Personlighet

[gemini72]

Går det an å forandre sin personlighet?

Jeg er sjenert og har litt dårlig selvtillit. Har ofte vanskelig med å finne på ting å si når jeg snakker med folk, og hvis jeg sier noe er det ofte noe dumt eller rart. Eller noe kjedelig. Har en tendens til å få det til å bli stille i sosiale sammenhenger, vet ikke hvorfor/hvordan.

Jeg har også veldig vanskelig for å ta avgjørelser, særlig de store og viktige.

I tillegg er jeg veldig distré og må skrive opp alt mulig for å huske det.

Jeg vet ikke så mye om ting. Blir ofte problem når jeg skal snakke med folk. Ofte er det også sånn at jeg ikke kommer på ting som jeg egentlig vet, spesielt navn, tall, tidspunkter, priser o.l.

Har problemer med å få ting gjort, særlig ting som dreier seg om endringer i livet mitt. Har en tendens til å utsette det i det uendelige.

Skulle gjerne likt å vært utadvendt og kunnskapsrik og hatt denne utstrålingen noen har som får andre til å føle seg vel. Føler noen ganger at jeg har mer "innoverstråling" enn utstråling, og at andre føler seg ubekvemme i mitt nærvær. Vet ikke om det er fordi jeg sier lite, eller om det er fordi det jeg sier/gjør er dumt.

Har prøvd å bli bedre til å prate, har lest diverse bøker om å prate og bli kjent. Men fins det noen bøker om det å være spennende og morsom? Føler ofte det er det som mangler når jeg prater med folk, det blir ofte seriøst og kjedelig.

Jeg kan jo sikkert bli flinkere til å finne på ting å si, og jeg kan lese og gjøre mer, for å bli mer kunnskapsrik. Men dette med utstrålingen, hva er det egentlig? Er det noe man kan jobbe med, eller er det helt medfødt?

[Gjest liede]

Du er veldig selvanalytisk. Det er bra, da er du ett skritt nærmere en eventuell løsning på det du føler er problem. På den annen side vil konstant selvanalyse bare bygge oppunder den dårlige selvtilliten.

Ut fra det du forteller tror jeg du kan komme langt med å smile mer. Kanskje usikkerheten din er med på å gjøre andre usikre også? Det er lettere å foholde seg til mennesker som smiler og ser folk i øynene enn de som ser ned i bakken og stotrer... Bare et eksempel.

Leser du aviser? Det er en enkel måte å få "noe å snakke om" på. Det er da ingen som krever at du skal kunne alle hovedstedene i Afrika.

Alle er ikke/kan ikke være like morsomme. Og jeg tror det er vanskelig å lære seg det. Det må i så fall komme naturlig.

Jeg har selv måttet innse at jeg er en elendig historieforteller. Roter meg bort i detaljer og det tar evigheter å komme til poenget som da ikke blir morsomt i det hele tatt. Overfor folk jeg ikke kjenner godt lar jeg derfor være.

Prøv å stille spørsmål og virk interessert. "Snakk med en mann om ham selv, og han kommer til å lytte i timevis" var det noen som sa.

[Gjest gladmor]

Hei.

'Enig i det "liede" skriver nedenunder.

Vil tilføye noe.. og det er at folk flest liker å snakke om seg selv. Så det er virkelig noe i det- og spørre/nikke og virke interessert. Motparten kan si noe- og du kan respondere med "sa bra!", eller "interessant, hva skjedde så?" Da kan du si lite- men få motparten i snakking. Og etterhvert tiner du selv...

Dessuten småting fra avisa. Eller småting fra dagsrevyen- eller været.

Ikke vær redd for å si noe dumt. Hvorfor skulle det være dummere det du sier- enn det alle andre sier?

Slapp av. Forsøk i alle fall. Smil. Nikk.

Endre personlighet? Vet ikke, men ved å bli tryggere på seg selv og godta seg selv- det vil man vinne på. Det er i alle fall min erfaring. Mye var vunnet i det jeg aksepterte meg selv. Jeg har akseptert at jeg aldri vil bli noe naturlig fest-midtpunkt.

Men etter jeg åpnet meg og lot alle se "tvers i gjennom meg" så oppdaget jeg at jeg blir likt. Likt for den jeg er.

Du virker reflektert- og er sikkert kjempetrivelig. La andre oppdage det ved å slippe dem innpå deg.

[gemini72]

Hei.

'Enig i det "liede" skriver nedenunder.

Vil tilføye noe.. og det er at folk flest liker å snakke om seg selv. Så det er virkelig noe i det- og spørre/nikke og virke interessert. Motparten kan si noe- og du kan respondere med "sa bra!", eller "interessant, hva skjedde så?" Da kan du si lite- men få motparten i snakking. Og etterhvert tiner du selv...

Dessuten småting fra avisa. Eller småting fra dagsrevyen- eller været.

Ikke vær redd for å si noe dumt. Hvorfor skulle det være dummere det du sier- enn det alle andre sier?

Slapp av. Forsøk i alle fall. Smil. Nikk.

Endre personlighet? Vet ikke, men ved å bli tryggere på seg selv og godta seg selv- det vil man vinne på. Det er i alle fall min erfaring. Mye var vunnet i det jeg aksepterte meg selv. Jeg har akseptert at jeg aldri vil bli noe naturlig fest-midtpunkt.

Men etter jeg åpnet meg og lot alle se "tvers i gjennom meg" så oppdaget jeg at jeg blir likt. Likt for den jeg er.

Du virker reflektert- og er sikkert kjempetrivelig. La andre oppdage det ved å slippe dem innpå deg.

Til "gladmor":

Hva gjorde du for å åpne deg?

Vil jo gjerne ha en sånn holdning at jeg viser akkurat hvem jeg er, og så får folk "take it or leave it". Er bare litt for redd for at de skal "leave it"...

[Gjest gladmor]

Til "gladmor":

Hva gjorde du for å åpne deg?

Vil jo gjerne ha en sånn holdning at jeg viser akkurat hvem jeg er, og så får folk "take it or leave it". Er bare litt for redd for at de skal "leave it"...

Hva jeg gjorde? Vet ikke helt. Det var en prosess som gikk over tid. Med økende alder kom økende trygghet (er i 30 årene). Og jeg ble lei av å "late som".

Jeg har vært flink å skrive- for å avreagere. Og passer på å være selv-positiv!!! Du vet hvor lett det er å være ens egen fiende... Så jeg har forsøkt snu det. Hver gang jeg gir negativ beskjed til meg selv- "arresterer" jeg den- og forsøker minne meg på det OK jeg har gjort.

Jobbing-m.a.o. Ikke gjort over natta, men verdt arbeidet.

Eksakt HVA jeg gjorde for å åpne meg- ser du er en blanding av flere ting. Jobbing med å gi meg selv litt mer selvtillitt (feks redusere egne selvkritiske meldinger). Skriving- (da SER jeg på det jeg har skrevet- at jeg har vært for streng med meg selv.). Dessuten tenkte jeg etter vhert at den som intet våger intet vinner...

Take it or leave it, sier du. Klart jeg var redd for "leave it". Men de som ikke vil ha deg som du er- er de verdt å forsøke ta vare på da?