Jeg ringer til min datter, men...

[Gjest Påsanna]

Det begynte for ca. et år siden. Hun tok nesten aldri telefonen når jeg ringte til henne. Da jeg endelig fikk tak i henne sa hun at hun ikke var klar for å¨møte meg. Hun sa at hun hadde fått psykiske problemer og sto på venteliste hos psykolog. Så vidt jeg vet har hun fremdeles ikke fått hjelp. Jeg sa at jeg kom til å være "her" når hun var klar for det, men jeg har en stor sorg inne i meg. Jeg ringer til henne ca. en gang i uka, men det kan gå ukesvis før hun tar telefonen- det gjør meg selvfølgelig ganske nedpsyka og jeg har problemer når hun endelig tar telefonen. Hun sier at problemene hennes ikke har noe med meg å gjøre. Hva kan jeg gjøre? Finnes det noen selvhjelpsbøker? Noen jeg kan kontakte?

[Gjest Zoë]

Hei

Så leit å høre at du har det vondt fordi datteren din er syk.

Men fint at du vil hjelpe henne:)

Du kan jo prøve å gå på hjemmesidene til Råd for psykisk helse, der kan du bla bestille temahefter om psykiske lidelser. De har også informasjon for pårørende.

Sender med link.http://www.psykiskhelse.no/bestill.asp

Ellers finnes det masse selvhjelpsbøker, men det er litt vanskelig å anbefale en når jeg ikke vet hva slags sykdom datteren din har.

Mvh,

[Gjest urquell]

Hei

Så leit å høre at du har det vondt fordi datteren din er syk.

Men fint at du vil hjelpe henne:)

Du kan jo prøve å gå på hjemmesidene til Råd for psykisk helse, der kan du bla bestille temahefter om psykiske lidelser. De har også informasjon for pårørende.

Sender med link.http://www.psykiskhelse.no/bestill.asp

Ellers finnes det masse selvhjelpsbøker, men det er litt vanskelig å anbefale en når jeg ikke vet hva slags sykdom datteren din har.

Mvh,

Kanskje er det best og gi datteren din tid og respektere hennes behov for avstand.

Du kan jo for eksempel skrive et brev til henne der du forklarer at du kommer til og gi henne det hun ber om-rom til og klare dette her selv.

Hadde jeg sagt til foreldrene mine at jeg trengte tid alene,og de likevel ringte hver uke hadde jeg lukket meg enda mer inne i megselv, og følt meg fanget.

Sannsynligvis best og holde avstand for en periode. Det kan jo hende dine ukentlige oppringninger gjøre det hele verre, og detv vil du vel ikke?

[Gjest Påsanna]

Kanskje er det best og gi datteren din tid og respektere hennes behov for avstand.

Du kan jo for eksempel skrive et brev til henne der du forklarer at du kommer til og gi henne det hun ber om-rom til og klare dette her selv.

Hadde jeg sagt til foreldrene mine at jeg trengte tid alene,og de likevel ringte hver uke hadde jeg lukket meg enda mer inne i megselv, og følt meg fanget.

Sannsynligvis best og holde avstand for en periode. Det kan jo hende dine ukentlige oppringninger gjøre det hele verre, og detv vil du vel ikke?

Veldig glad for svar. Antar at hun har fått en depresjon på grunn av belastninger i samboerskap. Det blir bare gjetninger egentlig så lenge hun ikke sier noe.

Hun har ikke sagt at jeg ikke får ringe, bare at hun ikke vil møte meg alene.

Det er et dillemma for meg å ikke skulle ringe til henne. Jeg har en stor angst for å miste henne. Det samme hendte for noen år siden da min mor tok livet av seg. Selv har jeg også hatt en alvorlig depresjon og vet at man isolerer seg samtidig som det er små lysglimt når noen viser at man bryr seg....(gråter nå)

[hjertebarnet]

Veldig glad for svar. Antar at hun har fått en depresjon på grunn av belastninger i samboerskap. Det blir bare gjetninger egentlig så lenge hun ikke sier noe.

Hun har ikke sagt at jeg ikke får ringe, bare at hun ikke vil møte meg alene.

Det er et dillemma for meg å ikke skulle ringe til henne. Jeg har en stor angst for å miste henne. Det samme hendte for noen år siden da min mor tok livet av seg. Selv har jeg også hatt en alvorlig depresjon og vet at man isolerer seg samtidig som det er små lysglimt når noen viser at man bryr seg....(gråter nå)

Hva om du skriver til henne (eller sier neste gang hun tar telefonen) at hvis hun har lyst kan dere gå ut og shoppe eller bare gjøre noe hyggelig, uten å prate om det vanskelige? Det kan jo hende at hun ikke har lyst til å snakke med deg om det vanskelige. Det er ikke alltid mødre skal opptre som venninner eller rådgivere i slike situasjoner.

Du kan også spørre henne om hun vil at du skal hjelpe henne å skaffe en terapeut - hvis hun er feks handlingslammet selv - men ikke gjør dette uten å spørre henne først.

Jeg skjønner godt at du er redd, samtidig er det viktig med en balanse mellom omsorg og å ikke være invaderende.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Påsanna]

Hva om du skriver til henne (eller sier neste gang hun tar telefonen) at hvis hun har lyst kan dere gå ut og shoppe eller bare gjøre noe hyggelig, uten å prate om det vanskelige? Det kan jo hende at hun ikke har lyst til å snakke med deg om det vanskelige. Det er ikke alltid mødre skal opptre som venninner eller rådgivere i slike situasjoner.

Du kan også spørre henne om hun vil at du skal hjelpe henne å skaffe en terapeut - hvis hun er feks handlingslammet selv - men ikke gjør dette uten å spørre henne først.

Jeg skjønner godt at du er redd, samtidig er det viktig med en balanse mellom omsorg og å ikke være invaderende.

Ønsker deg lykke til!

Takker for velmente råd

Jeg foreslo å møtes på byen, men... Når det er sagt er det virkelig unormalt (innvaderende) for en mor å ringe sin datter en gang i uken? Jeg prøver å prate om nøytrale ting og å fortelle om løst og fast hjemmefra. Hun har også flyttet fra kommunen så det blir kanskje litt vanskelig for meg å finne hjelp til henne

[Gjest Påsanna]

Takker for velmente råd

Jeg foreslo å møtes på byen, men... Når det er sagt er det virkelig unormalt (innvaderende) for en mor å ringe sin datter en gang i uken? Jeg prøver å prate om nøytrale ting og å fortelle om løst og fast hjemmefra. Hun har også flyttet fra kommunen så det blir kanskje litt vanskelig for meg å finne hjelp til henne

Ser her at det blir litt feil.

Det jeg er ute etter er vel heller noen gode ord...litt trøst.

Som mor har jeg vel vært igjennom alle de bebreidelser som finnes, så det er ikke det jeg ønsker Men det var godt å få luftet tankene mine iallefall

[frydfryd]

Ser her at det blir litt feil.

Det jeg er ute etter er vel heller noen gode ord...litt trøst.

Som mor har jeg vel vært igjennom alle de bebreidelser som finnes, så det er ikke det jeg ønsker Men det var godt å få luftet tankene mine iallefall

Hei,

Å hvor jeg forstår deg. Jeg er også en mor som har et barn med psykisk sykdom. Jeg synes du selvsagt kan ringe datteren din.slik at hun forstår at du er glad i henne. Om hun ikke alltid orker å prate så mye, så er det greit for deg å få vist at du bryr deg om henne. Synes at en gang i uken ikke er for mye!!