Snu, eller fullføre?

[Gjest cecelia]

Jeg gikk hos en psykolog da jeg bodde i Oslo, men da jeg kom inn her fant jeg ut at det sikkert var best å hoppe i det, og så fikk terapien settes på vent noen år. På det tidspunktet hadde jeg fungert bra i nesten et år, men nå begynner jeg jo å lure på om det ikke ville ha vært best å fortsette mens jeg hadde sjansen, og hadde en psykolog det fungerte bra med. Problemene mine gikk på mat, konflikter med familien, og depresjoner. Jeg tror ikke jeg oppfylte kriterier nok til diagnose personlighetsforstyrrelse, men jeg kan umulig ha vært særlig langt unna på det verste. Og nå som jeg ikke lenger graver meg ned i bøker og stenger det ute, kjenner jeg at det ubehagelige begynner å vokse på innsiden. Skal jeg dukke ned i dette sammen med en en ny psykolog nå, er jeg redd jeg ikke kommer opp igjen. Jeg tror også dette kan bli vanskelig å gjøre ved siden av krevende studier. Hvis jeg i det hele tatt vil få en ny psykolog, da. Det er vel mange som trenger det mer enn meg, jeg hadde sjansen og gikk fra den. Studenthelsetjenesten her har bare kortvarige tilbud.

Her øser jeg ut igjen.....

Fikk lyst å skrive mer..

Hva med å jobbe innen psykiatrien? Da kommer det godt med å gå til en behandler selv!! Og du kommer til å bli en god, på sikt -kanskje en psykiater? Du er ikke arrogant og du vet selv hvordan det er å slite.

Ellers er jeg enig med deg i at det som oftest er ressurskrevende å gå i terapi. Men det sprøs også litt på typen terapi som velges. Psykoanalyse er vel neppe greia, hvis du vil ha "raske løsninger". Jeg har vært "forsøkskanin" hos en kunstterapistudent. Det var utrolig fint! Hun var opptatt av at klientene ikke skulle retraumatiseres. Og på den måten ikke få det unødig tungt på ny. Og bildene jeg malte fikk meg til å koble av og hjalp meg til å huske det jeg hadde "lært".

Bla, bla, bla...

Har du hatt spiseforstyrrelser? Hvordan familiekonflikter har du opplevdt? Hvis du vil snakke om det da....

Ellers tror jeg faktisk at turniskandidater som har fått barn blir prioritert til å få turnus nær hjemstedet. Det virket slik på foreleseren min.

[Dr. Frankenstein]

Hei! Jeg leste noe du skrev om deg selv i går, og skjønner at det er nærliggende for deg å tro at dette er dystymi.

Å sulle rundt på familiepenger har aldri vært et alternativ eller en mulighet. Her var det snakk om å følge hjertet istedet for hodet til en forandring, og nyte livet.

Høy utdannelse er heller ikke alltid det samme som høy inntekt, hvis man for eks jobber i det offentlige. Mange penger er ikke det samme som høyt forbruk, og noen foreldre vil også at barna skal greie seg mest mulig selv, uansett antall kroner i banken. Jeg jobbet og slet gjennom hele videregående, og får ikke helt til å se meg selv som en del av noen overklasse.

Men hva mener du man bør gjøre med seg selv hvis man er føkka uansett i det sporet man er i nå?

# Men hva mener du man bør gjøre med seg selv hvis man er føkka uansett i det sporet man er i nå? #

Oppsøke behandling.Jeg ser ingen grunn til å tro at dette vil bli bedre av seg selv. Og hvis målet er å takle dette på et vis kan det bli veldig mye lettere å klare det med litt hjelp.

[Carwing]

Jeg gikk hos en psykolog da jeg bodde i Oslo, men da jeg kom inn her fant jeg ut at det sikkert var best å hoppe i det, og så fikk terapien settes på vent noen år. På det tidspunktet hadde jeg fungert bra i nesten et år, men nå begynner jeg jo å lure på om det ikke ville ha vært best å fortsette mens jeg hadde sjansen, og hadde en psykolog det fungerte bra med. Problemene mine gikk på mat, konflikter med familien, og depresjoner. Jeg tror ikke jeg oppfylte kriterier nok til diagnose personlighetsforstyrrelse, men jeg kan umulig ha vært særlig langt unna på det verste. Og nå som jeg ikke lenger graver meg ned i bøker og stenger det ute, kjenner jeg at det ubehagelige begynner å vokse på innsiden. Skal jeg dukke ned i dette sammen med en en ny psykolog nå, er jeg redd jeg ikke kommer opp igjen. Jeg tror også dette kan bli vanskelig å gjøre ved siden av krevende studier. Hvis jeg i det hele tatt vil få en ny psykolog, da. Det er vel mange som trenger det mer enn meg, jeg hadde sjansen og gikk fra den. Studenthelsetjenesten her har bare kortvarige tilbud.

Her øser jeg ut igjen.....

Dersom du fant en psykolog: Jeg tenker ikke nødvendigvis at du skal snakke så mye om alt det fæle som har vært før, men finne ut hva som er best for deg her og nå. Du har det ikke bra og du har vel like stor rett til å få hjelp som andre. Dersom du ikke har planer om å bli psykiater bør du styr unna psykoanalyse og dynamikere og finne en kognitiv terapeut. Hvis du befinner deg i Bergen kan jeg anbefale noen som er bra.

[Gjest gladmor]

Positivt i en legerolle, men som menneske? ofte føler man ikke det positive når man er omtrent kvalt av en ansvarsfølelse. Det er det nettopp det jeg lurer på: Hele livet har alt dreid seg om ansvar og gravalvor, og nå som jeg vet at livet bør være litt behagelig også, ser jeg ikke lenger for meg at jeg er nødt til å redde liv og styre med å hjelpe andre dag ut og dag inn for å føle at livet har mening. Og det ser ikke lenger like lyst ut å sette familiestiftelse på vent til uti 30-årene. De jeg kjenner som begynte sin utdannelse like etter videregående er ferdige nå, og har begynt å styre med barn og bryllup. Det virker mye mer meningsfylt enn å gå her og surre med usikkerhet og en vond magefølelse.

Om jeg ikke skal fullføre, kunne jeg alltids ha bygget videre på et par grunnfag m.m. jeg har tatt. Kanskje hadde jeg endt opp som lærer på videregående, men kanskje er det like meningsfylt. Da får jeg ihvertfall fritid under utdanning, og sjansen er stor for at jeg finner et miljø som ikke er destruktivt for meg. Hva så om jeg hadde tjent mye mindre. Spørsmålet er bare om jeg vil bli tilfreds. Gud, som jeg kverner på. Hva gjorde til at du bestemte deg for å fullføre?

Dette med ansvarsfølelse... Jeg kjenner meg igjen i de tankene- om å bare "måtte" velge fornuftig og gjøre de rette tingene. Og ALLTID utsette det som er moro.

Men etter endt utdannelse er det gått over. Jeg er ikke like stresset med at alt må være vellykket. Kvelningsfornemmelsen pga ansvar har avtatt. Kanskje fordi jeg nå godtar at ikke nødvendigvis ALT er perfekt?

Under mine studier visste jeg ikke hva jeg skulle bli...! Begynte på et realfag- og etter 20 vt måtte jeg supplere med annet fag. Og falt pladask for faget selv om jobbmulighetene så MAGRE ut. Jeg gjorde vel litt som NHD hadde i diktet sitt- nemlig nøt VEIEN. Altså godtok nuet- og forsøkte gjøre det beste ut av det. Samtidig tenkte jeg potensielle jobb-muligheter, som lærer osv.

Du får se hva du finner ut. Du spør også om du ville blitt tilfreds med annet valg. Vel, det jeg tror er viktigst er å være tro med deg selv. Er du tro mot ditt standpunkt er det lettere å være tilfreds. Feks velger du fortsette, så tro på deg selv og din avgjørelse. Jobb med tankene på hvorfor dette er en bra avgjørelse. Og hvorfor du vil bli lege.

Og motsatt. Om du velger avbryte så har du sikkert gode grunner og andre øsnker. Vær tro mot dem da, og bruk de til å forsvare deg selv- når de selvkritiske tankene kommer.

Annen sak- kan du evt ta permisjon et år?

[Blenda1365380899]

Fikk lyst å skrive mer..

Hva med å jobbe innen psykiatrien? Da kommer det godt med å gå til en behandler selv!! Og du kommer til å bli en god, på sikt -kanskje en psykiater? Du er ikke arrogant og du vet selv hvordan det er å slite.

Ellers er jeg enig med deg i at det som oftest er ressurskrevende å gå i terapi. Men det sprøs også litt på typen terapi som velges. Psykoanalyse er vel neppe greia, hvis du vil ha "raske løsninger". Jeg har vært "forsøkskanin" hos en kunstterapistudent. Det var utrolig fint! Hun var opptatt av at klientene ikke skulle retraumatiseres. Og på den måten ikke få det unødig tungt på ny. Og bildene jeg malte fikk meg til å koble av og hjalp meg til å huske det jeg hadde "lært".

Bla, bla, bla...

Har du hatt spiseforstyrrelser? Hvordan familiekonflikter har du opplevdt? Hvis du vil snakke om det da....

Ellers tror jeg faktisk at turniskandidater som har fått barn blir prioritert til å få turnus nær hjemstedet. Det virket slik på foreleseren min.

Det var interessant å lese det du skriver.

Jeg har selv "barn" på din alder som driver med studier. De er veldig seriøse.

Jeg har alltid sagt til mine barn at det viktigste er å gjøre noe i livet som de trives med. Det er det aller viktigste. Det hjelper ikke om de blir professorer og doktor meg her og der....Da er det bedre å bli mekaniker hvis de liker det...

Trives du ikke blir livet vondt.

Men noen ganger tenker og sier jeg også til dem at det kan være kjedelige perioder i studiene som de må igjennom. For så å komme til noe som er mer spennende etterhvert.

Jeg får også en følelse av at det er noe mer bak selve ønske om noe annet i livet. Noe som ikke er helt lett å får tak på.

Det er ikke alltid det er andres ønsker vi skal følge i livene våre....

Jeg fikk lyst til å maile med deg, hvis du vil er min mailadr.:

[email protected].

[Blenda1365380899]

Det var interessant å lese det du skriver.

Jeg har selv "barn" på din alder som driver med studier. De er veldig seriøse.

Jeg har alltid sagt til mine barn at det viktigste er å gjøre noe i livet som de trives med. Det er det aller viktigste. Det hjelper ikke om de blir professorer og doktor meg her og der....Da er det bedre å bli mekaniker hvis de liker det...

Trives du ikke blir livet vondt.

Men noen ganger tenker og sier jeg også til dem at det kan være kjedelige perioder i studiene som de må igjennom. For så å komme til noe som er mer spennende etterhvert.

Jeg får også en følelse av at det er noe mer bak selve ønske om noe annet i livet. Noe som ikke er helt lett å får tak på.

Det er ikke alltid det er andres ønsker vi skal følge i livene våre....

Jeg fikk lyst til å maile med deg, hvis du vil er min mailadr.:

[email protected].

[email protected]

(liten