Redsel, angst eller paranoid?

[Gjest pyse27]

Etter å ha blitt utsatt for overgrep og voldttekter av ulike menn er jeg kjempeskeptisk mot mannfolk.

Har gått til en mannlig psykolog i et halvt års tid. Å jeg merker at jeg er på vakt mot han også, selv om det er ingeting som tilsier at han vil gjøre meg noe. Men her en dag reiste han seg brått opp og jeg hoppet i stolen og fikk hjertebank. Han skulle da bare sjekke når han hadde neste time...

En natt så våknet jeg av at hunden bjeffet og knurret midt på natta. Da kledde jeg på meg og la meg meg på et annet rommnærmere utgangsdøra klar til å springe visst det skulle komme inn noen skumle menn.

Jeg ble også invetert på fest av en som er interessert i meg. Men jeg takket nei da jeg hørte at det var fem gutter som "Ville hilse på meg" på festen.

Overdriver jeg? En vet nå aldri hva som kan skje...

[Gjest Jordnær]

Du overdriver ikke.

Har du tørt å sagt til psykologen at du er redd for ham også?

[Gjest pyse27]

Du overdriver ikke.

Har du tørt å sagt til psykologen at du er redd for ham også?

Nei... føler meg litt paranoid og dumm.

[Gjest Jordnær]

Nei... føler meg litt paranoid og dumm.

Når du har blitt utsatt for det du har, så er det er en helt naturlig reaksjon at du ikke har sagt det til ham eller andre menn.

Du er verken dum eller paranoid.

Men jeg har tro på at du engang tør å fortelle til psykologen at du er redd for ham også. Han kan være en overgriper han også, men sjansen for det er liten. Men man hører jo at det skjer, for pasienter er i en sårbar posisjon. Selv om jeg ikke har blitt utsatt for det samme som deg, liker jeg å tro at de fleste mennesker er gode, men det tok tid å innse dette etter det jeg ble utsatt for.

Valgte du bevisst en mannlig psykolog, eller kunne det like gjerne vært en kvinne?