Barn og angst

[3ababab]

Hei.

Jeg har en datter som er 11 år. Hun har nylig begynt å gråte når hun skal på skolen og sier hun ikke vil. Når vi spør sier hun at hun er redd og at hun ikke vet hvorfor. Hun har vokst opp med stabile forhold i familien. Hun er populær på skolen og har venner. Det har ikke vært noen endringer i livet hennes hverken på skolen eller hjemme. Hun har også gått ut av klaserommet midt i timen og grått på gangen. Det virker som om hun ikke forstår selv hvorfor dette skjer og hva hun er redd for. Mitt spørsmål er om du kjenner igjen dette at barn får angst uten at de forstår hva dette er. Er det i det hele tatt mulig å forstå hva hun er redd for? Hvordan bør vi møte henne?

Helsesøster, lærer er involvert allerede, og de klarer heller ikke å forstå hva som skjer. Hun er skole flink og utviklingen ellers har vært helt normal. Vi har et vamt og godt fellesskap innad i familien.Vi er virkelig bekymret.

[Yoto]

Dette kjenner jeg meg igjen i. Min sosial angst utviklet seg rundt denne alderen og slo ned som lyn fra klar himmel. Jeg har altid vært et sjenert individ, som opp gjennom barndommen og videre har hatt diverse sosiale sperrer. Jeg visste tidlig hva det var jeg var redd for og gruet meg veldig til feks. høytlesning i klasserommet osv. Dette har fulgt meg hele livet, men bank i bordet kom meg gjennom hele vidregående med artium i behold.

Jeg tror det er viktig å kommunisere med læreren her. De er mere bevisst på slike ting som angst i disse dager. Fortell læreren hvordan dere oppfatter problemet, og be h*n være opps i feks høytlesning, presentasjoner, skuespillsituasjoner ol. Det er viktig å ta tak i dette nå!

Jeg hadde også en fin barndom med mange venner, gode foreldre og var svært sosial og populær. Dette forsterket angsten min da jeg følte at alle forventet at jeg skulle prestere, være vennen deres og gjøre kule ting hele tiden.

Det du også skal vite, er at det for mange er utrolig flaut å ha angst og har veldig vanskelig for å snakke om dette. Også med egne foreldre. Spør heller oftere hvordan hun har det osv, og til slutt vil hun åpne seg for dere. Men det kan ta tid.

Lykke til!

[Gjest huj]

Det kan være hun har angst. Men hva med depresjon? Siden hun kan begynne å gråte sånn plutselig. Det kan jo være ting hun har unnlatt å fortelle deg... Noe hun har opplevd, som kan være så mangt - mobbing, f.eks. Enkelte ting kan sitte langt inne, og i den alderen er det ikke alle "hemmeligheter" man ønsker å fortelle foreldre om (eller noen overhodet).

Det er viktig å gripe tak i dette nå! Selv er jeg bitter fordi jeg ikke fikk hjelp på et tidlig stadium (jeg begynte å få problemer på samme alder - depresjon og angst). Hadde jeg fått det, hadde jeg kanskje sluppet å ha det slik jeg har det i dag.

Så få en fagperson til å se på henne.

[maire]

Jeg var på samme alder da den sosiale angsten begynte å ta tak i meg og gjøre livet mitt vanskelig. Moren min forsøkte med trusler for å få meg til å delta i sosiale sammenhenger, men det virket bare mot sin hensikt. Hun var også utålmodig og lite forståelsesfull, noe som også forsterket angsten min.

Heldigvis fikk jeg bo hos besteforeldrene mine som viste stor forståelse for hva jeg slet med. De presset meg ikke, men oppmuntret meg på alle måter. De fikk meg til å føle at jeg ikke var "rar", og at det ikke gjorde noe at ting tok lenger tid med meg, så lenge jeg forsøkte. Hårfin balanse, men de var fantastiske.

Jeg har periodevis slitt veldig med både angst og depresjoner i både oppveksten og i voksen alder, men ved hjelp av samtaleterapi, medisiner og erindringen av at det går an å få det bedre bare man ikke gir seg og får støtte nok, gjør at jeg syns jeg totalt sett har et veldig godt liv.

Fortell datteren din at det er lov å være lei seg og syntes at livet er vanskelig, for det er jo ikke bare enkelt å være menneske. Fortell henne også om hva en psykolog jobber med, og hva en psykolog kanskje kan hjelpe henne med og hør om hun kunne tenke seg å komme i kontakt med en terapeut.

Selv var jeg hos psykolog allerede i barneskolen, men jeg skjønte ikke hvorfor, ikke heller hva en psykolog egentlig var eller hva denne psykologen holdt med på. Jeg fikk derfor ingenting utav timene med skolepsykologen.

Sender dere mange gode tanker!