSS FOR at jeg trodde jeg skulle besvime/dø/miste kontrollen/bli gal/skape oppstyr, først da begynte ting litt etter litt å bedre seg.

Dette med trening/mosjon kan jo godt kombineres med eksponeringsterapi,eller man kan si at å komme seg ut kan være å eksponere seg for det en er redd for,iallefall i mitt tilfelle,der jeg var redd for å forlate mitt trygge hjem,og det å komme seg ut og trene var å slå to fluer i ett smekk.

Nei du skal bare stå på!Jeg vet om mange som har blitt kvitt sin angst.Men det krever at du jobber mot din frykt.Gå ut SELV OM du er redd for det du er redd for.

Du blir nemlig ikke gal,får "bare" symptomer på angst.

Og vær tålmodig.Rom ble ikke bygget på en dag...

[Gjest fra en venn]

Har ikke hatt lydømfintlighet,tror jeg.Jo kanskje,når jeg tenker meg om.Var redd for å være ute blant folk,og da når jeg var det,f.eks på kjøpesentra eller liknende,var det som om lydene forsterket seg veldig.Visste ikke hvor jeg skulle ha oppmerksomheten,for alle lydene var så sterke,ble overveldende til slutt.Ble fryktelig slitsomt.Var helt utkjørt til slutt.

Men om det er dette du mener,vet jeg jo ikke.Men du kan være ganske trygg på at man har mange ulike opplevelser av symptomene,og alle har ikke de samme symptomene.Og når din terapeut sier at dette er vanlig,skal du være HELT trygg på at det stemmer.

Husk at du er en av mange. Lidelsen er ikke uvanlig,den er såpass vanlig at det er skrevet hyllemeter på hyllemeter på hyllemeter om den.Og symptomene er felles til en stor del,selv om ikke alle deler alle symptomene.

Nå når jeg tenker på det,kommer jeg på at jeg har lest om det i forbindelse med angst;man blir veldig SENSITIV overfor lydene og synsinntrykkene rundt seg,nettopp pga angsten,og lydene og synsopplevelsene kan forsterkes/endres. Bl.a kan fargene endres,synet kan bli tåkete etc.,lydene forsterkes/endres etc etc.Har du hørt om "tunnellsyn" f.eks?

Men OBS OBS! Disse endrede sanseinntrykkene har ingenting med schizofreni å gjøre,det er bare helt ufarlige symptomer på angst.

Men apropos sensitivitet;du sier at du er redd for å oppleve å høre "lyder" og derfor ikke vil oppsøke situasjoner der dette kan skje.Og dette er jo mine erfaringer også;for å unngå ubehag og angst unngikk jeg situasjoner der jeg kunne oppleve dette.Dette er unngåelsesatferd.

Jeg kan love deg at de situasjonene ble bare flere og flere.Først da jeg VIRKELIG begynte å kjempe imot,og gikk ut TIL TROSS FOR at jeg trodde jeg skulle besvime/dø/miste kontrollen/bli gal/skape oppstyr, først da begynte ting litt etter litt å bedre seg.

Dette med trening/mosjon kan jo godt kombineres med eksponeringsterapi,eller man kan si at å komme seg ut kan være å eksponere seg for det en er redd for,iallefall i mitt tilfelle,der jeg var redd for å forlate mitt trygge hjem,og det å komme seg ut og trene var å slå to fluer i ett smekk.

Nei du skal bare stå på!Jeg vet om mange som har blitt kvitt sin angst.Men det krever at du jobber mot din frykt.Gå ut SELV OM du er redd for det du er redd for.

Du blir nemlig ikke gal,får "bare" symptomer på angst.

Og vær tålmodig.Rom ble ikke bygget på en dag...

Hei igjen!!Det med lydene er slik du beskrev.På kjøpesentre er det blitt et helvete å gå.Startet med ringelyder i ørene,så kom lydømfintligheten.Reagerer særlig på sch lyder.Merkelig fenomen.Har vært på farta i helgen med barnet mitt,samboeren min jobber mye,og det skal ikke gå utover henne at jeg sliter.Men jeg blir veldig sliten etterpå.Det har vært dager jeg ikke har gått ut noe særlig,da barnet mitt er i barnehagen.Tryggest hjemme liksom.Men jeg skal tvinge meg til å trene også.Det er helt rett det du sier,det blir verre av å unngå ting.Jeg er i utgangspunktet en veldig sosial person.Ikke mange gjetter at jeg er full av angst.Fastlegen min sier;du ser så godt ut at.Akkurat som det synes på en at en har angst.Selv om man tror alle ser det iblant.Har villet lenge at han sykemelder meg fra aetat,men han nekter.Har begynt å ta noen vakter et par dager i uka,det er faktisk litt ok.Men er helt ferdig når jeg kommer hjem,pga lydømfintligheten etc.Så jeg er jo litt flink da,synes jeg.Takk for dine gode råd og tips.Ønsker deg en god natt,og håper helgen din har vært fin!!Snakkes.