Det går til ett punkt- Så stoper det. Mitt liv for tiden..

[sick85]

Skrevet av murmel 21.11-05

Jaja.. Nå sitter du å leser det jeg har skrivd.. Jeg tenkte det ville være smartere å skrive enn å holde alt for meg selv. Jeg synes det er lettere å skrive enn å fortelle. Menmen.. Så jeg sitter jo her å tenker da, mange tanker som surrer rundt i hodet mitt nå ja.. "Uff da.. Burde nok ikke skrivd det nei. Skulle kanskje holdt meg til lixom sannheten. Hva skjer nå? Huff. Gruer meg til timen torsdag. Jaja, gjort er gjort." Men jeg vlle jo bare skrive ned hvordan jeg egentlig har det-selv om det ikke er noen big deal, men da vet du hvertfall den riktige sanheten... Så her kommer det.....

Tiden er tøff for ho. Ho faller langt, langt ned. Ho orker ikke stå opp. Ikke gå på jobb. Ikke spise. Ikke sove. Ikke være hjemme. Ho orker ikke no. Det eneste ho har lyst til er å drikke, ta piller, hasj etc. Samme hva. Bare det er no som funker. Ho er deppa mesteparten av minuttene i hvert døgn. Ho får ikke til de enkleste hverdagslige ting som å stå opp, spise og komme seg på jobb. Idag slutta ho på jobben. Ho orka ikke mer. Var så vanskelig for ho når ho hadde det så vondt og vanskelig innvendig. Det er for mye for ho nå. Ho var jo på Brårud i helga og det endte med alkohol fra ho kom til ho dro, men ho stoppa ikke for det. Ho har drikki mye hver dag til og med igår. Itillegg så har ho et par ting å innrømme som ho ikke har klart å si sannheten før, da ho har følt at ho har mått vise fremgang. Ho må bli bedre. Ho har ikke slutta med paracetamolen, alkoholen, selvskadinga etc. Ho trenger den fysiske smerten for å orke å leve. Ho må ha den! Livet er bare ett slit, ett ork og sånn orker ho ikke ha det. Ho gråter hver gang ho skal sove og så fort ho er aleine. Livet er for mye for ho. For mange mange plikter og krav. For mange regler. Ho ønsker ofte at ho aldri var blitt født. Ho har selvmordstanker hver dag, men hittil er det bare tanker. Enn så lenge. Ho er redd for hva ho kan gjøre. Ho vet ikke hvordan ho skal takle dette lengre. Før så var det bare å smile, late som om ho har det bra og klare seg helt på egenhånd. Sånn er det ikke lenger. Ho ler samme hva ho prater om, men følelsene kommer seg alltid ut etterpå (de prøver ihvertfal). Ho vil ikke sleppe de ut. Ho må ikke vise andre at ho er svak. Ho er redd og veldig sliten. Hvor lenge klarer ho å holde dette gående? Ho tenker den meste av tiden ho er edru. Ho vet ikke hva ho skal gjøre. Føler at ingenting hjelper. Hvordan skal ho klare å leve ett helt liv? Ho som er så svak? Ho som har ett ønske? Ho har ikke noen tro på at ho greier det. Ikke jeg heller. Ikke etter slik som mennesker rundt ho har blitt skuffa og såra. Bare fordi ho ikke vil fortelle hvordan ho egentlig har det og hva som skjer. Ho klarer ikke å leve opp til de kravene menneskene rundt a, stiller. Ho ser på livet som et ork, ikke noe ho har lyst til å gjøre. Ho har ingen særiøse egne mål, ikke annet enn det de rundt ho har sagt ho må/bør gjøre. Ho har mange ønsker denne jenta, men går de noen gang i oppfllelse? Verken ho eller ejg tror det. Ho ønsker en hest. Ho ønsker å bli frisk fysisk og psykisk. Ho vil ikke være seg selv, men ho begynner å bli sliten a å "spille". Ho vil ikke være redd lengre. Ho vil være som de fleste andre, perfekt. Denne jenta har mange drømmer og tanker om hvordan livet skulle vært, men for hvert minutt som går forsvinner de, sakte, men sikkert.. Ho trenger trygghet. ho føler seg aldri trygg. Ho trenger å bli frisk- ho ser på seg selv som annerledes og gal. Denne jenta vet ikke om ho orker det å bli frisk. Det må da være lettere og mindre bryderi for ho og de rundt ho om ho tar sitt eget liv. Ho klarer ike bestemme seg idag. Heller ikke i morgen. Datoen blir satt, men klarer ho det?. Plutselig kommer man til et punkt der set sier stopp. Ho orket ikke mere. Ho sa til meg noen dager før ho stoppa opp: "Hvorfor må livet mitt være slik? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?" Ho sa, hvis ho ikke blir bedre snart så stopper det. Ho fikk klump i halsen mens ho sa: "Det nærmer seg- snart stopper jeg opp. Jeg har ikke mer krefter igjen. Kan du gjøre meg en tjeneste?" spurte ho. "Ja", sa jeg. "Hva da?" "Hvis jeg stopper opp, kan du fortelle de du vet, at jeg er glad i de og at de ikke hadde no med de å gjøre?" "Ja", sa jeg.

...Det gikk noen timer..

Ho ble stille...

Ho sa ikke noe mer...

Ho stoppa opp..