Utroskap?

[Gjest såret2000]

Må spørre om noe. For noen år siden hadde min mann en litt for god venninne. Og jeg var ikke tvil om at han var veldig betatt, men visste ikke hvor langt dette gikk. Det vet jeg fortsatt ikke. Vil ikke vite det heller egentlig tror jeg.

Jeg hadde stor tålmodighet den gangen, for det var veldig viktig for meg å ikke ødelegge forholdet helt, med oppvask og beskyldninger, da vi har unger sammen, og skilsmisse var siste valg for meg.

Vi var i nok krise som vi var på den tiden. Det var ikke første gode venninnen hans!

Men det betyr ikke at jeg ikke hadde det vondt, men skjulte det godt for han. Eneste jeg har åpnet meg om dette for er min beste venninne. Ellers er dette vanskelig å prate om for meg, da jeg har min stolthet, så jeg har feid det under teppet for å si det slik. Var nok ikke så tollerant som jeg gjerne ville fremstå som heller inni meg.

Og når det gjelder mannen min, og denne gode venninnen, så gikk dette over av seg selv. Vet ikke hva som skjedde,men de har ingen kontakt i dag, så vidt jeg vet. Og vi snakket heller aldri ut om det. Men fortsatte som før.

Han er ikke av den åpne typen. Men jeg visste han hadde vært betatt (forelsket?), for om ikke noe ble sagt, så talte jo kropps-språket sitt. Han kallte henne en god venninne han kunne snakke med alt om den gangen, men var også svært så forventningsfull når han skulle treffe henne, og ja ganske så elskovsyk når han omsider kom hjem sein kveld eller natt. Så ingen tvil om at det var følelser. (kunne jo "bare" være begjær??-vet ikke)

Men jeg var dypt såret! Men jeg tror jeg ikke det hadde nyttet å prøve å nekte ham disse møtene heller(var en form for terepi i hennes private hjem dette). Så valgte altså å spille tolerant.

Men her forleden glapp det ut av meg, da vi pratet om noen andre som han dømte nord og ned for å være litt for gode venner, mente det var en myte at det ikke var et forhold det var snakk om.

Glemte nok seg selv og alle de gode venninnene et øyeblikk!!

Men jeg tenkte at nå fem år etter, kunne vi kanskje prate om dette i fordragelighet. Og nevnte hans litt for gode venninner for han på en fredfull måte.

Men da ble han bestyrtet, gikk først ut og satte seg i et annet rom, hvor jeg kom rolig etter, og tenkte fortsatt vi kunne prate om det. Sa det også, men han mente jeg bare var ute etter bråk. Men hvis du må vite det så var jeg

vel det da (svært betatt), sa han før han strøk på dør. Og ble borte mangte timer, med avslått mobil. Umulig å prate om noe privat med den mannen!!:0((.

Men det som overasket meg var min egen reakjon, ble så trist.. å har grått i smug om kveldene enda det er så lenge siden. Jeg visste det jo, men det var tøfft å høre ham si det selv!!

Har ikke prøvd å snakke mere med ham om dette. Det fører ingen steds hen, men er det normalt å sørge enda engang over noe som jeg trodde var tilbakelagt for lengst. Har jeg bare gjemt det inni meg?? og at det ligger der og gnager kanskje?

Dette var på lørdag, men føler meg fortsatt trist til sinns over dette, og orker ikke noe intim kontakt med han???

Har ikke hatt noen grunn til å tvile på han siden den gangen.. men det var en av flere episoder den gangen som sagt.

Hører gjerne andres meninger!

[fuji1365380447]

Det å ikke anerkjenne sin egen usikkerhet og sorg, gjør bare at den vokser.

Det er jo ikke unormalt at en av partene i et langvarig forhold blir betatt av noen andre i periden. Men det som er kritisk hos dere er jo at nærheten og tilliten har forsvunnet.

Jeg syntes at du skal fortelle ham det som står i innlegget ditt (evt ta en print og gi det til ham) for at han skal forstå hvor såret du egentlig er.

Dette er ikke et problem som vil forvinne av seg selv, dette er en alvorlig brist i deres tillit.

Du behøver kanskje ikke å få vite hva som skjedde mellom dem, for han er jo hos deg nå. Men du har rett på respekt og kjærlighet - og du må ta vare på deg selv.

[PieLill]

Ut fra det du skriver får jeg inntrykk av at dette aldri har vært følelsesmessig tilbakelagt for deg. Det har bare vært stuvet bort. Så kom noen borti den riktige knappen, og vips så spratt det ut.

Jeg synes ikke det er det sporet rart at du ikke er helt ferdig med det. Du har aldri helt fått avklart det med mannen din. Og han ser ikke ut til å ha forstått hva dette gjorde med deg. Han har i hvert fall ikke gitt tegn til å han synes å forstå det.

Kan nok være vanskelig for mannen din å bli konfrontert med dette så mange år etterpå. Mange later til å tro at ting forsvinner ved å koste dem under matta og glemmer at man kanskje må rydde opp først. Kan også være vanskelig for han å forstå at det du er ute etter er ikke først og fremst og anklage han. Men at han viser at han forstår og bryr seg om hvordan dette opplevdes for deg. (Om det er det du er ute etter.)

Jeg tror at å bite i seg så mye som du har gjort i lengden kan være skadelig for et forhold. Slike ting kan vokse seg til murer mellom ektefeller.

Forstår godt det er vondt for deg at mannen din blir sint på deg fordi du snakker om det, i stedet for å ta ansvar for det han gjorde mot deg og de følelsene det skapte hos deg.

Bare noen tanker fra meg. Vet ikke om det hjelper noe.

Håper dere snart finner ut av dette.

mvh

[Gjest såret2000]

Ut fra det du skriver får jeg inntrykk av at dette aldri har vært følelsesmessig tilbakelagt for deg. Det har bare vært stuvet bort. Så kom noen borti den riktige knappen, og vips så spratt det ut.

Jeg synes ikke det er det sporet rart at du ikke er helt ferdig med det. Du har aldri helt fått avklart det med mannen din. Og han ser ikke ut til å ha forstått hva dette gjorde med deg. Han har i hvert fall ikke gitt tegn til å han synes å forstå det.

Kan nok være vanskelig for mannen din å bli konfrontert med dette så mange år etterpå. Mange later til å tro at ting forsvinner ved å koste dem under matta og glemmer at man kanskje må rydde opp først. Kan også være vanskelig for han å forstå at det du er ute etter er ikke først og fremst og anklage han. Men at han viser at han forstår og bryr seg om hvordan dette opplevdes for deg. (Om det er det du er ute etter.)

Jeg tror at å bite i seg så mye som du har gjort i lengden kan være skadelig for et forhold. Slike ting kan vokse seg til murer mellom ektefeller.

Forstår godt det er vondt for deg at mannen din blir sint på deg fordi du snakker om det, i stedet for å ta ansvar for det han gjorde mot deg og de følelsene det skapte hos deg.

Bare noen tanker fra meg. Vet ikke om det hjelper noe.

Håper dere snart finner ut av dette.

mvh

takk pielill og fuji.