Ris til egen bak?

[ulva]

Jeg har hatt noen skikkelige basketak med 5-åringen min den siste tiden. Som i dag, da han nektet å spise den brødskiven jeg hadde laget til han men ville han en ny (uten noen god grunn). Da sa jeg at han ikke fikk noen ny, men kunne spise den hvis han var sulten, og at vi ellers skulle pusse tennene. Da ville han verken eller, og enden på visa var at jeg sa han da heller ikke kunne få mer søtsaker (hvis han ikke pusset tennene). Altså; ingen julekalender i morgen. Da begynte moroa. Hyl og skrik, sparking og slåing, mens jeg kledde av ham med tvang for å få ham i seng. Han var så sint at det ikke nyttet å snakke til ham. Lempet han i seng, og da ville han plutselig pusse tennene. Ok, gjorde det. Men etterpå begynte han å gråte, og var fryktelig lei seg.

Så kommer dilemmaet. Hva gjør jeg? Trøster og forsøker å snakke med ham om hva som er problemet, eller avviser ham og går ut i stua? Dersom jeg trøster, har jeg da ødelagt alt jeg har forsøkt å gjøre med å sette grenser for ham? Virker det da som om jeg angrer, og vil da nytten av å trumfe igjennom min vilje være borte?

Jeg valgte å snakke med ham, forsøke å få tak i hva det egentlig var, og da kom det frem at han ikke ville legge seg fordi han ikke var trett. Jeg sa vel også at jeg ikke ville vi skulle være uvenner, men at han må høre på meg. Vi ble venner igjen og vel forlikte, og etter en stund med snakking og kos la han seg til å sove.

Antar at dette var voldsomt for en brødskive :-) Men det var bare enda en ting i den uendelige rekken av unnskyldninger for ikke å legge seg, og et sted må jeg jo sette grensen.

[Gjest Shira12]

Har noen slike episoder vi også du.

Ofte er det en liten ting som utløser det, men fy flate så sinna han kan bli!

Jeg hadde også lagt han.

Så når han roet seg ville jeg ha pratet med han. Forklart hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Så kunne han ha fått snakket om hva som gjorde han sinna.

Dette fungerer veldig greitt her hos oss, og nå er det mindre raserianfall.

Begynner han og bli sinna for en ting vi har vært gjennom før, spør jeg om han husker praten vår.

Da tenker han seg om, og så er ofte anfallet avblåst før det er begynt.

Men hi hi, så sinna han kan bli. Er blitt meg fortalt at han slekter mora...Men næsj, kan jeg aldri tenke meg ;-)

[Gjest amparro]

Har noen slike episoder vi også du.

Ofte er det en liten ting som utløser det, men fy flate så sinna han kan bli!

Jeg hadde også lagt han.

Så når han roet seg ville jeg ha pratet med han. Forklart hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Så kunne han ha fått snakket om hva som gjorde han sinna.

Dette fungerer veldig greitt her hos oss, og nå er det mindre raserianfall.

Begynner han og bli sinna for en ting vi har vært gjennom før, spør jeg om han husker praten vår.

Da tenker han seg om, og så er ofte anfallet avblåst før det er begynt.

Men hi hi, så sinna han kan bli. Er blitt meg fortalt at han slekter mora...Men næsj, kan jeg aldri tenke meg ;-)

Nei, det er ikke ris til egen bak. Jeg synes du gjorde det riktige. Når gutten viser at han er lei seg etter en slik "episode" er det jo viktig å snakke, forklare og trøste.

[Glimtipper]

Personlig synes jeg ikke avvisning er noen god oppdragelsesmetode. Å snakke med han etter en sånn episode er kjempeviktig, du kan ikke forvente at en fem-åring skal reflektere spesielt mye på egen hånd. Om du ble for sint eller gjorde noe galt, så må du også si unnskyld for dette og håpe at det oppfordrer han til å si unnskyld for sin egen oppførsel.

[Speak]

Jeg tror det er riktig å sette ned foten innimellom. Sorry - skal du ha mat blir det denne brødskiven eller ingenting. Om det hender en sjelden gang synes jeg ikke det er noe vits i å krangle om det. (Men som du sier: dette var en ting blandt mange)

Å si: ingen julekalender da du ikke pusser tennene.... Litt usikker. Hos oss får man ikke legge seg uten tannpuss. (Men det er jo egentlig en annen diskusjon)

Om barna blir sinte og lei seg er det alikevel OK å trøste. Du har klart fått fram ditt poeng. I ettertid forklarer du han hvorfor det skjedde. Tror dette er bra jeg. MEN om det gjentar seg om og om igjen (samme tingen) så tror jeg ikke forklaring trengs.

[jubalong70]

Jeg synes det er riktig å være der for barnet når barnet gir åpning for samtale. Synes du gjorde det helt riktig. Han ble lei seg, og fordi du valgte å trøste og være der for ham, fikk du også vite grunnen til at det ble rabalder.

[kizmiaz]

Synes du gjorde det riktige, kjempefint at du snakket og forklarte og at dere var venner før han sovnet!

Jeg har lett for å gjøre som du gjorde, blande inn andre ting enn brødskiva for å straffe eller belønne adferden hans, (julekalenderen, tannpussen). Det kan også være fremtidige ting som "da får du aldri godteri mer" etc. Det er ikke enkelt å ta det riktige valget i selve situasjonen.

Men hvis jeg i ro og mak tenker meg om ville jeg sagt at du får den brødskiva og ingen annen, spis den hvis du er sulten, hvis ikke er det legge tid og vi går og pusser tennene. Julekalenderen har i prinsippet ingenting med brødskiva å gjøre der og da.Den logiske konsekvensen av å ikke spise brødskive er at han ikke får en annen,og at måltodet er avsluttet og at han da må legge seg. Men med tannpuss:-)

[PieLill]

Dette dreide seg vel egentlig ikke om en brødskive. Den brødbiten var vel bare katalysatoren i den pågående maktkampen mellom deg og barnet. En maktkamp du er forpliktet til å vinne hver gang. Det handlet også om at en femåring må finne ut at hysteri og kriseekskalering og -maksimering ikke er måten å vinne fram på.

Tror du gjorde helt rett i å sette ned foten, selv om det ble et himla lurveleven. Det var ikke du som øste ungen opp. Den jobben klarte han fint selv. Typisk femåring. Kan hende at å blande julekalenderen opp i det hele ikke var det aller beste valget, men blir bare en detalj. Det viktigste var at du tok konfrontasjonen. Så kan du i etterkant filosofere over evt. bedre virkemidler.

Når barn skirker i uberettiget raseri tror jeg det sjedent er hverken riktig eller mulig å trøste dem. Det kan øke sinnet fordi det styrker ders feiloppfatning av at de er urettferdig behandlet. Noen ganger vil det medføre at ungen skriker seg i søvnet, rasende fordi h*n må legge seg.

I slike situasjoner kan det være greit å si at om du velger å være sint for en slik bagatell, kan jeg ikke hjelpe deg. Men når du har roet deg kan vi snakke sammen. Imens gjør jeg noe annet.

Når barna har roet seg, men fortsatt er lei seg, er det tid for å trøste og snakke sammen.

Noen barn kan slå om på sekunder når de har hatt raseriutbrudd. Plutselig er de blie som ei sol som om ingen ting har skjedd. Da kan det være like godt å henge seg på, som om ingen ting har skjedd, i stedet for å rippe opp i barnets fadese. Barnets måte å vise at de ber om unnskyldning og forstår de handlet feil er ved å være litt ekstra grei en stund. En unnskyldning i en slik innpakning bør aksepteres ved å behandle barnet som den greie gutten/jenta h*n er. Bare i helt spesielle tilfeller der barnet har gjort noe veldig grovt, bør man snakke om det.

Femåringen kan være veldig frustrert. Har lært det h*n skal som femåring/småbarn, men finner ikke helt ut av det å skulle være stor. Femåringen må også begynne å lære seg å ta ansvar for sine følelser og reaksjoner på en helt annen måte enn tidligere. Når barna er fem kan man begynne å forlange at de må roe seg ned. Dette får du la være å hyle for. Slikt kan fort bli en smertefull og turbulent prosess for både "elev" og "lærer". Men den er helt nødvendig og det rorer seg etter hvert.

mvh

[Lillemus]

Det hender innimellom at mine to (5 og 7 år) tørner usannsynlig sinna også. Jeg lar dem være i fred, gidder ikke prøve gjøre dem til lags der og da, det er helt dødfødt.

Men når sinnet har lagt seg kan begge to godt komme og be ydmykt om unnskyldning fordi de var sinte og da snakker vi litt om det og så er saken ute av verden.

[Motiva]

Jeg synes du gjorde det riktige.Har selv ei jente på snart 5 som har begynt å "ta av" noe voldsomt i det siste.

Synes det blir helt feil å avvise ham, når det endelig er mulig å snakke med ham igjen. Det vil jo ikke ødelegge grensesettingen, for du ga deg jo ikke. Det er stor forskjell på å trøste og å gi etter. Dessuten ,synes jeg, at hvis man har blitt veldig sint selv, så er det helt greit å be om unnskyldning, man mister ikke autoriteten av det. (Men barna lærer forhåpningsvis noe av det)

[ulva]

Takk alle sammen for konstruktive svar! Skal huske å snakke mer om hvorfor jeg handlet som jeg gjorde med ham neste gang. Det var kanskje det som manglet mest. Godt det ikke bare er vi som blir eitrende forbanna på hverandre :-)