traume fra vold

[faint]

Jeg lurer på jeg trenger hjelp.. eller retter sagt om jeg kvalifiserer til å få hjelp hos psykolog. Møtte min kjæreste da jeg var 18 år, snill og grei trudde jeg. dette er nå 4 år siden. det hele begynte når vi flyttet sammen etter 1/2 år. krangling i fylla og at jeg ble slengt i veggen,lagt nakken over trappe gelenderet,holdt fast og sånne ting. første gangen ble jeg sykemeldt med betennelse i ryggen, han sverget at det aldri skulle skje igjen. men det bare fortsatte, og jeg fant meg i det, han gråt etterpå og jeg tilga. Det hele snudde seg om da jeg ble gravid, jeg mista barnet(ikke av følge av vold) og etter det ble jeg liksom lei av dette tullet. jeg tok mot til meg å forlot han, han begynte i voldsterapi, og lovet bot og bedring.. vi begynte å se hverandre igjen og alt gikk fint. helt til en kveld han ville bli med hjem etter en kveld på byen, jeg sa ja.. men da vi kom frem til meg begynte han med skjels ord, så jeg sa han fikk gå.. til slutt ringte jeg politiet å ba de snakke til han og han lovte å gå, men det gjorde han ikke. det hele endte med at han klemte kjeven min til jeg besvimte før han så ga meg to slag ca 2mm fra tinningen. var sykemeldt i 2 uker. jeg anmeldte å han fikk 36 dager betinget,10000 i bot i 3000 i erstatning til meg. jeg hadde ikke kontakt med han på et halvt år.. jeg begynte å savne han og tok kontakt igjen,, vi ble venner og alt gikk fint, var ikke noe problem. Men da moren min satte seg på bakbena dumpet jeg han for hennes del. det gikk et par mnd så var det på n igjen.. å det gikk fint en stund siden jeg har studert borte og vi har sett hverandre lite. men i desember hadde jeg fri, og etter en kveld på byen ble han igjen truende og kastet en flaske i veggen, jeg sa hva jeg mente, men ble der likevel. på nyttårs aften skjedde det igjen, slossing og samme opplegget. det ble bare noen blåmerker på armen og foten dennen gangen. I etter tid har jeg vært deprimert på samme måte som jeg var etter slaget mot hode. jeg føler meg så dum, så nerdverdiga, hjelpesløs.. vet igrunn ikke helt hva jeg føler.. er bare kaos inni meg. føler at ingen andre forstår meg.. jeg merker selv at etter slaget mot hode har jeg selv blitt mer aggresiv.. kanskje det er en måte å forsvare meg på? skulle ønske jeg hadde noen å prate med som virkelig forsto.. og han sier det er jeg som er syk i hode mitt.. eller kanskje det er det? jeg føler jeg har nødt til å bli ferdig med denne mannen, komme meg videre.. men samtidig føles d ut som han har en makt over meg som drar meg tilbake hver gang. for han er snill når han ikke drikker, men blir veldog fort sint for småting.. vær så snill hjelp meg.. er rådløs..

[Gjest Ferri]

Hei søta!

Jeg er ikke kvalifisert, men ingen fortjener og bli behandlet som du har blitt.

Han høres ut som en skikkelig drittsekk og DU trenger IKKE ham.

Alle kvalifiserer jo til og gå til psykologen! Trenger ikke være noe galt med deg for det! Fint og få pratet ut om ting og tang.

Faren min er litt som "kjæresten" din, han er jo grei nok som oftest. Men når han ikke får vilja si så "klikker" ham. Han "holder" også min mor nede med psykisk terror, og har et "tak" over henne.

Ingen fortjener dette.. Kom deg bort fra kjæresten, snakk med noen om dette.

Jeg tror at det du sier at han bare blir voldelig når han drikker er en illusjon. Det ligger nok latent i kroppen hans og kommer til og komme ut senere selv uten alkohol.

Du trenger ham ikke..kom deg bort fra ham.

Min mening i allefall..

[faint]

Hei søta!

Jeg er ikke kvalifisert, men ingen fortjener og bli behandlet som du har blitt.

Han høres ut som en skikkelig drittsekk og DU trenger IKKE ham.

Alle kvalifiserer jo til og gå til psykologen! Trenger ikke være noe galt med deg for det! Fint og få pratet ut om ting og tang.

Faren min er litt som "kjæresten" din, han er jo grei nok som oftest. Men når han ikke får vilja si så "klikker" ham. Han "holder" også min mor nede med psykisk terror, og har et "tak" over henne.

Ingen fortjener dette.. Kom deg bort fra kjæresten, snakk med noen om dette.

Jeg tror at det du sier at han bare blir voldelig når han drikker er en illusjon. Det ligger nok latent i kroppen hans og kommer til og komme ut senere selv uten alkohol.

Du trenger ham ikke..kom deg bort fra ham.

Min mening i allefall..

takk for svaret

jeg vet jeg trenger å komme bort fra han, me jeg er av den typen som ikke liker å være alene heller.. lyst til å treffe ny kjæreste, men hver gang jeg treffer noen får jeg panikk.. ting ligger ganske dypt etter alt dette her, jeg forstår ikke halvparten av mine egne føleser. jeg lurer litt på om kanskje d er akkurat meg som er en så forferdelig person at jeg framprovoserer.. jeg har prøvd å snakke med venner, men ingen de har vært borti dette, de klarer ikke å sette seg inn i hvilke følelser jeg har, de forstår enkelt å greit ikke. syns også at det er utroli vanskelig å snakke om dette ansikt til ansikt også.. enkelte ting han har gjort er så nedverdigende at jeg aldri har fortalt d til noen.. og siden jeg er såpass ung som jeg er enda, syns jeg det er dumt at jeg skal fortsette å være så langt nede og følelses forvirra som jeg er.. dette skal liksom være den beste tiden i mitt liv. jeg har prøvd å finne grupper for kvinner utsatt for vold uten å lykkes, samtidig føler jeg at kanskje d er dumt av meg å bli med på en sånn gruppe, de andre har sikkert hatt d mye verre enn meg.. når du sier d med at faren din er likedan, kan jeg bare tenke meg hvordan det har vært å vokse opp i et slikt hjem.. d må sikkert tære noe enormt.. barn skal aldri se vold! jeg er glad på en måte for at barnet vårt aldri kom til verden, for min del ønsker jeg at mitt barn skal oppdraes i et hjem slik som jeg.. d skal være trygt å komme hjem, d skal aldri være redd for mamma eller pappa.. får du hjelp for dette da?

[Gjest svaksterk]

takk for svaret

jeg vet jeg trenger å komme bort fra han, me jeg er av den typen som ikke liker å være alene heller.. lyst til å treffe ny kjæreste, men hver gang jeg treffer noen får jeg panikk.. ting ligger ganske dypt etter alt dette her, jeg forstår ikke halvparten av mine egne føleser. jeg lurer litt på om kanskje d er akkurat meg som er en så forferdelig person at jeg framprovoserer.. jeg har prøvd å snakke med venner, men ingen de har vært borti dette, de klarer ikke å sette seg inn i hvilke følelser jeg har, de forstår enkelt å greit ikke. syns også at det er utroli vanskelig å snakke om dette ansikt til ansikt også.. enkelte ting han har gjort er så nedverdigende at jeg aldri har fortalt d til noen.. og siden jeg er såpass ung som jeg er enda, syns jeg det er dumt at jeg skal fortsette å være så langt nede og følelses forvirra som jeg er.. dette skal liksom være den beste tiden i mitt liv. jeg har prøvd å finne grupper for kvinner utsatt for vold uten å lykkes, samtidig føler jeg at kanskje d er dumt av meg å bli med på en sånn gruppe, de andre har sikkert hatt d mye verre enn meg.. når du sier d med at faren din er likedan, kan jeg bare tenke meg hvordan det har vært å vokse opp i et slikt hjem.. d må sikkert tære noe enormt.. barn skal aldri se vold! jeg er glad på en måte for at barnet vårt aldri kom til verden, for min del ønsker jeg at mitt barn skal oppdraes i et hjem slik som jeg.. d skal være trygt å komme hjem, d skal aldri være redd for mamma eller pappa.. får du hjelp for dette da?

Hei. Aggresjonen du beskriver er nokså normalt når man har opplevd traumer/mishandling som du beskriver så tydelig her.

Ingen har rett til å behandle et annet menneske på denne måten, og at følelseslivet ditt nå er helt kaos er normalt etter at du har blitt behandlet slik av en du var/er(?) glad i.

Du trenger absolutt å sortere og ordne opp i ting. En psykolog vil være en bra ting for deg tror jeg.

Det at du ikke tør inn i nye forhold er jo også logisk. Kroppen din/hodet ditt vet hvor "farlig" det kan være.

Oppsøk psykolog du. Så skal du se at du ser ting klarere.

Lykke til.

[Gjest sucré_22]

Jeg skrev et svar til deg, men av en eller annen grunn ble det postet som en ny tråd.. Se lenger opp på siden:)

[firebird1365380441]

Han eks typen din virker som en "typisk" psykopat for meg.Se og kom deg vekk fra han og la han aldri få komme inn i livet dit mer.Han kommer ikke til å gi seg, med mindre du greier å bli sterk nok til at du kan gjøre det slutt en gang for alle....

Vennlig hilsen