Hva kan man gjøre selv når man merker ting går nedover?

[Gjest nienna]

Jeg lurer på om noen har noen råd om hva man kan gjøre selv, uten å involvere behandlingsapparat, når ting går dårlig?

Har den siste tiden begynt å slurve med personlig hygiene fordi jeg ikke orker å stelle meg. Ser liksom ikke noen vits i det, for går nesten ikke ut av huset allikevel. Det er ikke likt meg i det hele tatt, for jeg pleier alltid å være ren og velstelt, selv når jeg ligger på sykehus.

Er normalt å innbille seg ting som ikke kan være tilfelle, allikevel føles det helt virkelig, selv om fornuften prøver å si at det bare er innbilling?

Har et meget dyktig behandlingsteam rundt meg, men prøver å involvere dem minst mulig i livet mitt. Mye pga frykt for konsekvenser når jeg merker at jeg har problemer med å ta vare på meg selv. Jeg vet jo at jeg må jo prøve å ta tak i det nå, før det går over i en fase der jeg ikke lenger ser hva som skjer.

Vil jo så fryktelig gjerne klare å leve normalt, men i perioder virker det helt umulig, uansett hvor mye jeg prøver.

Hilsen

[thinkerbell]

Dette er ikke en enten eller situasjon. Det er fullt mulig å både gå i behandling og å jobbe med deg selv på egenhånd, det er jo gjerne det man pleier.

* Har du et behandlingstilbud stående synes jeg da sannelig at du skal benytte deg av det. Hvorfor involverer du dem så lite? Hva er du redd for? Bruk dem for alt dem er verdt, hvis du vil bli frisk.

* Du kan gjøre mye selv.

Det viktigste er å fylle dagene med noe som gir mening. fysisk aktivitet er livsviktig, orker du ikke intensiv trening så kom deg så ofte du kan ut på gåturer. Begynner du å føle deg litt tussete (helt normalt dersom du har isolert deg) så trenger du input fra omverdenen: kom deg ut. Gå på cafè, gå på kino, snakk med andre mennesker. Rutiner kan være med på å holde liv i deg og forsøk derfor å stå opp og legg deg på samme tid. Bli for all del ikke liggende i sengen. Hal deg ut. Meld deg på et ok kurs, ikke noe voldsomt krevende..men noe du har hatt lyst til tidligere. Ta kontakt med venner og familie. Sørg for at du får i deg et riktig og sunt kosthold, spis grønnsaker.

Men det aller aller viktigste er faktisk kontakten med omverdenen; dine aller nærmeste venner. Grip fatt i de du har.

[Gjest nienna]

Dette er ikke en enten eller situasjon. Det er fullt mulig å både gå i behandling og å jobbe med deg selv på egenhånd, det er jo gjerne det man pleier.

* Har du et behandlingstilbud stående synes jeg da sannelig at du skal benytte deg av det. Hvorfor involverer du dem så lite? Hva er du redd for? Bruk dem for alt dem er verdt, hvis du vil bli frisk.

* Du kan gjøre mye selv.

Det viktigste er å fylle dagene med noe som gir mening. fysisk aktivitet er livsviktig, orker du ikke intensiv trening så kom deg så ofte du kan ut på gåturer. Begynner du å føle deg litt tussete (helt normalt dersom du har isolert deg) så trenger du input fra omverdenen: kom deg ut. Gå på cafè, gå på kino, snakk med andre mennesker. Rutiner kan være med på å holde liv i deg og forsøk derfor å stå opp og legg deg på samme tid. Bli for all del ikke liggende i sengen. Hal deg ut. Meld deg på et ok kurs, ikke noe voldsomt krevende..men noe du har hatt lyst til tidligere. Ta kontakt med venner og familie. Sørg for at du får i deg et riktig og sunt kosthold, spis grønnsaker.

Men det aller aller viktigste er faktisk kontakten med omverdenen; dine aller nærmeste venner. Grip fatt i de du har.

Jeg vet rutiner er viktig, derfor prøver jeg å holde på de faste rutinene så langt det lar seg gjøre. Jeg står opp hver morgen for å prøve å gå på skolen, noen ganger går det, andre ganger ikke. Jeg følger opp behandlingen 2-3 ganger i uka fordi jeg ikke vil at de skal få noen mistanke, og jeg prøver å trene 1-2 ganger i uka. Det er disse faste holdepunktene som gjør at jeg fungerer på et vis.

Det som egentlig er den største forandringen den siste tiden er at jeg takker nei til alle invitasjoner ut med venner. Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi det er ting som gjør at jeg ikke klarer. Og de gangene jeg tvinger meg selv blir det ofte mer destruktivt enn konstruktivt.

Det er vel helst den trenden jeg må prøve å bryte nå, før det igjen fører til at jeg begynner å skulke de faste rutinene, for når jeg begynner med det pleier det å gå skremmende fort nedover.

Grunnen til at jeg ikke ønsker å involvere behandlingsteamet mer er fordi jeg er redd for konsekvenser når ting går dårlig. Jeg har mange lange innleggelser bak meg og jeg vil absolutt ikke innlegges igjen. For hver gang de har lagt meg inn får tillitsforholdet en alvorlig knekk og det fører til at jeg ikke tør å være ærlig i frykt for nye innleggelser. På den andre siden vet jeg at jeg må bruke dem for å komme videre, men frykten for en ny runde med innleggelser er for stor og derfor hadde det vært fint å få noen råd av hva jeg kan gjøre uten å involvere hjelpeapparatet =)

Jeg vil gjerne bli frisk, men jeg vil det skal skje på min måte, det vil si utenfor alt som har med sykehus å gjøre.

Hilsen

[thinkerbell]

Jeg vet rutiner er viktig, derfor prøver jeg å holde på de faste rutinene så langt det lar seg gjøre. Jeg står opp hver morgen for å prøve å gå på skolen, noen ganger går det, andre ganger ikke. Jeg følger opp behandlingen 2-3 ganger i uka fordi jeg ikke vil at de skal få noen mistanke, og jeg prøver å trene 1-2 ganger i uka. Det er disse faste holdepunktene som gjør at jeg fungerer på et vis.

Det som egentlig er den største forandringen den siste tiden er at jeg takker nei til alle invitasjoner ut med venner. Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi det er ting som gjør at jeg ikke klarer. Og de gangene jeg tvinger meg selv blir det ofte mer destruktivt enn konstruktivt.

Det er vel helst den trenden jeg må prøve å bryte nå, før det igjen fører til at jeg begynner å skulke de faste rutinene, for når jeg begynner med det pleier det å gå skremmende fort nedover.

Grunnen til at jeg ikke ønsker å involvere behandlingsteamet mer er fordi jeg er redd for konsekvenser når ting går dårlig. Jeg har mange lange innleggelser bak meg og jeg vil absolutt ikke innlegges igjen. For hver gang de har lagt meg inn får tillitsforholdet en alvorlig knekk og det fører til at jeg ikke tør å være ærlig i frykt for nye innleggelser. På den andre siden vet jeg at jeg må bruke dem for å komme videre, men frykten for en ny runde med innleggelser er for stor og derfor hadde det vært fint å få noen råd av hva jeg kan gjøre uten å involvere hjelpeapparatet =)

Jeg vil gjerne bli frisk, men jeg vil det skal skje på min måte, det vil si utenfor alt som har med sykehus å gjøre.

Hilsen

Jeg synes det er flott at du ikke ønsker innleggelser, -jeg har nok mer tro på polikliniske samtaler slik du allerede får. Men, bruker du dem ikke noe feil?

Ville det vært nyttigere å fortelle om din angst for å bli innlagt og at du aller helst vil klare deg selv og leve så normalt som overhode mulig? Er ikke dette rett og slett positive trekk?

Sliter du med depresjon kan det være et rent helvete å stable seg på bena hver morgen. Nå vet jeg ikke hvor hardt rammet du er men jeg sitter med et inntrykk at du kjemper så godt du kan, og det skal du ha ros for. Du må fortsette å piske deg selv,og, du må slutte å melde avbud. Du trenger å prate.. både om det som er vondt og om helt andre ting. Fyller du ikke på med positiv in-put fra omverdenen vokser depresjonen og den er mektig nok til å sluke deg.

Hvor nær står du dine venner? Kan du være åpen med dem? Hjelper de deg noe/ tar de deg med ut/besøker deg?

Dessuten synes jeg du skal gå inn for å tømme deg fullstendig i behandlingstimene. Få ut alt det du sitter med, for nå sliter du med rimelig mye vondt alene. Ta sats. Vær ærlig.

Mvh