Har det vanskelig..trenger råd..

[dione1]

Jeg har nå opplevd mitt 4 angstanfall..eller jeg tror iallefall det er det..jeg blir plutselig utrolig "lett i hodet", blir nummen, tror jeg skal besvime, og blir kjemperedd for at hjertet skal stoppe..Jeg er ei jente på 20 år som i nesten 4 måneder nå har vært konstant svimmel..av typen gyngende/som å være på en båt svimmel..jeg har vært hos legen..han vet ikke hva det er, og sier det mest sannsynlig går over etter en tid..men det er utrolig ubehagelig..dette har ført til at jeg er redd for å besvime, går å anstrenger meg og tenker hver dag på hva det kan være..er så sliten. Blir helt svett bare av å gå i butikken, ikke fordi jeg er redd for folk, men fordi jeg er redd for å besvime.. Jeg lurer på om det hele bare kan være en odn sirkel..Noen andre som har opplevd slik svimmelhet? Hva kan jeg selv gjøre for å bli kvitt denne panikkangsten? Det er så rart, har det helt fint i livet mitt..har en perfekt kjæreste som jeg bor sammen med, og trives som bare det, men jeg er en tenkende person.. Veldig kravstor til meg selv, og tenker hele tiden på ett eller annet. Jeg har ikke lyst å gå på noen medisiner..vil prøve å få bukt på dette sjøl..og lurer på om det lar seg gjøre..Kan man få en alvorlig sinnslidelse om man ikke får hjelp?

[farrell]

Jeg kjenner igjen denne svimmelheten. Hadde en konstant gyngende svimmelhet før jeg fikk påfallende pannikkangs som utviklet seg til agorafobi. Tror det er dette du beskriver:

http://www.helsenytt.no/artikler/agorafobi.htm

Du kan se om du kjenner beskrivelsen igjen. Jeg fikk det også plutselig uten at jeg skjønte den direkte sammenhengen med det samme.

Om du forklarer legen det du skriver her vil jeg tro han kjenner symtomene igjen (Du bør uansett ta blodprøver og slikt, men det har du kanskje allerede gjort).

Kanskje kan han videresende deg til psykolog. For du burde absolutt snakke med noen om det, ikke la det bli en ekkel hemmelighet for deg!

Tenk etter på hvorfor du er redd for å besvime? Er denne redselen der bare når du er ute blant folk, eller er du redd for å besvime når du er alene også?

For min del henger besvimelselsredselen veldig igjen i det å være redd for å miste kontroll, eller lage en masse oppstyr i butikkene når jeg skulle besvime osv. (Har slitt med dette lenge og har ennå ikke besvimt, så mest sannsynelig vil det ikke skje, men redselen er likevel helt grusom!)

(ps. Cipralex (antidepressiva) hjelper mot dette..)

[dione1]

Jeg kjenner igjen denne svimmelheten. Hadde en konstant gyngende svimmelhet før jeg fikk påfallende pannikkangs som utviklet seg til agorafobi. Tror det er dette du beskriver:

http://www.helsenytt.no/artikler/agorafobi.htm

Du kan se om du kjenner beskrivelsen igjen. Jeg fikk det også plutselig uten at jeg skjønte den direkte sammenhengen med det samme.

Om du forklarer legen det du skriver her vil jeg tro han kjenner symtomene igjen (Du bør uansett ta blodprøver og slikt, men det har du kanskje allerede gjort).

Kanskje kan han videresende deg til psykolog. For du burde absolutt snakke med noen om det, ikke la det bli en ekkel hemmelighet for deg!

Tenk etter på hvorfor du er redd for å besvime? Er denne redselen der bare når du er ute blant folk, eller er du redd for å besvime når du er alene også?

For min del henger besvimelselsredselen veldig igjen i det å være redd for å miste kontroll, eller lage en masse oppstyr i butikkene når jeg skulle besvime osv. (Har slitt med dette lenge og har ennå ikke besvimt, så mest sannsynelig vil det ikke skje, men redselen er likevel helt grusom!)

(ps. Cipralex (antidepressiva) hjelper mot dette..)

Jeg har hatt en slik svimmelperiode før, men da gikk det over etter et par måneder. Begge disse episodene oppsto når jeg var under stress..Kanskje er det underbevisst stress som lenge har gnaget..? Jeg har ikke hatt panikkanfall utenom når jeg har disse svimmelperiodene når jeg gynger konstant. Jeg tror jeg er redd for å besvime av 2 årsaker..pga om jeg besvimer får jeg kanskje bekreftet at årsaken til min svimmelhet er noe alvorlig. Fordi jeg har jo aldri fått konstantert fra noen lege hva det er. De bare sier det ikke er farlig, og vil gå over. Har selv prøvd å tenke ut ulike løsninger, som virus på balansenerven, nakkeproblemer, osv. Har tatt blodprøver og alt sånn, alt er fint. Dessuten er jeg redd for å besvime, for jeg har aldri besvimt, og er redd for å bli tvunget inn i ubevissthet. Høres sikkert dumt ut, men jeg har samme følelse angående narkose.

Så etter at jeg har fått denne gyngende svimmelheten, har jeg blitt veldig redd for å besvime. Verst er det når jeg må stå i ro i køer f.eks. Men jeg har denne svimmelheten hjemme også. Så jeg vet ikke.. Min teori er at det har blitt en ond sirkel, som er utrolig vanskelig å komme ut av. Men jeg vil ikke dra til psykolog riktig enda. Snakker endel til kjæresten min om dette, og jeg unngår ikke steder hvor jeg vet jeg kan få diss epanikkanfallene, jeg oppsøker dem stadig, og presser meg selv. Det tror jeg er en god medisin..hva tror du/dere?

[serenity777]

Jeg har hatt en slik svimmelperiode før, men da gikk det over etter et par måneder. Begge disse episodene oppsto når jeg var under stress..Kanskje er det underbevisst stress som lenge har gnaget..? Jeg har ikke hatt panikkanfall utenom når jeg har disse svimmelperiodene når jeg gynger konstant. Jeg tror jeg er redd for å besvime av 2 årsaker..pga om jeg besvimer får jeg kanskje bekreftet at årsaken til min svimmelhet er noe alvorlig. Fordi jeg har jo aldri fått konstantert fra noen lege hva det er. De bare sier det ikke er farlig, og vil gå over. Har selv prøvd å tenke ut ulike løsninger, som virus på balansenerven, nakkeproblemer, osv. Har tatt blodprøver og alt sånn, alt er fint. Dessuten er jeg redd for å besvime, for jeg har aldri besvimt, og er redd for å bli tvunget inn i ubevissthet. Høres sikkert dumt ut, men jeg har samme følelse angående narkose.

Så etter at jeg har fått denne gyngende svimmelheten, har jeg blitt veldig redd for å besvime. Verst er det når jeg må stå i ro i køer f.eks. Men jeg har denne svimmelheten hjemme også. Så jeg vet ikke.. Min teori er at det har blitt en ond sirkel, som er utrolig vanskelig å komme ut av. Men jeg vil ikke dra til psykolog riktig enda. Snakker endel til kjæresten min om dette, og jeg unngår ikke steder hvor jeg vet jeg kan få diss epanikkanfallene, jeg oppsøker dem stadig, og presser meg selv. Det tror jeg er en god medisin..hva tror du/dere?

Hei! hadde det slik som deg da jeg var rundt 18 år. Har senere hatt tilbakefall av angsten, men den har blitt bedre med zoloft en ikke vanedannende medisin som hjelper mot angst. Men den tar noen uker før den begynner å virke. Har også tatt rivotril som er et b-preparat, i perioder hvor jeg har hatt mye angst, og det er virkelig nyttig. Du burde prøve dette. IOM at legen din ikke vet så mye, synes jeg han skal søke konsultasjon for deg hos spesialist. Og evnt. gi deg medisiner mens du venter.

mvh¨

morten

[farrell]

Jeg har hatt en slik svimmelperiode før, men da gikk det over etter et par måneder. Begge disse episodene oppsto når jeg var under stress..Kanskje er det underbevisst stress som lenge har gnaget..? Jeg har ikke hatt panikkanfall utenom når jeg har disse svimmelperiodene når jeg gynger konstant. Jeg tror jeg er redd for å besvime av 2 årsaker..pga om jeg besvimer får jeg kanskje bekreftet at årsaken til min svimmelhet er noe alvorlig. Fordi jeg har jo aldri fått konstantert fra noen lege hva det er. De bare sier det ikke er farlig, og vil gå over. Har selv prøvd å tenke ut ulike løsninger, som virus på balansenerven, nakkeproblemer, osv. Har tatt blodprøver og alt sånn, alt er fint. Dessuten er jeg redd for å besvime, for jeg har aldri besvimt, og er redd for å bli tvunget inn i ubevissthet. Høres sikkert dumt ut, men jeg har samme følelse angående narkose.

Så etter at jeg har fått denne gyngende svimmelheten, har jeg blitt veldig redd for å besvime. Verst er det når jeg må stå i ro i køer f.eks. Men jeg har denne svimmelheten hjemme også. Så jeg vet ikke.. Min teori er at det har blitt en ond sirkel, som er utrolig vanskelig å komme ut av. Men jeg vil ikke dra til psykolog riktig enda. Snakker endel til kjæresten min om dette, og jeg unngår ikke steder hvor jeg vet jeg kan få diss epanikkanfallene, jeg oppsøker dem stadig, og presser meg selv. Det tror jeg er en god medisin..hva tror du/dere?

Ja, jeg kjenner meg fortsatt veldig igjen i din beskrivelse.

Jeg hadde også en svimmelhetsperiode ett par år før jeg utviklet fobi. Jeg gikk som du også til lege uten å få noe svar på problemet. Begge gangene har jeg vært utsatt for stress, både fysisk og psykisk, på forhånd. Husk at slike symtomer kan oppstå en tid etter at (den utløsene?)stressituasjonen har pågodt. Kan derfor være vanskelig å se årsaken.

Den første gangen gikk det bort av seg selv etter en tid.

Den andre gangen jeg gikk til lege for samme symtomer, ikke samme legen, ble jeg raskt konfrontert med min livsituasjon. Jada, lille meg brøt samme der på kontoret..

Han fortalte at unge mennesker med svimmelhetssymtomer, som ikke bruker noe medisiner, svært sjeldent er fysisk syke.

Men du må selvfølgelig få sjekket dette om du ikke føler deg sikker.

Ellers tror jeg du gjør det absolutt riktige i ikke å unngå situasjonene du føler deg uvell i. Og så fint at du har noen å snakke med om det, forståelse og åpenhet er det viktigste uansett hvem du snakker med.

Jeg tror det er mulig for deg å komme ut av det på egenhånd så lenge du utfordrer angsten og greier å forholde deg åpen til det. For det er,som du sier, en ond sirkel som må brytes.

Men ikke nøl for lenge med å be om hjelp om det skulle forverre seg!

Lykke til uansett!

[dione1]

Jeg har hatt en slik svimmelperiode før, men da gikk det over etter et par måneder. Begge disse episodene oppsto når jeg var under stress..Kanskje er det underbevisst stress som lenge har gnaget..? Jeg har ikke hatt panikkanfall utenom når jeg har disse svimmelperiodene når jeg gynger konstant. Jeg tror jeg er redd for å besvime av 2 årsaker..pga om jeg besvimer får jeg kanskje bekreftet at årsaken til min svimmelhet er noe alvorlig. Fordi jeg har jo aldri fått konstantert fra noen lege hva det er. De bare sier det ikke er farlig, og vil gå over. Har selv prøvd å tenke ut ulike løsninger, som virus på balansenerven, nakkeproblemer, osv. Har tatt blodprøver og alt sånn, alt er fint. Dessuten er jeg redd for å besvime, for jeg har aldri besvimt, og er redd for å bli tvunget inn i ubevissthet. Høres sikkert dumt ut, men jeg har samme følelse angående narkose.

Så etter at jeg har fått denne gyngende svimmelheten, har jeg blitt veldig redd for å besvime. Verst er det når jeg må stå i ro i køer f.eks. Men jeg har denne svimmelheten hjemme også. Så jeg vet ikke.. Min teori er at det har blitt en ond sirkel, som er utrolig vanskelig å komme ut av. Men jeg vil ikke dra til psykolog riktig enda. Snakker endel til kjæresten min om dette, og jeg unngår ikke steder hvor jeg vet jeg kan få diss epanikkanfallene, jeg oppsøker dem stadig, og presser meg selv. Det tror jeg er en god medisin..hva tror du/dere?

Tusen takk for svar.."godt" å høre at man ikke er alene..Det er nok sant i det de sier at angst ikke er for pyser..er noe av det verste jeg har vært borte i. Men jeg vil likevel ikke gå til det skrittet å begynne med medisiner. Det vil nok hjelpe over en tid, men det gjør jo ingenting med selve problemet. Det er det jo bare jeg selv som kan gjøre noe med. Jeg vil ikke begynne på en medisin, og bli mer og mer avhengig av medisiner. Da tror jeg det er bedre å prøve å takle angsten . Oppsøke den, og si til seg selv at det ikke er så farlig som man tror. Og bare på den måten kan man bli bedre tror jeg..Jeg oppsøker den hver dag..Sier til meg selv at det går bra..og de fleste gangene gjør det jo det. Det verste var da jeg var på praksis på sykehus..jeg skulle utdanne meg til sykepleier. Men det tror jeg var et dumt valg..Jeg var livredd for sprøyter, blod, sår og død..Jeg tror dette har utløst min angst..Det var da denne gyngende svimmelheten oppsto.Så jeg sluttet halveis i året..dumt gjort, men jeg kunne ikke fortsette. Og det er jeg glad for..er jo bare 20 år...har et hav av tid til å finne ut hva jeg skal bli.

Men dette med angst er vanskelig..Det er enda så tabu, og mange ser på folk med angst som svake folk..De skulle bare visst. Angst er mye vanligere enn folk tror..

[lille fisk]

Jeg har hatt en slik svimmelperiode før, men da gikk det over etter et par måneder. Begge disse episodene oppsto når jeg var under stress..Kanskje er det underbevisst stress som lenge har gnaget..? Jeg har ikke hatt panikkanfall utenom når jeg har disse svimmelperiodene når jeg gynger konstant. Jeg tror jeg er redd for å besvime av 2 årsaker..pga om jeg besvimer får jeg kanskje bekreftet at årsaken til min svimmelhet er noe alvorlig. Fordi jeg har jo aldri fått konstantert fra noen lege hva det er. De bare sier det ikke er farlig, og vil gå over. Har selv prøvd å tenke ut ulike løsninger, som virus på balansenerven, nakkeproblemer, osv. Har tatt blodprøver og alt sånn, alt er fint. Dessuten er jeg redd for å besvime, for jeg har aldri besvimt, og er redd for å bli tvunget inn i ubevissthet. Høres sikkert dumt ut, men jeg har samme følelse angående narkose.

Så etter at jeg har fått denne gyngende svimmelheten, har jeg blitt veldig redd for å besvime. Verst er det når jeg må stå i ro i køer f.eks. Men jeg har denne svimmelheten hjemme også. Så jeg vet ikke.. Min teori er at det har blitt en ond sirkel, som er utrolig vanskelig å komme ut av. Men jeg vil ikke dra til psykolog riktig enda. Snakker endel til kjæresten min om dette, og jeg unngår ikke steder hvor jeg vet jeg kan få diss epanikkanfallene, jeg oppsøker dem stadig, og presser meg selv. Det tror jeg er en god medisin..hva tror du/dere?

har hatt sånne svimmelhets-perioder jeg og, og har besvimt en del ganger. selve besvimelsen er ikke noe å frykte... man blir bare borte en liten stund... som å sove uten å drømme... ikkeno fali. og hvis det er blant folk, så er de som regel behjelpelige, og de som ikke er det, de driter i det, så ikkenoe å skamme seg over.

jeg fant ut at grunnen til at jeg blir sånn er svingninger i blodsukkeret. legen har målt neon timer etter jeg har besvimt, og da var nivået lavere enn hos kreftpasienter som går gjennom behandling. for meg hjelper det å spise regelmessig, og aldri være sulten. og ikke spise så mye godteri (selv om jeg gjør det da).

du snakker om angst osv.. men jeg synes det høres mer ut som en fysisk reaksjon, siden du ikke har noen psykiske problemer som du nevner hvertfall... bare redselen for å besvime, men jeg var like redd når jeg skulle i narkose, men det var heller ikkenoe å være redd for.

er ikke noen ekspert selvsagt, men det er dette jeg tror.

foreslår og måle blodsukkeret når du føler deg svimmel og uvel.. for mitt blodsukker er helt normalt når jeg ikke er svimmel.