Hvis...

[Gjest Jordnær]

Hvordan begrunner du den påstanden?

Det går også an å se det slik at jeg forsøker å forklare min situasjon.

Når ble sykt å prate eller å skrive mye?

Det er vel sunt å få ut det man har inni seg.

Det er vel en klassisk komponent i psykoterapien?

Jeg sitter jo ikke slik å prater på bussen eller blant familie og venner eller på jobb.

Dette er internett. Dette er en skriftlig publiseringskanal. Hvor mye rart skrives ikke i bøker? Men mange forfattere har nok blitt oppfattet som syke også ja... Ta foreksempel Bendik Riis....

[Orio]

Tror du virkelig at du ville fått sitte og prate om tvang i psykiatrien 8-10 timer om dagen, i noen måneder?

Og er du sikker på at det er det du trenger? Hadde kanskje vært nyttigere for deg å få hjelp til å fokusere på andre ting.

Hvis du er heldig får du en mulighet til å bli innlagt før du blir alt for syk, og får en sjanse til en positiv opplevelse.

Jeg vet ikke hva slags diagnose du har fått, og det er sikkert en grunn til at du har valgt ikke å fortelle det. Det respekterer jeg. Men noen ganger kan medisiner være eneste løsning. Vær åpen om din skepsis, og hvorfor du ikke vil bruke medisiner. Fortell om tidligere erfaringer. Da er du med på å skape dialog, i stedet bare for å si nei. Det kan hende det finnes løsninger, lavere dose, forsiktig opptrapping, nøye vurdering og kontroll underveis etc.

Jeg har sett at du har prøvd medisiner, noe som resulterte i at du ble alvorlig syk av en sjelden bivirkning. Det er helt naturlig at du er skeptisk. Fortell leger og sykepleiere om det, så vil sikkert de også forstå skepsisen din. Og hør på dem når du prøver å forklare hvorfor du bør prøve på nytt. Still spørsmål. Men prøv ikke å gå i vranglås med en gang medisiner blir nevnt.

[vanadium]

Helt korrekt. Jeg har intet i psykiatrien å gjøre. Og jeg aldri bedt om det selv.

De gangene jeg har gjort det frivillig har det vært andre som nærmest har transportert meg, og jeg har ikke protestert.

Men du prøver ikke å forstå min situasjon. Min opplevelse er at du bare prøver å si at jeg er syk.

Med et slikt utgangspunkt blir kommunikasjon med meg vanskelig.

derfor, inntil du selv klarer å se at du er syk må noen ta vare på deg.

da har du samtidig ingenting her på denne kanalen å gjøre!

[Gjest Jordnær]

Tror du virkelig at du ville fått sitte og prate om tvang i psykiatrien 8-10 timer om dagen, i noen måneder?

Og er du sikker på at det er det du trenger? Hadde kanskje vært nyttigere for deg å få hjelp til å fokusere på andre ting.

Hvis du er heldig får du en mulighet til å bli innlagt før du blir alt for syk, og får en sjanse til en positiv opplevelse.

Jeg vet ikke hva slags diagnose du har fått, og det er sikkert en grunn til at du har valgt ikke å fortelle det. Det respekterer jeg. Men noen ganger kan medisiner være eneste løsning. Vær åpen om din skepsis, og hvorfor du ikke vil bruke medisiner. Fortell om tidligere erfaringer. Da er du med på å skape dialog, i stedet bare for å si nei. Det kan hende det finnes løsninger, lavere dose, forsiktig opptrapping, nøye vurdering og kontroll underveis etc.

Jeg har sett at du har prøvd medisiner, noe som resulterte i at du ble alvorlig syk av en sjelden bivirkning. Det er helt naturlig at du er skeptisk. Fortell leger og sykepleiere om det, så vil sikkert de også forstå skepsisen din. Og hør på dem når du prøver å forklare hvorfor du bør prøve på nytt. Still spørsmål. Men prøv ikke å gå i vranglås med en gang medisiner blir nevnt.

Da jeg ble innlagt i høst, så brukte de akkurat samme medikamentgruppe som jeg ble syk av i 1997.

De lytter overhodet ikke.

Det hjalp heller ikke at psykologen min ringt til sykehuset og fortalte dem dette.

Min diagnose var manisk-depressiv.

Jeg er prinsippiell motstander av medikamenter.

Er det så vanskelig å forstå?

Hvorfor skal man tukle med kroppen min mot min vilje?

Det skaper bare problemer for meg i ettertid.

Hele livet opptar meg med dette nå.

Er det rett å godta at andre mennesker tråkker en på tærne.

Skal jeg bare godta å bli slått ned? Skal jeg bare godta at folk raner eiendelene mine?

Skal jeg opptre logisk må jeg godta slike handlinger hvis jeg skal godta at folk stikker meg med sprøyter eller presser meg til å ta medikamenter. Det er en mye mer alvorlig forbrytelse mot meg enn de to nevnte forbrytelsene.

[Gjest Jordnær]

derfor, inntil du selv klarer å se at du er syk må noen ta vare på deg.

da har du samtidig ingenting her på denne kanalen å gjøre!

Hvordan syk er jeg?

Dere som påstår jeg er syk: Begrunn påstandene deres.

[Orio]

Da jeg ble innlagt i høst, så brukte de akkurat samme medikamentgruppe som jeg ble syk av i 1997.

De lytter overhodet ikke.

Det hjalp heller ikke at psykologen min ringt til sykehuset og fortalte dem dette.

Min diagnose var manisk-depressiv.

Jeg er prinsippiell motstander av medikamenter.

Er det så vanskelig å forstå?

Hvorfor skal man tukle med kroppen min mot min vilje?

Det skaper bare problemer for meg i ettertid.

Hele livet opptar meg med dette nå.

Er det rett å godta at andre mennesker tråkker en på tærne.

Skal jeg bare godta å bli slått ned? Skal jeg bare godta at folk raner eiendelene mine?

Skal jeg opptre logisk må jeg godta slike handlinger hvis jeg skal godta at folk stikker meg med sprøyter eller presser meg til å ta medikamenter. Det er en mye mer alvorlig forbrytelse mot meg enn de to nevnte forbrytelsene.

Samme medikament-GRUPPE. Men ikke samme medikament? Fikk du alvorlige bibirkninger da også?

Så du var fysisk syk lenge etter at du sluttet med dem?

Jeg har skjønt at du er prinsippielt motstander av medisiner. Er det bare for din egen del, eller også for andres del? Gjelder det bare ved psykiske lidelser, eller også ved alvorlige fysiske lidelser? Det jeg ikke forstår er hvorfor.

Selvfølgelig er det ikke riktig å godta hva som helst. Jeg mener heller ikke å legge skylden på deg, men prøver å kommme med forslag til ting du selv kan gjøre. (Det er tross alt deg selv du har kontroll over.)

Du skriver at de ikke lyttet. Hva sa du? Hvordan sa du det? Hvilken situasjon var det? Du hadde vel jevnlige samtaler med lege/psykolog/sykepleier mens du var innlagt. Samtaler som var ment å ta litt tid, ikke bare en hastig inntakssamtale? Hvis det samme skjer igjen, så prøv å være rolig og strukturert. Ikke rop eller kjefte. Hør etter hva den andre sier, og gjenta for å vise at du har fått det med deg. (Eks: Jeg skjønner at du liker den blåfargen, men rødt er....) (Håper du forsto, ble ikke så lett å forklare.)

Du kan prøve å skrive en forhåndserklæring, i en "frisk" periode. (Vet at du ikke regner deg som syk, men det gjør tydeligvis en del mennesker innen psykiatrien.) Få psykologen din til lage en uttalelse som du kan legge ved erklæringen, hvor det står at du er "ved dine fulle fem". Ta den med hvis du blir innlagt igjen, eller send den til det aktuelle sykehuset og be dem legge den ved din journal.

Jeg vet ikke hvor mye det vil hjelpe, men det vil i hvert fall vise at det ikke er "sykdommen" som snakker.

[Gjest Jordnær]

Samme medikament-GRUPPE. Men ikke samme medikament? Fikk du alvorlige bibirkninger da også?

Så du var fysisk syk lenge etter at du sluttet med dem?

Jeg har skjønt at du er prinsippielt motstander av medisiner. Er det bare for din egen del, eller også for andres del? Gjelder det bare ved psykiske lidelser, eller også ved alvorlige fysiske lidelser? Det jeg ikke forstår er hvorfor.

Selvfølgelig er det ikke riktig å godta hva som helst. Jeg mener heller ikke å legge skylden på deg, men prøver å kommme med forslag til ting du selv kan gjøre. (Det er tross alt deg selv du har kontroll over.)

Du skriver at de ikke lyttet. Hva sa du? Hvordan sa du det? Hvilken situasjon var det? Du hadde vel jevnlige samtaler med lege/psykolog/sykepleier mens du var innlagt. Samtaler som var ment å ta litt tid, ikke bare en hastig inntakssamtale? Hvis det samme skjer igjen, så prøv å være rolig og strukturert. Ikke rop eller kjefte. Hør etter hva den andre sier, og gjenta for å vise at du har fått det med deg. (Eks: Jeg skjønner at du liker den blåfargen, men rødt er....) (Håper du forsto, ble ikke så lett å forklare.)

Du kan prøve å skrive en forhåndserklæring, i en "frisk" periode. (Vet at du ikke regner deg som syk, men det gjør tydeligvis en del mennesker innen psykiatrien.) Få psykologen din til lage en uttalelse som du kan legge ved erklæringen, hvor det står at du er "ved dine fulle fem". Ta den med hvis du blir innlagt igjen, eller send den til det aktuelle sykehuset og be dem legge den ved din journal.

Jeg vet ikke hvor mye det vil hjelpe, men det vil i hvert fall vise at det ikke er "sykdommen" som snakker.

### Samme medikament-GRUPPE. Men ikke samme medikament? Fikk du alvorlige bibirkninger da også?

Jeg fikk ingen bivirkning denne siste gangen nei. Men jeg fikk heller ingen positiv effekt. Men det var en meget stor psykisk belastning å skulle gå på dem, for den alvorlige bivirkningen kan bryte ut når som helst. Det er som å å gå med en russisk rullett. Bivirkningen heter Malignt Nevroleptika Syndrom. Den er sjelden, men når man har hatt den en gang, så går man selvsagt og er redd.

#### Så du var fysisk syk lenge etter at du sluttet med dem?

Den gangen jeg fikk bivirkningen ja. Det skjedde høsten 1997. Jeg ble være somatisk pleiepasient utover hele vinteren, og hele resten av året etter 1998, til rehabilitering.

### Jeg har skjønt at du er prinsippielt motstander av medisiner. Er det bare for din egen del, eller også for andres del?

Det er bare for egen del. Andre må gjøre med sine liv som de vil. Vi er født frie inn i denne verden, og skal forbli det, inntil vi blir til fare for liv.

#### Gjelder det bare ved psykiske lidelser, eller også ved alvorlige fysiske lidelser?

Etter at jeg utviklet den alvorlige bivirkningen, så har jeg blitt uhyre skeptisk til medikamenter for fysiske lidelser også. Men dersom man har det vondt, så ville jeg tatt smertestillende selvsagt. Men dersom jeg hadde en sykdom som ville forkorte livet, og jeg ikke hadde noe vondt, så ville jeg ikke tatt medisiner nå. Det ville jeg gjort før erfaringen med psykiatrien.

#### Det jeg ikke forstår er hvorfor.

Jeg håper det har blitt klarere etter det jeg har skrevet ovenfor.

### Selvfølgelig er det ikke riktig å godta hva som helst. Jeg mener heller ikke å legge skylden på deg, men prøver å kommme med forslag til ting du selv kan gjøre. (Det er tross alt deg selv du har kontroll over.)

Jeg har ingen behov for råd fra andre. Jeg har analysert meg selv inn og ut og opp og ned i detalj de siste 7 årene.

### Du skriver at de ikke lyttet. Hva sa du?

Vanskelig å svare kort på. Hvilken situasjon tenker du på?

### Hvordan sa du det? Hvilken situasjon var det?

Hvilken situasjon tenker DU på? I løpet av 2,5-3 år innleggelse tilsammen så skjer det litt av hvert av situasjoner ja.

### Du hadde vel jevnlige samtaler med lege/psykolog/sykepleier mens du var innlagt.

Det er ingen regelmessighet. Personalet (bortsett fra legen) er jo alltid tilgjengelig.

#### Samtaler som var ment å ta litt tid, ikke bare en hastig inntakssamtale?

Hva som var meningen med samtalene fra sykehusets side vet ikke jeg. Fra min side var meningen med ethvert møte å få tvangen opphevet.

### Hvis det samme skjer igjen, så prøv å være rolig og strukturert. Ikke rop eller kjefte.

Det var nettopp det jeg forsøkte i høst. Men når de deretter presenterer meg for et tvangsinnleggelsesvedtak og videre deretter for tvangsmedisinering. Da har jeg fått nok. Jeg var faktisk villig til å være der frivillig. Tro meg da! Jeg var faktisk det!

#### Hør etter hva den andre sier, og gjenta for å vise at du har fått det med deg. (Eks: Jeg skjønner at du liker den blåfargen, men rødt er....) (Håper du forsto, ble ikke så lett å forklare.)

Si det rådet til personalet også da.... Og ikke at bare at man skal lytte, at man faktisk skal legge vekt på det som jeg sier. Jeg legger jo vekt på personalets synspunkt. Denne gang gjorde jeg ikke noe mer fysisk ødeleggelse enn å knuse to stoler etter et par uker. Det er ingen sjakktrekk. Men det viser at tvang faktisk kan PROVOSERE frem faresituasjoner. Tenk deg situasjon dersom jeg ikke hadde vært pasifist?

#### Du kan prøve å skrive en forhåndserklæring, i en "frisk" periode. (Vet at du ikke regner deg som syk, men det gjør tydeligvis en del mennesker innen psykiatrien.) Få psykologen din til lage en uttalelse som du kan legge ved erklæringen, hvor det står at du er "ved dine fulle fem". Ta den med hvis du blir innlagt igjen, eller send den til det aktuelle sykehuset og be dem legge den ved din journal.

Hos fastlegen min har jeg oppgitt det som kan kalles en forhånderklæring. Problemet er bare det at sykehuset ikke tok kontakt med fastlegen. Helt utrolig. Jeg blir arg når jeg tenker på det nå!!!!!! Den eneste kontakten de har hatt med fastlegen er å sende avgårde en epikrise (dersom de har gjort da..) Fastlegen kunne jo gitt opplysninger om min aversjon mot både medikamenter (og spesielt den spesielle gruppen) og tvang generelt, men de når de ikke kontakter henne, så hjelper det lite. Uansett, så fikk jeg jo psykologen til å kontakte sykehuset etterhvert. Men psykologen mins uttalelser ble heller ikke gjennomført.

### Jeg vet ikke hvor mye det vil hjelpe, men det vil i hvert fall vise at det ikke er "sykdommen" som snakker.

Korrekt.

[Gjest du bør ta i mot hjelp]

Hvordan syk er jeg?

Dere som påstår jeg er syk: Begrunn påstandene deres.

Du er sykelig opptatt av "tvangspsykiatri". Det er greit å brenne for en sak, men å invadere et nettforum (Stortinget er ikke her) - skrive ørten meldinger om det samme om og om igjen - er sykelig. Du er hysterisk. Det er ikke først og fremst det at du er så opptatt av en sak som er sykelig, men måten det kommer til uttrykk på - at det tar helt overhånd. Friske mennesker går ikke frem på denne måten når de vil gjøre omverdenen oppmerksom på noe. De roper og skriker ikke, knuser ikke stoler og "kupper" ikke et nettforum for personer med psykiske problemer.

[Gjest Jordnær]

Du er sykelig opptatt av "tvangspsykiatri". Det er greit å brenne for en sak, men å invadere et nettforum (Stortinget er ikke her) - skrive ørten meldinger om det samme om og om igjen - er sykelig. Du er hysterisk. Det er ikke først og fremst det at du er så opptatt av en sak som er sykelig, men måten det kommer til uttrykk på - at det tar helt overhånd. Friske mennesker går ikke frem på denne måten når de vil gjøre omverdenen oppmerksom på noe. De roper og skriker ikke, knuser ikke stoler og "kupper" ikke et nettforum for personer med psykiske problemer.

Kanskje du heller kan forsøke å se min adferd som et resultat av tvangspsykiatri?

Du kan gjerne kalle det sykelig.

Men hva er egentlig galt med å skrive mange meldinger her i løpet av noen dager?

Dere som ikke forstår meg, kan jo bare la være å lese mine innlegg.

Jeg forstår hva du mener.

Men ville Stortinget hørt på alt det jeg har skrevet her? Nei, de ville blitt for mye for dem.

Her på doktoronline.no opplever jeg at folk svarer, slik som du gjør. Deretter kommenterer jeg deres kommentarer. Jeg opplever det som dialog.

Veldig få av innleggene mine er ukommenterte.

Jeg har ikke for vane å snu på flisen, og kritiserer de som ikke er enig med meg. Men kan det ikke også være noe i at dere som ikke tåler å se det jeg skriver som har et problem? Er det nødvendigvis bare meg som har et problem? Kan det ikke også være slik at dere som ikke tåler å se alt det jeg skriver som har et problem?

Det handler vel om ytringsfrihet?

Jeg svarer jo saklig på andre innlegg også. Og jeg starter tråder som ikke har med tvang å gjøre også.