Ekspertsvar manisk,12-åring?

[Gjest Bettsi was inLUUUV]

Flaut å skrive dette, men begynte plutselig å tenke på det og må bare spørre:)

Kan en mani debutere allerede mens en er 11-12 år?

Jeg fikk diagnose bipolar da jeg var 20. Er 95% frisk nå da, med SS...

Uansett. Det var en periode i mitt liv som var heeelt annerledes enn jeg pleier. Var det en sterk forelskelse, og at den var sååå sterk pga puberteten? Eller kan det rett og slett ha vært en mani... Jeg gikk nemlig fra å bli sett på som sjenert av bestevenninna mi.. til det motsatte, fordi jeg var hyper og snakkesalig da vi hadde gåturer og kunne rope ting til bilene etc.

Jeg ble kjempeforelsket i en gutt i korpset.

"fikk gele i knærne" beskriver _ikke_ nok hvor sterke føleser jeg hadde i kroppen når jeg så han. Kunne omtrent ikke stå, skalv. Da jeg så han. Da var jeg 11. Var slik det begynte.

Etterhvert snakket jeg om han hele tiden. Jeg vet det er normalt å skrive navnet hans med hjerte rundt i kladdebøkene. Det gjorde jeg også. Men jeg skrev det med store bokstaver på skolesekken, og hjerter, navnet om igjen og om igjen i bøkene. Ringte og la på veldig mange ganger. Alle visste det var jeg. Venninna mi ble med å ringte. En gang oppsøkte vi han hjemme, han var ikke hjemme, men lillesøstera var og vi fikk se rundt. Foreldrene var vel stolt over at sønnen var så attraktiv, eller kanskje de skjulte hva de egentlig syntes?

Hele bygda visste at jeg var dødsforelska i denne gutten. Og nabobygda. De på mitt trinn og elevene i trinnet under. Og elevene på den andre skolen (der han gikk).Jeg må ha snakket om det med alle, eller så ofte at alle visste. Glodde hele tia. Skrev navnet hans på buksa mi da jeg dro på diskoteket. Var ikke interessert i å bli sammen med han, bare se på han.

Det var kjempepinlig i ettertid, skjemtes i flere år. Blamerte meg virkelig. Vet ikke om det kom frem av innlegget hvor ekstremt det var da.

Så kan det ha vært mani? Sikkert teit spm, og det var sikkert ikke det...

Har til den dag idag aldri følt så sterkt for noen, og det til tross for gutter jeg vet jeg kunne levd med resten av livet om jeg hadde fått dem. Har ingen trang eller lyst til å føle så sterkt for en gutt igjen uansett:) Glad i, betatt av, forelska? Men aldri gjort noe eller mast noe eller latt noen vite i ettertid. Helt vanlige forhold osv.

hva tror dere? Er det bare noe man lærer seg mens man blir eldre, å ikke blamere seg i kjærlighetslivet?

Det er jo hormoner i pubeteten, det er hormoner i p-piller også, og dem ga meg tilbakefall MED SS...

Dessuten samlet jeg på navn da jeg var 14. Amerikanske navn. Jeg fikk en gammel skrivemaskin og skrev navn på navn på navn jeg syntes var fine. Det ble en rimelig tykk bunke A4-ark med navn. Lata som det var elevene ved en high school i USA og laget historier om elever der i hodet mitt. Lå på natta og skrev historien i hodet. Hadde ting for hjertefeil, drukning og navn. Skrev mange historier og hadde omtrent flere noveller i hodet.

Skrev også mye på papir da jeg gikk på ungdomsskolen eller slutten av barneskolen. Jeg skrev historier som var blanding av familieliv og ulykker der folk nesten døde og jeg ble seksuelt opphisset og onanerte til historiene og hadde bilder fra novellene mine i hodet mens jeg onanerte...

Dette er så fjernt fra meg som det kan være nå, er tradisjonell "i senga". Tenker ikke på noenting om jeg skal onanere, isåfall bare meg og gutt over meg:) Ufattelig at jeg kan ha fått "turn on" av ulykker og verre......... æææææh

Sikkert helt kvalme spørsmål og fortellinger her, men jeg er nysgjerrig på dette og kommer jo aldri til å snakke om sånt med leger...!

Og jeg har alltid trodd min første depresjon var da jeg var 16 år.

Nå lurer jeg på om første snev var en kort episode da jeg var 10. Jeg ble litt sentimental, husker verden som litt mørk, regnfull og melankolsk. Men ikke uutholdelig smerte osv som jeg har ved depresjoner når jeg var voksen da.

Jeg laga en sang om Gud og at jeg var forlatt. Barnevernet ble koblet inn og jeg ble utredet for psykose for jeg snakket om jesus og pappa,var bekymret for forgiftning så ville bare spise kremboller, og redd bomber under bilen. Men dette gikk over med en gang mamma forklarte at det nok ikke var sånn, og grunnen til at jeg ble redd var at jeg leste om det i Det Beste (blad som bestefar hadde). Men alt ga seg, jeg var visst normal, men fikk "støttefamilie" da siden moren min ble innlagt i blandt pga psykoser. Noe som i ettertid ble forandret til manisk-depressiv (hun hørte stemmer og hallusinerte, psykotiske sympt mens hun var dypt deprimert) men så fikk hun "heldigvis" en mani og rett diagnose og litium og ble bra etter det... Det samme ble jeg, bra da jeg fikk litium. (lamictal er oppskrytt...neida! men jeg mener fortsatt er litium det beste for enkelte:)

Den dag idag er det i mine journaler skrevet at jeg led under OMSORGSSVIKT. noe som er helt fullstendig feil, og alt bare startet med at jeg ble litt dyster og melankolsk og laga en sang om at gud hadde forlatt meg. Er aldri opptatt av religion når jeg er frisk... Men sangen bare kom i hodet mitt den gangen.

Ble langt dette, men får ikke sove jeg, snur alltid døgnet...

cherios....

[Gjest en mamma i nord]

Dette var intressangt og lese. Tror bipolar lidelse kan debutere i ganske ung alder. Men jeg er ingen fagperson, og kan ikke ta stilling til om du var manisk så tidlig.

Er spent på om NHD svarer på denne, og hva han svarer.

Det er lagt ut en artikkel på denne linken om bipolar lidelse hos barn:

http://bokstavbarna.no/forum/index.php?topic=404.0

Man må melde seg inn i forumet for å få tilgang, kanskje du finner noe annet nyttig der og (mest om bokstavdiagnoser) Alle er velkommen som medlemmer her.

Fint at du fungerer bra i dag.

[Bitis Gabonica]

Dette var intressangt og lese. Tror bipolar lidelse kan debutere i ganske ung alder. Men jeg er ingen fagperson, og kan ikke ta stilling til om du var manisk så tidlig.

Er spent på om NHD svarer på denne, og hva han svarer.

Det er lagt ut en artikkel på denne linken om bipolar lidelse hos barn:

http://bokstavbarna.no/forum/index.php?topic=404.0

Man må melde seg inn i forumet for å få tilgang, kanskje du finner noe annet nyttig der og (mest om bokstavdiagnoser) Alle er velkommen som medlemmer her.

Fint at du fungerer bra i dag.

Dette var interessant lesing, ikke kvalmt i det hele tatt. Dette er noe som er viktig for deg å finne ut av, forståelig nok!

Jeg har ikke samme diagnose selv, så jeg kan ikke svare deg ut i fra personlige erfaringer. Derimot vet jeg at mine depresjoner startet rundt pubertetsalder. Bekjente med bipolar har fortalt om tendenser de hadde i slutten av barndommen/overgangen til ungdom som tyder på at sykdommen debuterte tidlig.

Er enig i at NHD's syn hadde vært interessant her!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Gjennomsnittsalderen for første sykdomsepisode i en bipolar lidelse er 15 år.

Dvs at ca halvparten debuterer før de er 15 år.

Det du beskriver høres ut som mani.

Dessverre tar det i snitt over 6 år før første behandling settes inn, og enda lenger til korrekt diagnose stilles.

Heldigvis begynner de første BUP-enhetene nå å lære at det finnes en sykdom som heter bipolar lidelse.