Teroriseres av en gal mann.

[Gjest truet]

Jeg bor midlertidig med min familie i en annen by mens jeg studerer,her blir jeg terorisert av en gal mann som truer med at han skal drepe meg og forfølge meg til graven. Jeg kjenner ikke denne mannen, bare vet hvem han er og han har ingen grunn til å gjøre meg noe. Det virker som han har fått en ide om ett eller annet og derfor vil hevne seg på andre ved å ta meg. Saken er så alvorlig at den har blitt anmeldt til politiet som har gitt mannen "besøksforbud" noe som har blitt forelagt han av politiet. Likevel ble jeg på nytt angrepet på en kafe hvor han plutselig, uten forvarsel med masse folk tilstede slo til på nytt. Denne gang kom politiet og fikk tak i han, men selvsagt nektet han for alt. Noen vitner meldte seg og bekreftet min versjon av det som hadde skjedd, og politiet mener dette er alvorlig. Der står saken og jeg vet ikke hva som blir gjort, eller hva jeg skal gjøre? Denne mannen virker psykisk ustabil, og det skremmer meg. Jeg er ganske oppgitt over at folk som gjør slikt bare kan gå rundt fritt og forsette sitt tyraneri? Jeg er bekymret både for barna mine og samboeren min. Mannen respekterer hvertfall ikke besøksforbudet som politiet har ilagt han. Dette er noe jeg aldri har opplevet før og opplever det så skremmende at jeg faktisk unngår å bevege ute fritt både på dag og kveldstid, ja jeg kan godt våkne på natten og føle meg ganske tung til sinds over dette. Hjemme låser jeg døren enten det er dag eller kveld så, ja jeg vet ikke?????????

[thinkerbell]

Du skriver at han angrep deg, gjorde han deg noe fysisk bortsett fra selvsagt å skremme deg? I såfall sanker du alt du har av bevis og så anmelder du ham, selvfølgelig.

Mannen er mest sannsynlig syk og burde blitt tatt hånd om av helsepersonell.

[Gjest ble nesten gal selv]

Har opplevd noe av det samme og forstår sånn omtrent hvor utrygg du føler deg. Det å hele tiden være på vakt, være redd for hva som kan skje med barn og ektefelle hjemme når du er på skole/arbeid.

Ble utsatt for trusler og vold (våpen, drapstrusler, teleforterror) i nesten ti år, hele tiden konkrete trusler om hva som skulle skje hvis vi ikke gjorde sånn og sånn.

Nå har det vært ganske fredelig her i nesten et år.

Når jeg nå ser tilbake på alle disse årene, kan jeg se at vi gjorde flere feil.

1. Vi skulle meldt absolutt alle (både små og store) trusler til politiet fra dag en. Det er meget viktig at ting blir registrert hos dem.

2. Vi skulle vært mye mere åpen om det som skjedde. Holdt det meste for oss selv, skulle "skåne" andre.

3. Skulle bedt om å få trygghetsalarm til alle familiens medlemmer.

4. Hemmelig telefonnummer. Det har vi idag, men ikke da.

5. Ring politiet med en gang grensene overtredes. Det er ofte bare politiets "språk" sånne mennesker forstår.

6. Hvis du likevel blir konfrontert med denne mannen så vær meget bestemt. Avvis han, si at du ønsker IKKE kontakt, snu ryggen til å gå.

Når man går rundt å er uttrygg hele tiden og på vakt, så kan det gjøre noe med en over tid. Du blir veldig stressa av det. Spesielt gjaldt dette for meg når det gjaldt ungene. Forsøkte å skjule ting for dem, samtidig som jeg låste dører, ikke tok telefonen, sikkert mye dobbelkommunikasjon.

Men har fått tilbakemeldinger fra dem i ettertid (etter at de er blitt store nok til å forstå), at de aldri hadde ant at det hadde vært så ille.

Så kanskje all energien jeg brukte i alle disse åra ikke var helt unyttig.

Men hvis det ikke blir bedre for deg og han fortsetter med dette, så flytt før du sitter der med store psykiske problemer. De henger i lenge etter at "freden senker seg", det har jeg fått erfart.

[Gjest ikke bruke mitt vanlige nick]

Dessverre er det slik i Norge at folk kan drive med trussler og terror uten at de blir dømt til særlig straff. Skyld ikke på Politiet. De etterforsker og tiltaler. Det er domstolene som svikter.

I verste fall går det som i Brønnøysund.

Jeg anbefaler at en prøver å få bevis for trusslene. Monter opptager på telefonen. De fleste moderne mobiltelefoner har opptaksmulighet. Lær deg å bruke den. Om du har bevis, kan vedkommende dømmes til inntir 4 års fengsel (etter loven. I praksis blir det alltid mye mindre her til lands).

Som behandler har jeg flere ganger anbefalt folk å skaffe seg og lære seg å bruke et håndvåpen.

Pga siste avsnitt kan jeg denne gangen

[Bitis Gabonica]

Du skriver at han angrep deg, gjorde han deg noe fysisk bortsett fra selvsagt å skremme deg? I såfall sanker du alt du har av bevis og så anmelder du ham, selvfølgelig.

Mannen er mest sannsynlig syk og burde blitt tatt hånd om av helsepersonell.

Vet ikke om det er annet å gjøre enn å ta for seg politiet litt grundigere, gjøre uttrykk for din virkelige bekymring. Denne mannen burde antagelig legges inn ett eller annet sted.

[Gjest truet]

Har opplevd noe av det samme og forstår sånn omtrent hvor utrygg du føler deg. Det å hele tiden være på vakt, være redd for hva som kan skje med barn og ektefelle hjemme når du er på skole/arbeid.

Ble utsatt for trusler og vold (våpen, drapstrusler, teleforterror) i nesten ti år, hele tiden konkrete trusler om hva som skulle skje hvis vi ikke gjorde sånn og sånn.

Nå har det vært ganske fredelig her i nesten et år.

Når jeg nå ser tilbake på alle disse årene, kan jeg se at vi gjorde flere feil.

1. Vi skulle meldt absolutt alle (både små og store) trusler til politiet fra dag en. Det er meget viktig at ting blir registrert hos dem.

2. Vi skulle vært mye mere åpen om det som skjedde. Holdt det meste for oss selv, skulle "skåne" andre.

3. Skulle bedt om å få trygghetsalarm til alle familiens medlemmer.

4. Hemmelig telefonnummer. Det har vi idag, men ikke da.

5. Ring politiet med en gang grensene overtredes. Det er ofte bare politiets "språk" sånne mennesker forstår.

6. Hvis du likevel blir konfrontert med denne mannen så vær meget bestemt. Avvis han, si at du ønsker IKKE kontakt, snu ryggen til å gå.

Når man går rundt å er uttrygg hele tiden og på vakt, så kan det gjøre noe med en over tid. Du blir veldig stressa av det. Spesielt gjaldt dette for meg når det gjaldt ungene. Forsøkte å skjule ting for dem, samtidig som jeg låste dører, ikke tok telefonen, sikkert mye dobbelkommunikasjon.

Men har fått tilbakemeldinger fra dem i ettertid (etter at de er blitt store nok til å forstå), at de aldri hadde ant at det hadde vært så ille.

Så kanskje all energien jeg brukte i alle disse åra ikke var helt unyttig.

Men hvis det ikke blir bedre for deg og han fortsetter med dette, så flytt før du sitter der med store psykiske problemer. De henger i lenge etter at "freden senker seg", det har jeg fått erfart.

Ja dette sliter psykisk, mer enn jeg egentlig kunne forestille meg. Jeg melder alt som skjer til politiet, og sist var det to vitner som jeg ikke kjente som så og hørte. Når dette skjer snur jeg meg bare og går. Jeg gjør slik jeg har fått beskjed om fra politiet om å forholde meg, men det er ikke så enkelt. Er mann selv og kunne kanskje ha forsvart meg, men hvor ville det ført hen? Dette er deprimerende. Jeg er ikke bare red for meg selv og hva som kan skje, men samboeren og barna mine. Det ser ikke ut som om denne person tenker på andre enn seg selv og sin trang til å plage. Ofte føler jeg det slik at jeg bare har å vente på at kaldt stål bores inn i kroppen min? Uansett så kommer jeg til å fortsette med å gjøre slik politiet ber meg om, men jeg er virkelig fortvilt å må si jeg føler med alle de som blir plaget av slike personer, de synes ikke å få noe straff for sine handlinger. Jeg har og opplevet at folk som har vært tilstede, sett og hørt ikke har turt å vitne eller si noe om saken. Synd, men jeg forstår jo disse og på et vis.