skal jeg late som alt er i orden nå?

[Gjest Leisei]

Jeg tror ikke jeg orker å gå til enda en person, sitte på et kontor og gråtkvalt forsøke å få snakket ut og fortalt hvordan det ligger an. Jeg tror ikke jeg orker det å ringe rundt for å få tak i en psykolog.

For det er jo egentlig ingenting i veien med meg. Jeg har ikke opplevd noe traumatisk. Likevel er jeg nedstemt og mangler lyst på livet. Jeg mangler tro på meg selv, tro på en god fremtid.

Voksenlivet består bare av bekymringer på bekymringer, press, krav, ansvar. Jeg klarer ikke leve opp til dette.

Jeg føler meg utestengt fra samfunnet. Jeg sitter hjemme og er helt ubrukelig. Men innerst inne vet jeg at om jeg bare fikk en sjangse! Om jeg fikk en jobb der jeg hadde lykkes, om jeg hadde folk rundt meg som jeg hadde det hyggelig sammen med.-Da ville hverdagen få en mening.

Ingen psykolog kan gi meg dette, eller hva? Bør jeg ta imot hjelp?

[Gjest en mamma i nord]

Man trenger så vidt jeg vet ikke å ha opplevd noe traumatisk for å være nedstemt og oppgitt over livet.

Syns du skulle ta imot hjelp om den er mulig å få.

[Gjest Ta imot hjelp]

Ta imot hjelp fra psykolog og se om du får noen nye ideer. Du kan alltid bytte psykolog hvis du blir misfornøyd. Lykke til!

[thinkerbell]

Riktig, ingen psykolog kan gi deg dette i fanget. Men en behandler kan lære deg ulike måter å mestre alt dette: kravene, stresset og slitet slik at du -forhåpentligvis- kan få det noe bedre med deg selv. Du kan også lære hvordan du kan stenge verden ute og "koble av" slik at du kan gi deg selv pusterom/ tid til å hente deg inn.

Du trenger ikke ha vært utsatt for noe traumatisk for å gå i behandling, det at hverdagen for deg er såpass tung er kvalifisering i seg selv.

[Gjest Leisei]

Riktig, ingen psykolog kan gi deg dette i fanget. Men en behandler kan lære deg ulike måter å mestre alt dette: kravene, stresset og slitet slik at du -forhåpentligvis- kan få det noe bedre med deg selv. Du kan også lære hvordan du kan stenge verden ute og "koble av" slik at du kan gi deg selv pusterom/ tid til å hente deg inn.

Du trenger ikke ha vært utsatt for noe traumatisk for å gå i behandling, det at hverdagen for deg er såpass tung er kvalifisering i seg selv.

Tusen takk for fint svar! Jo, du har så rett. Men ofte er det så mye "lettere" å heller vente på at det skal gå over av seg selv.

Flere rundt meg mener også at jeg bare blir dårligere av å gå og tenke på alt dette, og at det ville være bedre å overse det.

Sånn føler ikke jeg det da men....jeg kan late som alt er i orden, men det blir ikke bra likevel.

Det er nok selvfølelsen som står i veien for at jeg ikke får jobb. Jeg tør ikke møte opp personlig, ringe, el, før jeg har blitt bedt til intervju. Tør ikke ta initsiativ før andre har vist interesse.